Med denne kritiske merknaden, vil jeg likevel støtte fullt ut at det er
pokker så viktig å diskutere den internasjonale sosialismens og kommunismens
historie. På tross av at kapitalismen stadig mer tydelig avslører seg som et
pill råttent system som - dominert av grådighet og dumhet - bringer verden
mot avgrunnen, så har sosialismen minimal legitimitet og tiltrekningskraft
blant verdens folkemasser. For å kunne fornye den sosialistiske visjonen,
*må* man bare gjennomføre den historiske oppsummeringa av hva som gikk galt,
og man må gjøre det til bunns.
Uten at jeg vil bli tatt til inntekt for noen Trotski-beundring, mener jeg
at AKPerne i denne diskusjonen ikke er redelige. De prøver å vri seg unna
ubehagelige erkjennelser ved et par retoriske knep:
Det første er å spørre demagogisk om "har ikke Stalin etc. skrevet *noe*
fornuftig, eller..?"
Svaret gir seg sjøl, det er klart at mannen har skrevet fornuftige ting. Det
har f.eks. Winston Churchill også, men han blir ikke noe politisk forbilde
for sosialister/kommunister av den grunn, fordi han hadde andre sider.
Det andre retoriske knepet er en ekstrem vektlegging av de angivelig
"objektive" forholda i de fhv.sosialistiske statene, til en slik absurd grad
at uansett hva lederne foretok seg, så "hadde de ikke noe valg på grunn av
de ekstremt vanskelige forholda som de første sosialistiske landa måtte
utvikles under". Dermed slipper AKPerne å analysere hvilke *andre*
mekanismer som bidro til katastrofene i Sovjet, Kina, Albania, etc.
For meg er den viktigste mangelen ved AKPs argumentasjon at de rett og slett
ikke *vil* - på tross av gjentatte utfordringer - gå dypere inn i den
mekanisme som kalles "makt korrumperer". Det som ettertrykkelig er blitt
demonstrert, i *alle* land som har kalt seg sosialistiske, er at et parti
som har monopol på makta *med lovmessighet* utvikler et indre klima som
etter hvert blir gjennomsyret av autoritetstro, intrigemakeri, karriere- og
priviligie-jag, prosjektmakeri og stormannsgalskap. Når AKPer Mathias Bismo
skal illustrere Stalins demokratiske sinnelag, ved å forteller den rørende
historien om at Stalin 2 ganger stilte sin plass til disposisjon, og på
tross av dette krevde partiet at han skulle bli sittende, så forteller det
bare at Bismo ikke har skjønt det spøtt av hvordan dette virker: Partiet
besto av en stor fløy som allerede var sosialisert inn i persondyrkinga. Og
de som kanskje egentlig ønsket å bli kvitt Stalin som leder, tok sjølsagt
ikke sjansen på å gjøre noe annet enn å hykle og være med på det "massive
kravet" om at han skal bli sittende. De ante nok hva de risikerte ved neste
korsvei hvis de hadde uttrykt åpen opposisjon.
Det samme fikk mange opposisjonelle erfare i Kina under "La de hundre
blomstrer blomstre"-kampanjen i 1956-1957. Et halvt år etter hadde man
"kampanjen mot høyre", hvor mange av de folka som hadde vært godtroende nok
til åpent å uttrykke sin fredelige kritikk, sjølsagt ble forfulgt som
"høyreavvikere". De skulle ha holdt kjeft.
Siden all statsmakt i den stalinistiske(maoistiske) sosialismen er samla i
*en* organisasjon (som har et hemmelig indre liv, som ikke kan avsettes av
landets borgere, og som er sentralistisk oppbygd), blir den interne
maktkampen desto mer innbitt. Som dynamisk system er et slikt parti med
maktmonopol meget interessant. Maktspillet vil følge en rekke
lovmessigheter, som ingen enkeltpersoner er/var herre over, heller ikke
Stalin og Mao sjøl. Alle er fanget av spillet. Uenighet er farlig, det
sikreste er å stikke fingeren i været og kjenne hvilken vei vinden blåser,
og være tidlig ute med å skamrose den tendens som ser ut til å vinne.
Spyttslikkeri og vanvittige prosjekter blir resultatet, fordi alle snubler
over hverandre i iveren etter å overby hverandre i revolusjonær optimisme
når økonomiske planer skal legges og beslutninger tas. Og alle snubler over
hverandre i iveren etter å vise seg i første rekke for "nådeløs kamp mot
borgerskapets agenter i partiet", eller - hvis pendelen har begynt å svinge
den andre veien p.g.a. at overgrepa har gått for langt i forrige periode - i
å prise "åpenhet og rett til kritikk fra massene". Vi får en organisasjon
med voldsomme svingninger og tumulter, fordi alle vokter på alle, med
fingeren - dels bokstavelig, men ihvertfall politisk - på avtrekkeren.
Bevegelseslovene for et parti med maktmonopol blir faktisk temmelig
identiske med de som styrer børsen: Alle vokter på alle, ingen stoler på
hverandre, alle overreagerer lynraskt (det gjelder å være først ute) når de
tror det bærer i en bestemt retning. Defor svinger det hele voldsomt i *en*
retning helt til skadevirkningene blir for store, og da kommer det en
voldsom (over)"korrigering" som gjør at det svinger voldsomt i en annen
retning.
Virkninga av alt dette er som allerede nevnt at det blir tatt gale
beslutninger om styringa av samfunnet (ikke minst økonomien), slik som man
så med store spranget i Kina (1958 - 1961), hvor titalls millioner sulta i
hjel på grunn av et vanvittig økonomisk prosjektmakeri med Mao i spissen, og
som knapt noen i partiledelsen turde å opponere mot (utenom
revolusjonsveteranen Peng Deh Huai, som opponerte forsiktig og derfor ble
avsatt).
På grunn av de ville påfunnene og skadene de fører til blir befolkninga mer
fiendtlig til det statsbærende partiet etterhvert, eller i det minste mister
de begeistringa for systemet. Og korrupsjon og desillusjon vokser, noe som er
uforenlig med sosialisme, men meget forenlig med kapitalisme. Sosialismen
destabiliseres derfor i retning kapitalisme. Samtidig vil de av
partikadrene som fortsatt har igjen noe av den ekte uegennyttige
revolujonære glød bli utslitte, nedbrutte og desillusjonerte, mens de
partikadre som har kyniske og egoistiske motiver vil delta med liv og lyst i
intrigene. Og rekrutteringsgrunnlaget vil dreies fra de ekte uegennyttige
kommunistene (i begrepets egentlige betydning) til alle mulige kalkulerende
unge menn (og noen få kvinner - det skal jentene ha) som utmerka godt
greier å framstå som fabrikkens prakt-kar nr. 1 i et par år, for å få god
nok CV til å komme gjennom nåløyet og inn i Partiet. I den grad det fortsatt
finnes hederlige motiver hos partilederen eller andre i ledelsen, så vil de
- til dels i beste mening - sette i gang "korrigeringskampanjer" som likevel
bare blir teater, fordi ting allerede har gått for langt. Dermed blir slike
kampanjer bare en beleilig anledning - fordi forholda blir ustabile i en
periode og sjanser byr seg - for nye kyniske fraksjoner til å erobre makt og
posisjoner på bekostning av andre kyniske fraksjoner, alt sammen
akkompagnert av et våpenkappløp mellom fraksjonene med en masse vifting med
røde flagg, og rituelt skrik og skrål om "arbeidernes og de fattige bøndenes
interesser".
Dette er de nådeløse lovmessigheter for utviklinga av "proletariatets parti"
i monopol-posisjon. AKP er ikke i nærheten av slike analyser som dette. Det
eneste de kan prestere i tillegg til "de umulige ytre objektive vilkåra", er
reine overflate-besvergelser av typen "Partiet undervurderte betydninga av
demokrati", etc. Dette er bare verdiløse knebøyninger for å slippe å ta
ondet ved roten.
Forlaringa på AKPs uvilje mot en analyse slik som ovenfor, er ganske enkel:
Hvis man erkjenner mekanismene som jeg har beskrevet, vil man i neste
øyeblikk måtte erkjenne at lignende mekanismer gjorde seg gjeldende i det
indre livet i AKP, i det fredelige kapitalistiske Norge. Ikke fordi partiet
var statsbærende og medlemmene kunne skaffe seg feite priviligier. Men fordi
*ledelsen* sjølsagt lå under for det berusende narkotikum det var å utøve
ubetinga autoritet internt, og motta medlemmenes uforbeholdne beundring,
fordi det ga en god følelse for hvert enkelt medlem når man lyktes med å
være 1000% for den rette linja når andre i partilaget bare var det 800%,
fordi det ga en god følelse å ha skjønt noe som de utafor partiet ikke hadde
skjønt, fordi hemmelighetskremmeriet, det tette samholdet og det å være "på
parti med historia" også ga gode vibrasjoner. De psykologiske lovmessigheter
som gjelder for en liten tett organisasjon - på kant med resten av samfunnet
- som AKP, er ikke prinsipielt forskjellig fra de som gjelder i
fundamentalistiske menigheter: Kampen om lederposisjoner foregår ved å
erklære seg mest høylydt og tidlig som forkjemper for det som framstår som
den rette linja, og "menigheta" vil få gode vibrasjoner ved å være mest
mulig samla, vifte med flagg, synge sanger, snakke i losjens egen sjargong
om "masselinja", "korrigeringsoppgave", "ubetinga displin", "når linja er
fastlagt betyr kadrene alt","kameraten har småborgerlige drag", etc.
De organisasjonspsykologiske "bevegelseslovene" for et parti av AKPs type
minner altså om de som har bestemt utviklinga av statsbærende stalinistiske
partier. Og symptomene blir de samme:
-Voldsomme svingninger og linjeskift
(hvor ingen sjølsagt tar ansvaret for den forrige hovedlinja, som nå bare
er "blitt" "feilaktig").
-"Rar" opptreden utad fra de mest religiøse, som må bortforklares og
unnskyldes av mer edruelige medlemmer etterpå.
-Og på lengre sikt:
Tilstivning, synkende entusiasme og desillusjon i partiet.
De fleste AKPere har en avgjørende blokkering mot å gå inn på denne typen
analyse av de fhv. sosialistiske landa, *fordi den også rammer dem sjøl*.
Derfor framstår de slik vi har sett her på KK-forum i denne debatten. Siden
de fleste medlemmene som er igjen i AKP nå er 40 - 55 år gamle, er det lite
å gjøre med dette. Enda mer tragisk er det med enkelte *unge* folk som
allerede har havna i dette sporet.
Det er likevel å håpe at de fleste i neste generasjon ikke gjør de samme
tabbene om igjen. Men det er synd at RV svekkes p.g.a. medlemmer (en del
AKPere) som er uhelbredelig sosialisert inn i denne tilstivna tenkemåten.
Trond Andresen
(AKPer fra 1973 til 1990)