I Sovjet var det i de første åra elementer av reell arbeidermakt, gjennom
sovjetene, gjennom fabrikkomiteene. Det var livlige diskusjoner innenfor
arbeiderbevegelsen, innenfor bolsjevikpartiet. Det var ikke gitt at de
byråkratiske tendensene skulle seire. Det går ingen rett linje fra Marx via
Lenin til Gulag. Men i ettertid kan en se at bolsjevikenes teori var for
lite utviklet på spørsmålet demokratiet i overgangssamfunnet. Bolsjevikenes
stadige innskrenkninger i pressefriheten, forbudet av andre arbeiderpartier,
og til slutt forbudet mot tendenser og fraksjoner i det kommunistiske
partiet var milepæler i konsolideringen av det byråkratiske diktaturet.
Allerede tidlig i tjueåra var muligheten for en ikke-autoritær, dvs.
sosialistisk en moderniseringsprosess i Sovjet ikke lenger tilstede. Det
første byråkratiske diktaturet var etablert. Dette diktaturet kjennetegnes
ved at makta er konsentrert i toppen på det "kommunistiske" partiet. Andre
politiske partier er forbudt. Politiske motstandere blir undertrykt: drept,
fengslet, forfulgt - også innafor det statsbærende partiet. Uavhengige
fagforeninger og arbeiderorganisering blir knust med alle midler. De
framskrittene som revolusjonen hadde betydd for kvinne (f.eks fri abort i
Sovjet) blir fjernet. Ettpartistaten må i tråd med sin natur ensrette kultur
og vitenskap.
Denne forvandlingen av sovjetmakten til et byråkratisk diktaur skjedde
raskt. Siden det var et historisk sett helt nytt fenomen og fordi det var
knyttet så enorme forhåpninger til Oktoberrevolusjonen var det vanskelig å
innse hva som hadde skjedd. Dermed kunne det monolittiske partiet og
ettpartistaten framstå som den riktige parti- og sammfunnsmodellen. I
tillegg ble alle partier i den kommunistiske internasjonalen renset for
kritiske elementer og gjort til lydige redskaper for det sovjetiske
byråkratiet. Det førte til at de seinere revolusjonene Kina, Vietnam,
Jugoslavia, Albania, som ble ledet av partier fra Komintern-tradisjonen
ikke engang hadde en kort periode med sovjetdemokrati.. De kommunistiske
partiene - det subjetive elementet - var allerede formet i det byråkratiske
diktaturets bilde. Sjøl om graden av overgrep forbundet med
moderniseringsprosessen har variert fra land til land og fra periode til
periode er det ingen av disse regimene som kan kalles sosialistiske. Også
den kubanske revolusjonen - med et lederskap som ikke kom fra
Komintern-tradisjonen kom til å underlegge seg ettpartistatsideologien.
Uten et oppgjør med de autoritære sidene ved leninismen, med stalinismen,
maoismen, castrismen og andre former for ett-parti sosialisme vil alle
framtidige forsøk på å bygge sosialismen ende med at det utvikler seg en ny
overklasse. Historien har derfor lært oss at det var de ikke-stalinistiske
strømningene som representerte marxismen, ikke Stalin og Mao.
For å gjenreise den sosialistiske visjonen er det viktig for RV å studere
disse marxistiske strømningene, studere erfaringen fra de såkalt
sosialistiske landene, inklusive Nicargua og Kuba. Det er også viktig å
studere fenomenet med byråkratisering av arbeiderbevegelsen i utviklede
kapitalistiske land. For erfaringene viser at nasjonalisering av
produskjonsmidlene ikke er en tilstrekkelig forutsetning for sosialismen.
Hovedproblemet ligger i å utvikle demokratiet, å få til et virkelig
folkestyre. Sosialisme og demokrati er en og samme sak.
----------------------------------------- Slutt
-------------------------------------------------