>....hvem skriver anmelderne for?
>Dagen etter anmeldte Gro Jørstad Nilsen romanen
>"Barringer" av Kyrre Andreassen. Jeg falt ut da jeg leste at "Barringer er
>en roman som beveger seg mot et metafiksjonelt plan, i det historien og
>fortellingens vilkår blir en del av den tematikken som teksten åpner opp
>for. Men det dype alvoret som ligger innbakt i Andreassens bruk av
>Barringer-motivet gjør at boken unngår i falle i den postmoderne
>lek-med-bruddet-fella." Jaha. Dette er nok ikke skrivi for meg, som bare er
>en enkel sjel, tenkte jeg.
Jeg kommer tilbake til denne debatten. Men som et forhåpentligvis nyttig
grunnlag for diskusjonen, vedlegges anmeldelsen i sin helhet nedenfor.
Trond Andresen
*******************************
Den såre virkeligheten
Kyrre Andreassen: “Barringer”, roman
Anmeldt av Gro Jørstad Nilsen
KK 28 september 1999
Kyrre Andreassens debutroman
Barringer lar
seg best karakterisere
som en gjennomkomponert
idèroman – med
ledemotivet på plass i tittelen: Barringer.
Barringer er navnet på en
forsker, en legmann egentlig, som
klarte å bevise at et krater i SørAmerika
var resultatet av en kometlanding
og ikke et vulkanutbrudd.
På en stringent og særdeles elegant
måte utvikles motivet gjennom romanen
til å bli et bilde på menneskets
eksisistensvilkår. Dette skjer
ved at dets grunnkomponenter –
eksplosjonen, kraterhullet, og dobbeltheten
mellom indre og ytre forklaring
av fenomenet – gjentas på
ulike plan i romanen. Det skjøre og
sårbare i vår fellesmenneskelige virkelighet
avdekkes med nennsom
hånd.
Fenomen og historie
Matias – bokas jegforteller – føler
en sterk personlig kobling til Barringers
krater i Sør-Amerika. Historien
hans starter med at han reiser
hjem til den lille østlandsbyen
han vokste opp i, men uten at vi får
vite hvorfor han er kommet tilbake.
Vi får heller ikke vite noe om hva
han har gjort mens han var borte.
Fortellingen starter dermed i et
fiktivt hull. Barringermotivets doble
forklaringsfunksjon blir ivaretatt
ved at historien veksler mellom
et nåtidig (ytre) handlingsplan og
et fortidig (indre) erindringsplan.
Denne vekslingen beveger seg – så
å si – langs samme linje som krateret
i Barringermotivet; erindringene
fremstår som mentale vulkanutbrudd,
som sprenger seg frem til
hukommelsen.
Nåtidsplanet kan også leses
analogt med meteorteorien. Historien
til Matias manifesterer seg
som tidspunkt skapt av karakterenes
handlinger. Disse handlingene
holdes ikke strengt adskilt av Andreassen,
og fragmentene fra fortiden
dukker stadig opp på nåtidsplanet:
I bestekameraten Dennis
(som stadig vekk bærer på en
klokke han en gang stjal fra dressen
til en død mann), i farens
stemme (og et dikt faren leste høyt
for Matias etter en bilulykke), i
klangen av fremmede røster.
Eksplosjon og smerte
Fortellingene fra fortiden viser til
et annet aspekt ved Barringermotivet:
det eksplosive og det brutale.
Dette kan knyttes direkte til en av
romanens to kjærlighetsfortellinger.
Den om moren til Matias, og et
bilde av henne i hodet hans. Fra
den gang hun sto oppå en bardisk,
det var fullt hus, hun ålte seg opp
på disken og rev i stykker en
telefonkatalog. Et stunt som krevde
alle hennes krefter, alt hun hadde.
Etterpå siler svetten og
Matias klerer ikke å
se på lenger. Dette opptrinnet
kommer fortelleren tilbake til
om igjen og om igjen. Scenen
har gjort et kolossalt inntrykk
på ham, fordi han aldri har for
stått den. Matias har aldri forstått
hvorfor hun gjorde det. Og
den sårheten som omspinner
minnet viser nok en gang til
Barringermotivet, til et emosjonelt
krater som erindringen har
svidd fast, til et minne som har
etterlatt seg en uforklarlig
smerte i fortellerens liv.
Mennesket bak historien
En gang, som liten gutt, blir
Matias med faren på utrykning.
Han ligger i baksetet, rett fra
senga, men han sover ikke. Det
han får se: Bilvrak, forvridde
ansikter, et menneske som dør,
og faren, faren som dagen etter
har blodflekker oppetter albuen.
Faren – som representerer
den rolige fornuften – den nødvendige
tryggheten som ligger i
klisjeen om at «alt har en mening»,
selve muligheten for at
fragmenter skal kunne settes i
system og forklares, har altså
blodflekker på albuen, blod som
bare Matias kan se.
Dette er ennå et krater i fortellerens
erindring. En skam.
Kratermotivet gjentas i form av
den fysiske smerten som volden
representerer, et hull påført
utenfra. Her blir Barringermotivets
dobbelthet tydelig – den
indre og den ytre smerte som
begge påfører arr hos mennesket.
Allikevel: Barringer var en
person som destabiliserte de
etablerte sannheter, samtidig
som han selv ble forvalter av en
ny sannhet. Og det er denne
doble funksjon som faren har i
romanen. Han er forvalteren av
systemet, men også den som
forskyver og utydeliggjøres,
idet han glir inn i tekstens andre
kontekster. Barringer blir avslørt
som en destabilisator hvor
sannheten om krateret like gjer
ne kan forstås som nok en historie
om det samme hullet, en
historie som kan erstattes av
andre historier igjen, og som
derfor aldri kan si noe som
helst sant om kraterets eksistens.
Fragmentet og gåten
I forlengelsen av dette kan vi
tenke oss mennesket som Barringer,
som et krater eller et
skjæringspunkt mellom språket
og virkeligheten. Et sted
hvor midt i mellom to ustabile
strukturer – språket som aldri
avslører virkeligheten og virkeligheten
som sprenger seg inn i
språket.
Det sterkeste bildet jeg som
leser sitter igjen med, er det av
hovedpersonens mor, idet hun
river i stykker telefonkatalogen.
Bildet er så sterkt fordi det forener
den smertelige kjærligheten
og det gruoppvekkende i
den totalt uforståelige og uforklarlige
handlingen. Bildet av
moren blir fragmentet som aldri
glir inn i systemet og som
derfor bevarer gåtens karakter i
tekstens mangefasetterte felter.
Barringer er en roman som
beveger seg mot et metafiksjonelt
plan, i det historien og fortellingens
vilkår blir en del av
den tematikken som teksten
åpner opp for. Men det dype
alvoret som ligger innbakt i Andreassens
bruk av Barringermotivet
gjør at boken unngår i
falle i den postmoderne lek-med
bruddet-fella. Det er en
fascinerende bok som bekrefter
Andreassens posisjon som en
av de mest spennende forfatterne
vi har i dag.