Men i motsatt fall: Kunne det tenkes at det fantes liv som gikk tapt på
grunn av klassekamp? Kan disse i tilfelle justifieres? En ting er væpna
revolusjon. Greit nok, argumentene er kjente. Det finnes mer subtile sider:
Hva om kampen om innskrenka arbeidstid (i kombinasjon med - som nå -
arbeidskraftsmangel) i siste instans fører til at færre gamle får vann og
tørker som rosiner / faller som fluer, hva om liv går tapt om leger nekter
pålagt overtid, hva om matvarer proppa med BSE kom til Norge fordi tollerne
brukte tid på fagforeningsarbeid, hva om NOPEF pisker regjeringa til å
ordne mer penger til verftene, som igjen fører til mer
petroleumsproduksjon, mer utslipp, dårligere helse? Lista er lang.
Det virker på meg som om spørsmålet ikke alltid er hvor mye et menneske er
verd, men at det i første rekke er hvilke krefter som tok livet av det som
avgjør om mennesket døde en rettferdig død eller ikke. En slags
venstrevridd, selektiv humanisme, der spørsmålet om en urettferdighet er
opp til kapitalkreftenes grad av tilstedeværelse i gjerningsøyeblikket.