Dessuten råder det en viss begrepsforvirring (for nå å si det mildt).
Hva er reformisme? Ideologien til partier, som eksplisitt sier seg å ha som
mål et sosialistisk samfunn, oppnådd gjennom fredelige reformer.
Hvilke slike partier finnes i dagens Norge? Arbeiderpartiet? Nei. Partiet
har ikke lenger sosialismen som mål, men mener kapitalismen vil eksistere i
all evighet. SV? Tvilsomt. SVs ledelse sier ofte, at sosialismen aldri vil
bli realisert (den er blitt "urealistisk"). Nå senest har en kjent SV'er i
Bergen uttalt dette. Man sier det som om det var så selvfølgelig, at enhver
argumentasjon er blitt overflødig!
Men det finnes nok reformistiske grupperinger i SV,
selv om de stort sett er tause (det er i praksis umulig og tabu å diskutere
sosialisme i bred norsk offentlighet). NKP? Kanskje. Problemet er her hva
dette partiet mener med "sosialisme". Det meste tyder på statskapitalisme.
AKP? Samme som NKP. RV? Ja. Jamen de sier jo de er revolusjonære? Ganske
vist, men ingen i RV har meg bekjent (bortsett fra Anders Ekeland) antydet
hva de legger i begrepet "revolusjon" - begrepet er derfor en ren frase - et
honnørord som skal signalisere, at man hører til "de rettroende". Hva gjør
RV'ere i kommunestyrer, som skiller dem fra SV'ere? De er mer kritiske til
"innsparinger" og samarbeid med Ap. Ellers gjør de det samme.
Ingen kan i dag fortenke folk i å være skeptiske til begrepet revolusjon -
gitt hva dette betyr i norsk offentlighet. Jeg har sagt det før, og jeg
gjentar det: i dagens totalitære og uopplyste Norge er den klassiske
debatten om reform eller revolusjon (som hadde en viss mening fra ca.
1917-1922) helt uten enhver konkret mening. Det finnes ingen revolusjonære
bevegelser, ingen revolusjonære partier i sosialistisk betydning. Det finnes
faktisk ingen samfunn i dagens verden hvor slikt finnes. Man kan godt mene,
at det burde det. Men da må man forklare, hvordan man forventer slikt skal
gjenoppstå fra de dødes rike, og hvorfor man mener det en ønskeligt. KONKRET!
Problemet er i dag: "kapitalismen" - dvs. dagens vekstvanvidd - oppfattes av
mer enn 99 pst. av verdens befolkning som den eneste tenkelige samfunnsform.
Mange får bange anelser når de ser dette systemets tyngdelovsmessige
utvikling - men nesten ingen våger lenger å diskutere disse anelsene høyt -
jvf. den rungende taushet som følger på de fleste av undertegnedes innlegg
til dette forum. Sovjetunionens sammenbrudd har stoppet enhver debatt om
alternativer til kapitalismen i den bredere offentlighet. FOLK FORTRENGER I
DAG VIRKELIGHETEN I EN HITTIL USETT GRAD. Det gjelder også og kanskje særlig
folk på venstresiden. At Jörg Haider får 27 pst. i et østerrikisk lokalvalg
er ett utslag av dette.
Ethvert noenlunde opplyst menneske, som i dag på fritt og uavhengig grunnlag
reflekterer dypere over samfunnsutviklingen, kan på den andre siden ikke
unngå å komme til å uttrykke antikapitalistiske og revolusjonære tendenser.
Eksempler: Arne Næss, Francis Sejersted. Sejersted ligger i NATO-spørsmålet
til venstre for det meste av SV! Enhver som ikke er søvngjenger og/eller
psykopatologisk konsumist er i dag en potensiell revolusjonær i Anders
Ekelands betydning av ordet. Enhver som er tilhenger av rettferdighet og
fornuft og motstander av satanisme/nazisme og kollektivt selvmord, og er
dette konsekvent, må bli motstander av dagens galskap, hvis man våger å se
sannheten i øynene.
Vh. Karsten Johansen