Årsaken til det var/er ikke synet på staten, DNA, NATO el. (Solheims
NATO-syn er u-SVsk), men synet på Mao og Stalin. Det var det splittelsen
dreide seg om i 1969. Det var det som ble debattert i Det Norske
Studentersamfunnet. At m-l bevegelsen forsøkte gjøre uenigheter i
dagskampen til et fundamentalt skille mellom RV og SV var ofte motivert
utifra at man skulle vise at man ikke kunne være revolusjonær (arbeide for
kapitalismens avskaffelse - og samtidig være mot Stalin). Helt tilsvarende
må IS i dag "blåse" uenigheter i dagskampen til prinsippielle spørsmål. Før
var IS så sekteriske at de ikke engang oppfordret til å stemme RV framfor SV.
>- Dagens prinsipprogram for RV er ikke mer radikalt en SV var for en tid
>tilbake.
Nei - og av det enkle faktum har jeg som sagt trukket den logiske
konklusjon at de to partiene burde smelte sammen. RV burde bli SV
organiserte venstrefløy innafor SV, ikke utafor.
>Hvorfor vil du ikke kommentere den "demokratiske sosialismen" til RV?
Den er jeg helt for, har vært med på å formulere den.
>Hva slags parti vil du kalle RV? - Kommunistisk??
Helt klart - sjøl om oppgjøret med den anti-kommunistiske m-l tradisjonen
kunne ha vært klarere. RVs sosialisme er nå i hovedsak frigjørende - m-l
bevegelsens var dypt autoritær og undertrykkende.
>Ja, det vil vel du heller diskutere tenker jeg! - Men å bli konfrontert med
>dine egne sosialdemokratiske tanker, nei det vil du ikke!
Jeg har ingen ting i mot å bli kalt sosialdemokrat. Min definisjon på en
revolusjonær i den vestlige, rike verden er kort og grei: den som driver et
aktivt reformarbeid i et systemkritisk perspektiv. Den som avkler og
avslører borgerskapet. Den som hater de fremmedgjøringsmekanismer som
markedet fører med seg.
Av sørgelig erfaring vet jeg at den statistiske sjansen for at vi finner
Henrik Ormåsen - hvis det er en ung person - om noen år - milevis til høyre
for Damman, Brox, Galtung, Ås, Kvanmo, Haug mf. er stor. La oss samarbeide
i den konkrete klassekampen Henrik, så får vi se hvem som er igjen på valen
når det drønner av rettens velde.
Det å være ny-stalinist er like uhyggelig historieløst som å være
ny-nazist. Ny-stalinister nekter å studere historie. De har et tilsvarende
"revisjonistisk" historiesyn som ny-nazistene. De opprøres ikke **så** mye
over at Stalin myrdet tusenvis av de beste Komintern-kadrene.
Hundretusner av stalinister har innsett at det var helt på trynet å være
stalinist. Store partier som gjorde mye bra i klassekampen er det nå bare
ynkelige rester igjen av. Her er historiens dom veldig klar.
Forøvrig viser jeg til den argumentasjon som Magnus Marsdal framfører. Den
er helt i tråd med min egen oppfatning av disse spørsmålene.
Vennlig hilsen
Anders Ekeland