Russland n
kvjohans@online.no
Thu, 16 Sep 1999 17:03:14 +0200
Det er interesant å se forsida i Aftenpostens 2. seksjon i dag. Øverst en
artikkel av Halvor Tjønn om den fascistiske terrorkampagne som nå foregår i
Russland - fascistisk uansett hvem som står bak den. Massemord på
tilfeldige mennesker som ved tilsvarende bombeattentater i Italia (Milano
1969 f.eks.), USA eller Nordirland. Når man ser det rasistiske massehysteri
som nå piskes opp i Moskva kan man gjøre seg sine tanker om hvem som står
bak, hva Tjønn da også refererer gjøres i dagens Russland. Utenfor all tvil
er det krefter som ikke ønsker demokrati, hverken i Russland eller i verden
ellers. I Kardemommeland er det jo forbudt å tenke over at slike krefter
finnes (eller i det hele tatt over noe ubehagelig), men vi her i Vesten
skal ikke lukke øynene for, at kreftene bak slikt også kan være å søke hos
oss selv. Såvel krefter innenfor det forhenværende KGB som krefter i CIA
eller tilsvarende, evt. i samarbeid kan ha en finger med i dette spillet.
Situasjonen i dagens verden utvikler seg slik, at de herskendes interesse
for demokrati er svinnende (stor har den aldri vært). Noe vi også kan
registrere her i landet, hvor det er i ferd med å bli mondent å rakke ned
på demokratiet (de rester av det som lever trass i dagens medie- og
reklameinferno).
Nedre del av samme side i Aftenposten viser oss den vestlige sfæres problem
i et nøtteskall under overskriften "Hvor ble det av min oldefar?". Den
ignorante selvopptatthet blant verdens beststilte har enorm og stigende
konjunktur i en situasjon hvor man skulle tro at mange problemer etterhvert
kunne gå opp for noen og enhver. På Aftenpostens forside kan vi lese at
norske barn har så mange leker, at de har under ett minutt på seg til hver,
hvis de skal leke med alle hver dag. Hva er det folk søker å oppnå ved å gi
barn så mange leker? Å trene dem opp i overkonsum? Ødelegge
konsentrasjonsevnen totalt? Som lærer kan jeg si både det ene og det andre
om, hvilke konsekvenser dette har, som merkes ikke minst i skolen -
problemer som det selvfølgelig ville være fullstendig utenkelig fikk en
voksen behandling i dagens "politiske" "debatt" i Norge eller ellers i
vesten, hvor lefling med gallup-populariteten og tilbedelse av skjebnens
uunngåelighet ("utviklingen") er den eneste "politiske rettesnor" som finnes.
På en måte er nemlig de fleste "voksne" mindre voksne enn mange barn i
dagens verden. Dessverre.
Vh. Karsten Johansen