Det Henrik Ormåsen skriv på vegner av "oss kommunister" er av ein slik art at høflege menneske nok ville kalla det "en fornærmelse mot intellektet". Å skriva om "proletariatets diktatur" på ein måte som tydeleg gjev uttrykk for at spørsmålet var avklåra i 1916 er forferdeleg langt unna alt som kan kallast inspirert av Marx. Marx sitt syn på proletariatets diktatur ville i 1999 sjølvsagt vera vel så mykje basert på røynslene frå Sovjet og Kina som på Lenins skrifter. Erfaringsmaterialet er så mykje rikare i dag enn på Lenin si tid, og det er mildt sagt viktige røynsler vi har å gjera med her.
Ormåsen meiner det vil "være mer redelig om du åpent argumenterer for ditt syn" enn at eg stiller spørsmål til han. No kjenner eg meg ikkje så veldig ureieleg, all den tid eg har skrive side opp og side ned i kronikkar i KK om nett desse spørsmåla. Den patetiske bruken av ord som "redelig" og "argumentere åpent", som inngår i den evige, sjølvrettvise og barnslege agent-teorien som dominerer verdsbiletet til "kommunistar" av Ormåsens tapning, fortener ikkje fleire kommentarar enn denne setningen alt har levert.
Eg blir "utfordra" av Ormåsen til å skriva kva eg meiner. Eg takkar nei til å levera meir enn dei fyljgande 5 punkta, pluss ymse utklipp frå tidlegare skribleriar som eg legg ved nederst i eposten til glede for dei som ynskjer djupare innsikt i moderne, sosialdemokratisk tenkjing og retorikk. Det får klåra seg.
1 For å skapa vilkår for universell, menneskeleg frigjering er det naudsynt å ta steget frå ein kapitalistisk produksjonsmåte til ein sosialistisk. Sosialisme inneber at arbeidarklassen har makta over dei viktigaste delane av det økonomiske livet, ei slik makt kan berre haldast oppe gjennom kontroll over statsapparatet (serleg monopolet på legitim, fysisk makt er viktig, men òg andre maktformer som til dømes den "symbolske makt" staten rår over, jfr Pierre Bourdieu). Denne kontrollen vil bli utfordra av borgarskapen (og evt andre krefter) som ikkje har interesse av eit arbeidarstyrt samfunn. Borgarskapen vil ikkje syna den minste respekt for "demokrati" i kampen om eigedomsrett og statsmakt, og må såleis undertrykkjast, om naudsynt med vald. "Proletariatets diktatur" kan nyttast som eit slags synonym for "sosialisme", og er eit omgrep som uttrykker at dette er eit samfunn der den styrande klasseinteressen er arbeidarklassen sin.
2 Engels har heilt rett i at revolusjonar er autoritære saker. Men Ormåsen kortsluttar om han trur at sosialismen òg skal vera autoritære saker. Røynslene frå mellom anna Sovjet syner at staten og Det kommunistiske partiet er alvorlege trugsmål mot proletariatets diktatur. Ideen om at eit statsberande parti kan utøva proletariatets diktatur på vegner av klassen, gjennom si "vitskaplege innsikt i marxismen-leninismen" (ein teori som liksom kan analysera fram arbeidarklassens objektive interesser uansett kva klassen sjølv måtte meina og gjera) har ingenting med dialektisk materialisme eller marxisme å gjera, men er primært ein ideologi (ideologi = særinteresse forkledd som almenninteresse, i dette tilfellet partileiingas despotiske makt forkledd som "proletariatets diktatur") for den med kvart allmektige leiinga for Sovjetunionen.
3 Denne ideologien fekk, mellom anna ved å bli propagandert av noko så mektig som Sovjetunionen (og delar av han også av staten Kina), stor innverknad på tenkemåten og verdsbilet til mange revolusjonære rørsler rundt om i verda. Ormåsen er eit levande prov på dette. Om ein skal nytta Ekte Kommunistar sin "materialistiske" tenkjemåte på Ormåsen sjølv, er han utan tvil ein ideologisk agent for herskarklassane i det gamle Sovjet og Kina, rett og slett.
4 Proletariatets diktatur må utøvast av klassen, gjennom direkte makt i den økonomiske sfæren og politisk makt i den økonomiske og byråkratiske sfæren. Med andre ord: Statleg kontroll over produksjonsmidla er IKKJE eit tilstrekkjeleg kriterium for sosialisme. Eittpartistaten vil etter få år (om ikkje per definisjon?) stå i direkte, antagonstisk motsetnad til proletariatets diktatur. Det er mogleg å utvikla både prinsipp for kva som må til for å halda oppe proletariatets diktatur og idear om korleis desse skal realiserast i praksis (og det er også gjort), men det går eg ikkje inn på her. Det står noko meir om det i utklippa lenger nede.
5 Kampen for sosialismen kan berre vinna framgang om han frigjer seg eksplisitt frå tankegodset Ormåsen slepar rundt på, og erstattar det med ein teori som forstår at proletariatets diktatur må utøvast gjennom stendig meir demokratiske former dersom sosialismen ikkje skal havarera og bli til statens diktatur over proletariatet. Det same gjeld i minst like stor grad for REALISERINGA av sosialismen (etter ein revolusjon), så dette er slett ikkje noko taktisk spørsmål om å gjera seg "spiselig" for ein borgarleggjort opinion. Tvert imot: Det er eit spørsmål om sjølve det teoretiske grunnlaget for revolusjonære rørsler. Utan revolusjonær teor - inga revolusjonær rørsle, det hadde Lenin heilt rett i. "Marxismen" til Ormåsen har etter mitt syn berre overflatiske likskapstrekk med revolusjonær teori.
Sosialdemokratisk helsing
Magnus E. Marsdal
* * * *
UTDRAG FRÅ ARTIKKELEN "SOSIALISTISK FOLKESTYRE", SKRIVEN I LAG MED KRISTINE NYBØ, PUBLISERT I EIT HEFTE FRÅ RAUD UNGDOM:
Hva er sosialisme? Noen svar kan vi gi ganske greit. Sosialisme forutsetter at kapitalistklassen blir fratatt eiendomsretten over produksjonsmidlene, økonomien må styres av arbeiderklassen og det arbeidende folket. Det sentrale spørsmålet når det gjelder klasseherredømme i et samfunn ligger nettop her; spørsmålet om eiendom. Men denne eiendommen må forsvares mot andre klasser. Derfor har borgerskapet sin stat, som vil sette inn brutal makt mot arbeidere som forsøker å overta en arbeidsplass mot eierens vilje. På samme måte må også arbeiderklassen ha sin sosialistiske stat, som forsvarer arbeidernes klasseherredømme. Det borgerlige klasseherredømmet (kapitalismen) kaller Marx for borgerskapets diktatur, sosialismen kan kalles for arbeiderklassens diktatur.
Så langt er dette enkle spørsmål, som de fleste sosialister vil være enige om. (FOTNOTE: Kanskje bortsett fra "hvem er disse arbeiderne?", et spørsmål som raskt melder seg. Vi kan ikke ta opp denne diskusjonen her, men etter vårt syn omfatter arbeiderklassebegrepet de fleste av de som er lønnsarbeidere og ikke har ei overordna stilling i arbeidet. "Arbeiderklassen" er ikke noe eksklusivt begrep i denne sammenhengen, det er snakk om et stort flertall av befolkninga.) I Sovjetunionen mente herskerne at de hadde et slikt arbeiderklassens diktatur. Arbeiderklassen var "representert av" Kommunistpartiet, som hadde makta over statsapparatet. Partiet mente seg skikka til å representere klassen (som i lang tid var et lite mindretall av den bondedominerte befolkninga) fordi det hadde innsikt i arbeiderklassens revolusjonære teori (marxismen-leninismen), og fordi det samla "de beste klassekjemperne". Partiet var klassens fortropp, og kunne lede på vegne av klassen.
Da opposisjonen i Kommunistpartiet var nedkjempa og ekskludert mot slutten av 20-tallet utvikla partiet seg til et redskap for en liten klikk av maktmennesker, med Josef Stalin i spissen. Disse folka "leda arbeiderklassens heroiske kamp for sosialismen", folk flest stod uten innflytelse over de viktige beslutningene. Hvis noen for eksempel kritiserte de enorme lønnsforskjellene mellom arbeidre, ingeniører og ledende statsbyråkrater, ble de avfeid av Stalin, som kunne fortelle at sosialismen ikke skapes gjennom denslags "likhetsmakeri". I 1936 erklærte Stalin at det økonomiske grunnlaget for klassedelinga i Sovjet var avskaffa, man var nå godt på vei mot den klasseløse kommunismen. Vi har sett hvordan dét har gått. (Fotnote: Her har vi ikke plass til å skrive grundig om Sovjet. Den russiske revolusjon medførte mange store framskritt for folkene i sovjetstatene, og var en stor inspirasjon for arbeidsfolk verden over. Likevel sovjetsystemet ble ganske raskt noe helt annet enn !
det bolsjevikene hadde kjempet for. Den ekstreme industrialiseringa på 30-tallet var f.eks. delvis bygget på tvangsarbeid og førte til utarming av bøndene, men det var samtidig ei tvingende nødvendig industrialisering hvis Sovjet skulle ha militær styrke til å overleve storkrigen som var på veg. Når vi her vektlegger kun negative sider ved Stalin-perioden er det ikke fordi historia kan males i svart-hvitt, det er fordi de negative eksemplene er til nytte i diskusjonen
om hvordan vi skal definere sosialisme i framtida.))
DEN DEMOKRATISKE ØKONOMI
Det sovjetiske eksemplet viser at arbeiderklassens diktatur må være mer enn at et sjølutnevnt lederparti tar kontroll over statsapparatet. Hvordan skal vi så definere "arbeiderklassens diktatur", altså sosialismen? Vi bør undersøke spørsmålet om eiendom - om økonomisk makt - nærmere. Hva skal til for at det kan gi mening å hevde at "arbeiderklassen styrer produksjonsmidlene"? Det sosialistiske og kommunistiske svaret er økonomisk demokrati. Det borgerlige demokratiet er falskt, et skuespill der alle later som om politikerne styrer, mens alle egentlig veit at den avgjørende makta sitter hos eierklassen. Sosialisme innebærer å gjøre økonomien til en del av demokratiet, politikk og økonomi må smelte sammen. Det skjedde forsåvid i Sovjet; den politiske klikken som hadde makt over staten hadde også stor makt over de økonomiske beslutningene. Sammensmeltinga av økonomi og politikk - altså statseiedom - er ikke i seg sjøl sosialisme. Sosialisme forutsetter klassemakt for arbeidsfolk!
. Men arbeiderklassen kan ikke styre ved å eie hver sin kontorpult eller hver sin del av fabrikken, sosialismen har ikke slik privat eiendomsrett til produksjonmidlene. Arbeiderklassen må herske enten direkte eller politisk. Direkte arbeidermakt er det mulig å bygge på den enkelte bedrift og i det enkelte nabolag. Mange beslutninger kan tas av de som arbeider på bedriften, for eksempel kan de velge bedriftsledre sjøl. Men mange andre beslutninger er det umulig å underlegge et direkte demokrati. Hvor mye olje skal hentes ut av Nordsjøen i år? Hvor stor skal torskekvotene være? Hvor mange års obligatorisk skolegang er det i Norge, og hvor skal det bygges nye sykehus? Slike beslutninger må tas av folkevalgte, lokalt og sentralt (nasjonalforsamling).
Hvis vi er enige om dette, gjenstår en lang diskusjon om hva slags lovverk og organisering som skal til for at dette faktisk skal bli et sosialistisk folkestyre. Makt korrumperer hvem som helst, så det er avgjørende at ingen får gro fast i lederposisjoner. Sosialismens mål er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte. Dette gjøres ikke ved å bygge et allmektig statsapparat, tvert imot må målet være å flytte flest mulig oppgaver og beslutninger ut til dem som angås. I tillegg er det et mål at offentlig forvaltning og styring blir en samfunnsoppgave, noe de aller fleste deltar i på ulike vis. Bare hvis en slik samfunnsmessig deltakelse blir noe man kan kombinere med en vanlig jobb i andre yrker, kan vi ha håp om å virkelig oppheve skillet mellom styrende og styrte.
SOSALISMENS KLASSEKARAKTER
Javel, da har vi noen ideer om hva som er sosialisme og hva som ikke er det. Vi mener vi bør kalle vårt alternativ for et sosialistisk folkestyre, for å avgrense oss fra partidiktaturene mange forbinder med sosialisme. Dette betyr ikke å "ta avstand fra" alt som er gjort i sosialismens navn, men det klargjør hva som er vårt mål, altså et virkelig folkestyre.
Ei typisk innvending fra marxistisk hold er at "sosialistisk folkestyre" tilslører klassespørsmålet. "Den sosialistiske staten er, som alle stater, en klassestat. Den skal holde oppe arbeiderklassens herredømme og holde nede de som ønsker kontrarevolusjon", påpeker En Marxist. Dette er vi på ingen måte uenige i. En skal være ganske ensidig oppdratt med skolepensum og Statsrevyen for ikke å ha fått med seg at herskerklassene er villige til å drukne enhver revolusjon i blod. Det må ikke være tvil om at en sosialistisk revolusjon risikerer å bli møtt med terror, og det må ikke være tvil om at en sosialistisk stat må være beredt til å ta i bruk alle nødvendige midler for å forsvare flertallets makt mot angrep fra krefter som ønsker seg tilbake til utbyttersamfunnet.
Vi vil likevel argumentere for at sosialistisk folkestyre er et riktig navn på det revolusjonære alternativet.
1 I Norge er arbeiderklassen i flertall. Det store flertallet av befolkninga har ikke objektive interesser av å holde oppe den kapitalistiske utbyttinga. Hvis vi har valget mellom to "onder"; 1: at den politiske makta springer ut av et folkestyre der alle har stemmerett og ytringsfrihet, slik at også antisosialistiske meninger kan hevdes, og 2: at staten får ubegrensa rett til å definere hva som er lovlige ytringer, er det ingen tvil om hva som er det største ondet. I de havarerte sosialistiske forsøka er det nettopp staten, og statsmaktas "rett" til å undertrykke, som har knust demokrati og arbeidermakt.
Sosialismen vil aldri være enkel enveiskjøring, det vil være kronglete og motsigelsesfylt, og ingen personer eller partier er i stand til å ta alle de riktige beslutningene på egen hånd. Bare gjennom åpen politisk diskusjon og kamp kan folkemassene engasjeres og gjøre seg sjøl i stand til å styre. Det politiske demokratiet må bygges på full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, hemmelige valg osv, mens det økonomiske demokratiet også innebærer ettertrykkelig forbud mot privat utbytting av andres arbeid. Dette er det sosialistiske folkestyret.
2 Noen av dem som mener "sosialistisk folkestyre" er ei tilsløring av klassespørsmålet er egentlig ikke opptatt av klassens makt. De er opptatt av partiets makt. For folk som mener Stalin-epoken var den skjønneste sosialisme, er sjølsagt et uttrykk som sosialistisk folkestyre forferdelig, fordi de færreste vil hevde at det var noe folkestyre å snakke om i Sovjet. Så for å forsvare Stalin og "sosialismens ærerike historie" må slike "kommunister" holde fast på at sosialisme og folkestyre ikke har noe som helst med hverandre å gjøre, det er "sosialismens økonomiske basis" (= statseiendom) som er avgjørende. Denne, stalinistiske, oppfatninga av sosialisme bærer i seg ideen om at det må eksperter (marxister) til for å ordne opp for befolkninga. Det er en tenkemåte som går inn i tradisjonen for sosialisme ovenfra, og den er egentlig bare et godt argument for at venstresida må stille parola "sosialistisk folkestyre".
EN NORSK OFFENSIV
3 Sosialistisk folkestyre er også ei helt riktig formulering hvis vi skal komme på offensiven i kampen for sosialismen her i landet.
- Folkestyre er et ekstremt positivt lada ord i Norge. Folk vil, veldig, at samfunnet skal være demokratisk styrt. Den som kan framstå som å være mest for folkestyre har et godt utgangspunkt i den norske opinionen. Dette er grunnen til den stadige hetsen mot revolusjonære som antidemokrater, og det er grunnen til at Nei til EU hadde "Folkestyre eller Union" som viktigste slagord i 1994. Som for eksempel Mao har hevda, er det alltid nødvendig å formulere kampen for sosialismen på en måte som er tilpassa de lokale og nasjonale forholda. I Norge betyr dette rett og slett å gå inn for sosialistisk folkestyre.
- Dette er også ei formulering som går til angrep på et stadig svakere punkt i kapitalismens ideolgoi; spørsmålet om demokrati. Stadig flere blir oppmerksomme på hvordan storselskapene overkjører de folkevalgte, dette ser vi i debattene om den såkalte globaliseringa. Mange som aldri har kalt seg sosialister er fast bestemt på at de vi ha et demkratisk samfunn, og synes den verden de opplever nå er ganske forjævlig udemokratisk. Disse menneskene må vi nå fram til, og forståelsen av at sosialisme er demokrati, mens kapitalisme aldri kan være det, er derfor helt nødvendig å vinne fram med.
- "Sosialistisk folkestyre" tar en av de svakeste punktene hos oss revolusjonære, og går på offensiven med det. Koblinga mellom sosialisme og diktatur har gitt borgerskapet alt for lett spill alt for lenge, og desverre har vi noe av skylda sjøl ettersom vi ikke alltid har avgrensa oss fra sosialisme ovenfra. (FOTNOTE: Dette betyr ikke at vi aksepterer den borgerlige, antikommunistiske propagandaen, som sier at de sosialistiske forsøkene var katastrofale for folkene i land som Sovjet og Kina. Det er kapitalismen som har gitt oss verdenskrigene i dette hundreåret, det er kapitalismen som raserer livsgrunnlaget vårt, det er kapitalismen som tar livet av millioner hvert år ved å la dem sulte i hjel. Ei sammenligning av fattigdom i Kina og det kapitalistiske India, fra den kinesiske revolusjon i 1949 og 30 år framover, burde også antyde hva slags system som har vært mest katastrofalt for menneskeheten.) Hvis vi ikke går offensivt til verks for å reperare denne akilleshælen, vil vi!
heller aldri bli i stand til å reise sosialismen som et aktuelt og troverdig alternativ. Men det burde ikke være så vanskelig. Det er åpenbart at det aldri kan bli noe folkestyre så lenge ressurser og produksjon er i hendene på en snyltende mindretall, og det er like åpenbart at det første som må gjøres hvis vi skal skape et virkelig folkestyre, er en sosialistisk revolusjon. Det er vi som er demokratene, uansett hva Stalin eller AUF måtte mene.
Etter vårt syn er det et helt prekært behov for ei offensiv, revolusjonær venstreside i åra framover. Sosialdemokratiet har ikke stort å tilby arbeidsfolk lenger, og vi risikerer ei kraftig dreiing av arbeiderklassen til høyre, i retning fascismen. I en slik situasjon er de revolusjonæres evne til å organisere opprørere og nå ut til folkemassen helt avgjørende for vilken retning utviklinga tar.
Det er helt nødvendig for oss å ha større klarhet om de store spørsmåla. Dagsaktuelle krav og konkret politikk er helt grunnleggende i revolusjonæres aktivitet, men det er ikke tilstrekkelig for å reise det sosialistiske alternativet. Vi må slåss for revolusjonær bevissthet, vi må slåss for sosialismen. Og da kan ikke vårt alternativ være et mer eller mindre blankpussa speilbilde av ideologien til russiske og kinesiske herskere. Det må være en sosialisme som hører framtida til.
* * * *
UTDRAG FRÅ EIN KRONIKK I KK, SKRIVEN I LAG MED RANDI HOLMELID:
Sosialisme forutsetter at privatkapitalen blir konfiskert og gjort til felleseie, kapitalistene får ikke utbytte arbeidsfolk lenger. Men sosialismen forutsetter også politisk regimeskifte; at "arbeiderklassen tar makta over statsapparatet". Den sosialistiske staten er en klassestat, et apparat som er til for å sikre arbeidsfolks klassemakt over de viktigste samfunnsområdene, noe som inkluderer å undertrykke krefter som ønsker å sabotere eller styrte sosialismen. Kapitalismen kan kalles "borgerskapets diktatur", ettersom borgerskapet som klasse har makta over produksjonen og merverdien under kapitalismen. På samme måte kan sosialismen kalles arbeiderklassens diktatur, maktforholdet mellom klassene blir snudd på hodet.
Men hvordan kan arbeiderklassen/det arbeidende folket herske? Utgangspunktet for borgerskapets herredømme er dets private eiendom. Slik er ikke sosialismen, arbeiderklassen kan ikke ha noen privat eiendomsrett over produksjonsmidlene. Derfor må arbeiderklassen herske politisk, gjennom demokratisk makt og innflytelse over de institusjonene som tar økonomiske og andre beslutninger. Dermed kan vi utvide "definisjonen" av sosialisme til arbeiderklassens demokratiske diktatur.
Men hva er det som er basis, og hva er overbygning i dette? Hvor slutter økonomien og hvor begynner politikken? I Sovjetunionen var politisk og økonomisk makt i stor grad samla i toppledelsen i stat og kommunistparti. Når en politisk klikk sitter med beslutningsmakt over de viktigste områdene over økonomien, er dette da bare "politikk" og "overbygning"? Eller er denne maktkonsentrasjonen i seg sjøl den ene sida av produksjonsforholdene i et slikt samfunn, altså en del av basis?
Det går ikke an å lage noe klart skille, sosialisme må bety ei sammensmelting av økonomi og politikk. Og nettopp derfor er sjølve demokratiet avgjørende, for å hindre at denne sammensmeltinga fører fram til et diktatur og en ny, politisk-økonomisk herskerklasse.
Demokrati og klassemakt
Vårt århundre har vist at stater uten politisk frihet for befolkninga ikke er egna redskap for arbeiderklassen. Etter vårt syn utelukker ikke "arbeiderklassens demokratiske diktatur" ettpartistaten per definisjon. Det er ikke prinsippielt umulig for ett revolusjonært parti med stor oppslutning å føre sosialistisk politikk og bruke statsmakta til å fremme arbeidsfolks interesser, i nær kontakt med hva som rører seg "på grasrota" i samfunnet. Men hvor lenge er dette mulig, i en ettpartistat? I ett år? Fem år? Vårt århundre har vist at ettpartistaten havner i krass motsetning til arbeiderklassens interesser.
Motsigelsene i det sosialistiske samfunnet er mange, og de må løses eller i alle fall håndteres. Og da må de komme til uttrykk! Vi må få kritisere og opponere, organisere politisk motmakt og utfordre herredømmet til de ledende politikerne. En av forutsetningene for dette er et politisk demokrati, med "alle rettigheter" for befolkninga: Organisasjonsfrihet, yttringsfrihet, kulturell frihet osv, sjølsagt inkludert retten til å velge statens ledere.
Arbeiderklassens demokratiske diktatur må også innebære ei kraftig demokratisering av hele samfunnet, ikke bare på statsnivå. Arbeidere ha få full ytringsfrihet på arbeidsplassene, noe folk ikke har i dag, og makt til å ta styring over egen arbeidshverdag. Den klientifiserende velferdsstaten må erstattes med ansvarsbevisste sosiale fellesskap og en garantert minstevelferd for alle samfunnets medlemmer. Og ikke minst må folk få leve i de fellesskapene de sjøl vil. Derfor må alt som gjør organiseringa av samfunnet i familier til norm og nødvendighet, ryddes av vegen. Vi skal kunne velge fritt, kvinner må ha full økonomisk sjølstendighet.
Minst mulig stat?
Mange av sosialistene i vårt århundre har tenkt at "sterkest mulig stat" er det som skal til for å skape sosialismen. Denne tanken er helt fremmed for Marx, og forsåvidt i skarp kontrast til Lenins teori om sosialismen som statens gradvise "hendøen". Vi må gjøre Minst mulig stat til en strategi for å gjøre sosialismen til virkelig arbeidermakt.
Men dette er en utilstrekkelig strategi. Som Steigan skriver, vil angrep mot sosialismen både innenfra og fra fiendtlige stater "tvinge fram ei sentralisering av makt i det sosialistiske samfunnet". Dette maktproblemet kan man ikke løse ved å male fargerike paroler for "desentralisering" og "lokalt sjølstyre". Derfor blir den andre strategien for arbeidermakt å sørge for at utøvinga av statens funksjoner styres mest mulig demokratisk, at de folkevalgte og byråkratiet virkelig blir folkets tjenere. Makt kan ikke avskaffes, men formene for maktutøving kan være ganske avgjørende for et samfunns utvikling.
Også på dette området må venstresida utvikle konkrete programmer, som må inneholde bestemmelser om rotasjonstid for maktposisjoner, arbeiderlønn til ledere og politikere, kortere arbeidsdag, skolering for deltakelse i samfunnsstyringa, demokratisk regulering av massemediene og så videre. Arbeiderklassen må gjøre seg i stand til å styre, for å si det med Marx.
Den despotiske sosialismen
En politisk konsekvens av Steigans skarpe skille mellom "økonomi" og "demokrati" under sosialismen er åpninga for "despotisk sosialisme". Man kan mene at et samfunn er sosialistisk uansett hvor despotisk herkerne måtte opptre, ettersom man har ei forestilling om at samfunnet er sosialistisk "i basis". Som sagt etterlyser vi ei forklaring av hva denne basisen i så fall består i.
En annen tradisjon som står i motsetning til vårt syn er ideen om et ekspertstyre. Steigan skriver at "de sosialistiske og kommunistiske partiene ikke har forstått eller respektert de økonomiske lovene i samfunnet". Dette er vi enige i. Men kanskje forstod bøndene og arbeiderne mer enn partiledelsen? Og viktigere: Hvorfor hadde ikke denne befolkninga noen mulighet til å velge sine egne ledere?
Ga ikke nettopp denne mangelen på demokrati et kraftig bidrag til at de statsbærende kommunistpartiene kunne føre en katastrofal økonomisk politikk, og til at de kunne tilrane seg store økonomiske privilegier? Og hva blir Steigans konklusjon, når han først har klart å analysere seg fram til at store feil i den økonomiske politikken fikk katastrofale følger på mange områder av samfunnet? At kommunistene ved makta i neste forsøk må være bedre "eksperter", bedre økonomer? Eller at et sosialistisk folkestyre er helt nødvendig for å unngå at menneskeheten igjen skal rammes av velmente katastrofer iscenesatt av allmektige kommunistpartier med Vitenskaplig innsikt i Arbeiderklassens Objektive Interesser?
Møbler og oljeproduksjon
Sosialisme nedenfra er ikke bare en hyggelig frase som Ekte Kommunister kan smile overbærende til. Det er motsatsen til de ulike formene for sosialisme ovenfra, som Stalin, Haakon Lie og Kristin Halvorsen representerer hver sin variant av. Vårt håp er at vi kan bli enige om dette, deretter kan vi gå videre med de konkrete diskusjonene Steigan etterlyser.
Hvordan skal en møbelfabrikk med 50 ansatte i Trondheim styres? Hvorfor ikke av de ansatte, som sjøl velger ledelse og styrer produksjonen, innafor et sosialistisk lovverk for bedrifter? Men hva om fabrikken er en hjørnesteinsbedrift i ei lita bygd? Da bør kanskje kommunestyret ha en viss råderett, ettersom bedriften er avgjørende for hele lokalsamfunnet? Hva med oljeproduksjonen i Norge? Sosialisme nedenfra innebærer ikke at oljearbeiderne styrer hele oljeformuen, her bør nok ei folkevalgt nasjonalforsamling legge rammene. Ulike problemer krever ulike løsninger, og vi er helt enige med Steigan i at sosialismen forutsetter et iherdig arbeid med å utvikle slike løsninger.
Men vi må oppnå enighet om hva som er sosialistiske prinsipper for hvordan venstresida vurderer spørsmål om produksjon og distribusjon i et sosialistisk Norge. Vi mener forståelsen av folkestyrets rolle er avgjørende både i denne diskusjonen og i venstresidas argumentasjon mot kapitalismen, for et rettferdig samfunn. Parolen vi trenger er denne: Sosialisme er folkestyre - folkestyre er sosialisme.
* * * *
UTDRAG FRÅ EIN KRONIKK SOM STOD I KK:
Ei av de mest sentrale motseiingane når det gjeld tilhøvet mellom klasse og stat under sosialismen, er tilhøvet mellom "masse" og "fortropp". Marx og Engels slo fast at "arbeidarklassens frigjering må være klassens eiget verk". Men nettopp gjennom eit slikt utsegn vedgår ein jo at det finst nokon som kan seia til arbeidarklassen at stoda er nett slik. Det finst altså ein revolusjonær elite, eller avant garde. Korkje Kristin Halvorsen-varianten ("stem på meg, for de kan aldri ta makt sjølve") eller den kramperevolusjonære "arbeidarklassen kan ta makta no med ein gong, lett som berre dét"-varianten er gode løysingar av denne motseiinga. Etter mitt syn er eit marxistisk og rett standpunkt at arbeidarklassen må gjera seg sjølv i stand til å ta politisk makt. I dette ligg både forståinga av at arbeidarklassen ikkje umiddelbart er i stand til å styra, og forståinga av at det likevel ikkje finst nokon annan mogleg veg for sosialismen.
Korleis kan så ein arbeidarklasse "gjera seg i stand" til å styra? Det er klart at dei arbeidande klassene alt no har ein omfemnande detaljkunnskap om dei fleste sider ved samfunnet, som dannar ein enormt viktig kunnskapskapital for det sosialistiske samfunnet. Men kva med å gå frå å vera "dei styrte" til å bli "dei styrande"? Sjølvsagt må dette løysast konkret og praktisk, lik alle andre samfunnsmessige spørsmål. Men forut for praksis bør det hos ei revolusjonær rørsle finnast ei teoretisk forståing av prosessane.
Rosa Luxemburg var inne på noko. Ho skreiv i sin kritikk av bolsjevikane i 1918: "Lenin sier: Den borgerlige stat er et redskap til å undertrykke arbeiderklassen, den sosialistiske stat er et redskap til å undertrykke borgerskapet. Den er på ein måte bare den kapitalistiske stat, stilt på hodet. Denne forenklede oppfatning ser bort fra det vesentligste: det borgerlige klasseherredømme hadde ikke bruk for noen politisk skolering og oppdragelse av hele folkets masse, iallfall ikke ut over visse snevre grenser. For det proletariske diktatur er en slik skolering og oppdragelse eit livselement, selve luften som det ikkje kan unnvære". [?] "Frihet bare for regjeringens tilhengere, bare for medlemmene av ett parti - selv om det er aldri så mange av dem - er ingen frihet. Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes. Ikke på grunn av noen "rettferdighets"-fanatisme, men fordi alt det belærende, helbredende og rensende den politiske frihet kan gi er avhengig av denne vesentlig!
e side, og fordi dens virkning svikter når "friheten" blir eit privilegium." (Sitert frå Den russsiske revolusjon, i heftet "Sosialistisk folkestyre!".)
Eg deler Luxemburgs påstand om at for sosialismen (det proletariske diktatur) er demokratiet "eit livselement, selve luften som det ikke kan unnvære". Eg kan rett og slett ikkje sjå korleis arbeidarklassen skal kunna styra om det ikkje blir skapt lokale organ som utøver arbeidermakt direkte der folk arbeider og bur, og det samtidig garanterast fulle demokratiske rettar når det gjeld å velja leiarane for stat og administrasjon - som skal utøva arbeidarmakt indirekte. Med andre ord: "Demokratiets nødvendighet" må inn i hele den revolusjonære rørslas teoretiske forståing av "sosialismen". Demokrati er ikkje bare noko vi "gjerne skulle ynskje" eller noko vi kaller "ei svært nyttig produktivkraft", det er ein føresetnad for sosialismens utvikling mot kommunismen, ein føresetnad for proletariatets diktatur. Teorien om Kommunistpartiets ledelse på vegne av klassen kan ikkje berre forlatast sånn halvvegs, han må erstattast av teorien om det sosialistiske demokrati. Demokrati må vera e!
it prinsipp som ligg til grunn for vår politikk og praksis, eit prinsipp som openberrt får vidtrekkande fylgjer, til dømes når ein sosialistisk konstitusjon skal skrivast.
Alternativet til dette standpunktet må vera å seia at det er mogleg for ein elite (marxistar med vitskapleg innsikt i arbeidarklassens interesser) å styra samfunnet i kommunistisk lei, uten å vera avhengig av folkeviljen. Eg kan vanskeleg sjå korleis ein materialist skulle kunne argumentere overtydande for eit slikt syn i teorien, men ei slik teoretisk øving vil uansett bli det reine Erasmus Montanuseri etter dette hundreårets praktiske røynsler med forsøk på sosialisme.
* * * *