Kaotisk og Fragmentert om Fortellingen
Trond Andresen (trond.andresen@itk.ntnu.no)
Fri, 10 Sep 1999 09:51:10 +0200
Når jeg nå, her jeg sitter ved tastaturet på min PC, på mitt kontor, så og
si, på jobben javel, men noen utskeielser fra den grå teknologiske hverdag
må man kunne, nåvel, jeg taster i vei om en omtale, eller kanskje heller et
intervu, en intertale så og si, utført av en person som, akkurat som meg, har
lest sin Solstad, og som, igjen akkurat som meg, meg, meg , javel meg,
kanskje av ondsinnede tunger kunne bli omtalt (intertalt? omvjuet?), som
jålete, sjølopptatt, hva vet jeg, men hva gjør nå det, so what?, vi
iscenesetter alle oss sjøl, i de fragmentariske, og store om man vil,
fortellingene vi klistrer i hop sånn fra minutt til minutt fra dag til
dag, fra time til time, påfugler som vi er, mens universets store klokke
nådeløst tikker oss fram mot det svarte hullet der i horisonten, men tilbake
til omtalen (intervjuet, intertalen, omvjuet) om/med boka/forfatteren som
sto i går, torsdag, den niende i niende nitten-nittini, i Klassekampen,
sikkert også skrevet på PC, akkurat som dette, sammen med Bill Gates enten
han er invitert eller ikke, han er alltid til stede, så kan man jo si at man
som frilanser med PC får betalt per bokstav, så og si, og at det da ikke er
så merkelig, liksom, at ting eser ut, at teksten på en måte, akkurat som
røre i ei steikepanne, flyter lett utover, svulmer litt, og, sagt på en
annen måte, tvinner seg liksom lekende rundt seg sjøl, og dessuten, med
denne lille blekka i Grønlandsleiert, gir skribenten en rimelig plattform
for utskyting av litterære raketter om man vil, et ungt nytt fyrverkeri som
freser og gnistrer, elegant, og som, i en kakofoni av smell,
farger og eksplosjoner fra andres oppskytinger, likevel, og på tross av
dette, på en måte suger, liksom, tilskuerens, og ikke minst
kulturredaktørenes, litteratur-kretsens, blikk og sinn til seg.
Trond Andresen
****************************
(fra KK 9/9:)
>KONSENTRISKE
>SIRKLER
>
>Jan Kjærstad har fullført
>sin store trilogi om Jonas
>Wergeland, mannen som
>kunne hersket over hele
>kloden, men som valgte å
>være på norsk TV.
>Av NilsØivind Haagensen
>
>Dette intervjuet begynte
>egentlig på Plate-kompaniet,
>men det skal jeg
>ikke fortelle om, fordi
>det er ikke sant, i beste
>fall er det bare litt sant. For hvem vet
>når noe begynner? Hadde ikke Jan
>Kjærstad skrevet Oppdageren, hadde
>ikke jeg lest de 172 første sidene av
>den (det må nemlig også frem: jeg
>kom ikke lenger enn til side 172), og
>hadde ikke … og så videre.
>
>Et pek
>
>Men hvis det finnes en forklarende
>detalj, en pregnant detalj, og det gjør
>det sa Jan Kjærstad til meg, den finnes,
>men kun i det relative, kun i la
>oss si et menneskes liv, eller kanskje:
>et intervju, i motsetning til for eksempel
>verdenspolitikken, der finnes
>det ikke en slik forklarende detalj.
>Men den finnes altså i det relative, og
>dermed fantes den i mitt intervju med
>Jan Kjærstad også, og jeg tror jeg har
>funnet den, jeg tror jeg har funnet
>den, Jan, det var når du pekte på veggen.
>Rett og slett pekte på veggen.
>Fordi det var selvfølgelig ikke det
>du gjorde. Du pekte på et kinesisk
>kunstverk, et slikt uten sentralperspektiv,
>et som forandrer seg alt ettersom
>fra hvilken vinkel du betrakter
>det. Bilder med åndedrett, kaller Jonas
>Wergeland det. Og det var altså
>det som en kort stund hang på veggen
>til bibliotekbaren på Bristol hotell,
>i forlengelsen av Jan Kjærstads
>fortellende arm. Det var det vi to så
>på.
>Og det er noe Jan Kjærstad etterhvert
>skal si, som han kanskje hadde
>sagt lenge før han pekte, men som
>ikke kom ut før etterpå. Han sier: -
......etc.........