I sitt innlegg 18.8 unnlater Peter M. Johansen igjen å gi noen
tilfredsstillende forklaring på hvordan Taiwan-spørsmålet skiller seg
prinsipielt fra konfliktene om Øst-Timor, Kurdistan, Kashmir eller
Kosovo. Det eneste han har å ty til, er vage henvisninger til
"nasjonaliteter" og "nasjonale enhetsstater".
Det ser ut til at PMJ dermed slutter seg til ideologien om
"nasjonens enhet". Men det er nettopp denne fascistiske ideologien
styresmaktene i Indonesia, India, Tyrkia og Serbia har henvist til for
å forsvare sin brutale undertrykkelse av regionale
frigjøringsbevegelser.
Dersom det fantes et objektivt kriterium for hva som kan betegnes som
en nasjon, ville det ikke vært fullt så ille (men likefullt tragisk
for de folkene som ikke kan smykke seg med nasjonstittelen). Men noe
slikt kriterium kan ikke finnes. Nasjoner er oppstått ut fra
historiske tilfeldigheter og kjennetegner en bestemt fase i
kapitalismens utvikling. Nasjonalfølelsen er i høyden et par hundre
år gammel, i stor grad et resultat av aktiv identitetsskaping fra
styresmaktenes side. Det er ingenting "objektivt" eller "naturlig"
ved det - nasjonal identitet er helt og holdent avhengig av subjektive
forhold. Og det er ingen som er kompetente til å avgjøre hva som kan
betegnes som en nasjon eller et folk andre enn de som det angår -
folket selv. Å overprøve folks nasjonale (eller ikke-nasjonale)
identitet, og å nekte dem selvråderett på dette grunnlaget, er å gi
støtte til Indias påstand at Kashmir alltid har vært en integrert del
av India og således ikke har selvråderett, eller Tyrkias påstand at
den kurdiske nasjonen ikke eksisterer. PMJ gjør selv en besynderlig
vri ved å antyde at Vest-Timor er samme nasjon som Øst-Timor. Betyr
det at Vest-Timor skal tvinges til å slutte seg til et uavhengig
Øst-Timor? Folket i Vest-Timor ønsker å være en del av Indonesia;
folket i Øst-Timor ønsker selvstendighet - burde ikke det være
tilstrekkelig til å avgjøre saken?
Sett nå at vi godtar at kun nasjoner har selvråderett, og at en kan
avgjøre hva som er en nasjon uten å spørre folket selv (noe heller
ikke PMJ hevder, ettersom jeg aldri har sett ham eller noen andre
hevde at Kashmir er en nasjon - likevel støtter han folkets krav om
selvstendighet). Det er helt klart at ethvert objektivt kriterium
ville gi Tibet nasjonsstatus. Men PMJ har aldri uttrykt den samme
støtte til tibetanernes frihetskamp som han gir til kurderne,
kashmiriene, mauberene i Øst-Timor m.fl. Tvert imot kan mange av hans
artikler om temaet ikke tolkes som annet enn støtte til Kinas invasjon
og undertrykkelse av Tibets kultur. Uighurenes frihetskamp blir
funnet verdig en liten notis onsdag 25.8., som uttrykker en ambivalens
som vi aldri finner in PMJs skriverier om Kurdistan, Irland eller -
før NATO kom inn i bildet - Kosovo. Dette ser mistenkelig ut som
ideologisk motivert dobbeltmoral.
PMJ spør hvorfor skåningene alene skal avgjøre Sveriges nasjonale
spørsmål. Men det har jeg aldri hevdet at de skal. Skåningene kan
avgjøre Skånes nasjonale spørsmål. Svenskene - eller svealenderne,
götalenderne og norrlenderne - kan avgjøre Sveriges. Sveriges
nasjonale identitet avhenger ikke av at Skåne er en del av Sverige.
På samme vis er det irrelevant for Kinas identitet hvorvidt Taiwan -
som kun har tilhørt Kina i 200 år av Kinas mangetusenårige historie,
på linje med Vietnam og Korea - er en del av Kina.
Dette er i skarp motsetning til Serbia, hvis nasjonale identitet er
nesten uløselig bundet opp med statusen til Pec, Metohija og Kosovo
Polje. Likevel nøler ikke PMJ med å støtte Kosovo-albanernes krav om
selvstendighet.
PMJ må være fullstendig klar over at folkeretten ikke gir ham noen
støtte for sin særegne versjon av nasjonenes selvråderett.
Folkeretten anerkjenner ikke kurderne som nasjon, og gir Tyrkia, Irak
og Iran frie hender i sin undertrykkelse. Øst-Timor har tilfeldigvis
selvråderett som tidligere portugisisk koloni - ingen slik rett
tilfaller Aceh eller Bougainville, mens Vest-Papua ble "folkerettslig"
innkorporert i Indonesia på ytterst tvilsomt vis.
PMJ forsøker å forkludre saken ved å trekke inn at Lee ikke har
behandlet utspillet sitt internt i styrende organer. Han unnlater å
nevne det faktum at Lee har overveldende støtte blant Taiwans
befolkning for sine uttalelser. PMJ prøver også å få det til å
fremstå som om Taiwan offisielt deler Beijings syn på forholdet mellom
de to statene. Men Kinas syn er at Taiwan kun kan betraktes som en
provins. Det sier seg selv at dette aldri har vært Taiwans syn.
Historisk har de ansett seg som den eneste rettmessige styresmakten i
Kina. Etter at de forlengst har oppgitt dette standpunktet, i praksis
om ikke offisielt, er den eneste logiske konsekvens at forholdet må
være et stat-til-stat-forhold. Dette er således intet annet enne en
konstatering av noe som forlengst er et faktum.
Det er forøvrig påfallende at Beijing ikke hadde problemer med å
forholde seg til kolonimaktene Britannia og Portugal, men ikke kan
forholde seg til et demokratisk, selvstyrt Taiwan - og var rasende da
demokratiske reformer ble innført i Hong Kong.
PMJs kommentarer til Pattens reformer i Hong Kong avdekker en
grunnleggende uenighet i synet på demokrati. I PMJs verden later det
til at demokrati er noe sekundært, noe styresmakter kan "gi" eller
"ta" som det passer seg. Han presterer til og med å antyde det finnes
begrensninger i styresmakters "rett" til å innføre demokrati! Det
eneste man kan bebreide Britannia for når det gjelder Hong Kong er at
de ikke innførte demokrati minst 50 år tidligere. Med mindre man
holder fast ved PMJs perverterte demokratisyn burde det være soleklart
at de hadde ingen rett til å nekte Hong Kong-borgerne selvstyre.
Dessverre var Chris Patten den første guvernøren som innså dette.
Det er heller ikke tilfelle at lav valgdeltakelse gjør demokrati
mindre viktig. Tvert imot, lav valgdeltakelse skyldes som regel
*mangel* på demokrati, ikke at det skulle være for mye av det. I
tilfellet Hong Kong 1995 fant valget sted i et klima hvor de kommende
makthavere og deres medløpere i den hjemlige kapitalistklassen
forsøkte å sabotere valget og gjorde det klart at de ville oppløse de
valgte institusjonene. Det var også kun delvis demokratisk, i og med
at de "funksjonelle" valgkretsene fremdeles gjorde noen velgere langt
viktigere enn andre.
PMJ bebreider meg for ikke å nevne Taiwans krav på Spratley-øyene. I
en tidligere versjon av mitt første innlegg, sendt til KK-forum
<http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra110699/0192.html>
påpeker jeg at Taiwan på dette punktet opptrer som representant for
Kina-imperialismen. Ettersom Taipei fremdeles offisielt betrakter seg
som Kinas legitime regjering, ligger det ingen motsetning i dette.
PMJ prøver også å få det til å se ut som om Filippinene er aggressoren
i konflikten om Spratley-øyene. Jeg vil ikke støtte senking av
fiskebåter under noen omstendigheter, men det burde nevnes at dette
skjedde etter at Kina i mange år har oppmuntret fiskere til å bygge
permanente strukturer på Mischief Reef og andre rev og småøyer, med
tanke på å skape "fakta på bakken" á la bosetningene på Vestbredden,
som de deretter kunne bruke til å kreve havet omkring som
territorialfarvann.
PMJ spør også hvorfor Nord-Korea ikke har "rett" til å utvikle
ballistiske raketter. Til dette er det å si at intet land har noen
"rett" til å utvikle rene angrepsvåpen, som er hva ballistiske
raketter er. Ikke USA, ikke Japan, ikke Russland og ikke Nord-Korea.
Men dette er en avsporing. Faktum er at Nord-Koreas rakettprogram er
en provokasjon og er ment slik. Det tjener ingen forsvarshensikt, og
har ingen annen hensikt enn å skremme japanerne. Og dette har de
lykkes i. Det spiller liten rolle om Nord-Korea objektivt sett utgjør
en alvorlig trussel. Det er det klart at de ikke gjør. Poenget er
den psykologiske effekten, som var forutsigbar og sannsynligvis
nettopp hva Nord-Koreas styresmakter hadde håpet på.
Hvorfor trekker Japan seg inn under USAs atomparaply? I første
omgang, fordi de historisk sett ikke hadde noe valg. I de senere år
har sterke krefter i Japan arbeidet for en mer uavhengig forsvars- og
utenrikspolitikk, men dette ville i stor grad innebære at Japan vender
tilbake til en åpent militaristisk nasjonalisme. Dette ville med stor
sannsynlighet bekymre nabostatene langt mer enn alliansen med USA.
Det er naturlig at når jeg kritiserer PMJs slavisk Beijing-tro
journalistikk, vil jeg rette mest oppmerksomhet mot
Kina-imperialismen. Men mitt hovedpoeng har bestandig vært at det må
være mulig å ha to tanker i hodet samtidig - å være mot *både*
USA-imperialismen *og* Kina-imperialismen. Og i noen enkeltsaker -
slik som i konflikten om Taiwan - er det klart at det er Kina som
utgjør den reelle og konkrete trusselen, og en må ikke la seg styre
til de grader av USA-fiendtlige eller gammelmaoistiske
ryggmargsreflekser at en ikke kan tenke klart i disse sakene. PMJ har
da også tidligere ikke hatt problemer med å støtte "USA-imperialismen"
f.eks. i Afghanistan. Han er også grunnleggende uærlig når han
unnlater å nevne at USA har tatt parti *for* Beijing og *mot* det
taiwanske folk i striden om Lees uttalelser, og har satt i gang en
diplomatisk offensiv for å få Lee til å slutte opp om Beijings linje.
jon ivar skullerud
--
______ _________________________________________________
/ | |
| jon | jonivar skullerud |
\______ | |
\ | jonivar@bigfoot.com |
ivar | | http://www.bigfoot.com/~jonivar/ |
_______/ |_________________________________________________|