Dette er et spørsmål som angår langt mer enn KKs dekning, og det spørs
om det er å rope i skogen å ta opp dette under den pågående valgkampen.
Men skitt au.
Anders Ekeland stiller et forsåvidt relevant spørsmål. Men i denne
sammenhengen må man se videre - hva er egentlig vitsen? Jeg mener at
fronten mot "nye NATO" er særdeles viktig. Men er dette ene
utenrikspolitiske spørsmålet verdt å "ofre" på "samarbeidets" alter? Det
første sørsmålet er jo selvsagt SVs tilnærming til spørsmålet. Kristin
Halvorsen har jo som kjent nektet å skrive under på Sejersted &cos
opprop. Men gitt at SV-ledelsen taper i partiet, og SV tar avstand fra
"nye NATO". Hva så?
Hva bør være revolusjonæres oppgave i parlamentene? Hovedoppgaven bør
være å avsløre parlamentarismen som et redskap for monopolborgerskapet.
I hvilken grad vil SV kunne være med på dette? I hvilken grad vil
eventuelle felleslister kunne fungere mobiliserende for den
utenomparlamentariske kampen? Det vi fremfor alt har sett hos SV de
siste årene, er hvordan deres parlamentariske aktivitet (med unntak av
delvis Langeland og Valle) har fungert *hemmende* på den
utenomparlamentariske kampen. I stedet for at SV-organisasjonen har
dominert stortingsgruppen, har partiorganisasjonen mer og mer blitt et
vedheng til Stortingsgruppen, slik SPD tilsvarende degenererte under
Bismarcks anti-sosialistlover.
Eventuelle felleslister mener jeg bør stiftes på et revolusjonært,
utenomparlamentarisk grunnlag. De bør egge til massekamp. De bør avsløre
parlamentarismen. De bør inngå i en strategi for sosialisme og
kommunisme. De bør være et folkelig redskap.
SV må endre seg mye fr de kan delta på et slikt grunnlag.
--- Mathias