Den spanske Berkeley-sosiologen Manuel Castells kaller
Zapatist-bevegelsen i Chiapas (jf. mitt forrige innlegg) for
«the First Informational Guerrilla Movement». Kjartan Fløgstad
omtaler denne konflikten som «det første ettermoderne opprøret»,
som «går utover dei moderne formene for politikk»
(i boka «Pampa Union» fra 1994).
I Norge har vår egen lille "Informational Guerrilla Movement» --
Elevgeriljaen for lik rett til utdanning -- fått masse omtale de
siste dagene, i dag også på lederplass i KK. Jon Michelet
kommer her med en del gode og tvisynte kommentarer til
Elevgeriljaens aksjon.
Men det er ett poeng jeg savner hos Michelet: Jeg mener
som ham at det overordnede målet må være at FYSISKE
lærebøker blir gratis tilgjengelig for elevene, men en viktig grunn
til dette er også det faktum at tilgjengeligheten til Internett (i hvertfall
foreløpig) er svært ujevnt fordelt i samfunnet -- og slett ikke gratis!
(Et annet mulig (alternativt?) politisk krav som fort melder seg her er
altså "gratis tilgang til Internett for ALLE!" Slik er det ikke i dag.)
Det overrasker meg ikke lenger, men det PLAGER meg at denne
tilgangs-skjevheten ikke tas hensyn til. Etter mitt syn vil myten
om at "alt blir bra bare det legges på nettet" bli stående som
et av de viktigste eksemplene på overtro, overtalelse, manipulasjon
og ideologi på 1990-tallet. Mange tror f.eks at det nå er tilstrekkelig
å legge offentlig informasjon og service til nettet. Denne ideologien
har også vært en viktig årsak til at "Postdauen" har fått herje fritt
de siste åra, med tusenvis av nedlagte postkontor som resultat. Den
forklarer også endel av den totale handlingslammelsen vi har sett
gjennom hele 1990-tallet når det gjelder opprettelsen av de såkalte
"offentlige servicekontorene" (bl.a som et fornuftig alternativ til å
legge ned postkontorene, foreslått allerede i 1992 og faktisk vedtatt (!)
på Stortinget under postdebatten våren 1996, jf. mine tidligere
innlegg og artikler i KK og her).
Ved siden av EU-saken er "Postdauen" den saken som har skapt mest
lokalt engasjement og flest protestaksjoner i Norge på 1990-tallet. Det
er også gjort forsøk på å reise nasjonale motbevegelser. Men dette har
ikke ført fram, til tross for at forsvaret av postkontorene har hatt bred støtte,
både i by og land og på tvers av mange andre tradisjonelle skillelinjer.
I en undersøkelse gjort av Fafo i 1998, mente 90 % av de spurte at politikerne
bør stoppe nedleggelsene, mens 80 % mente at politikerne bør bevilge mer
penger til postkontorene (se kronikken ”Hvem trenger postkontorene?” i
Dagbladet 27.7.98: http://www.dagbladet.no/kultur/1998/07/27/126114.html).
Men som vi har sett har hverken protester eller prosenter blir hørt. Hva
forteller det (ved siden av politikernes tomme løfter om gratis skolebøker) om
det norske demokratiet på 1990-tallet? Om dialogens vilkår i dag? Hva forteller
dette om HVA SOM MÅ GJØRES for å oppnå "demokratisk rimelige"
politiske resultater i dagens Norge? --Er det, som Fløgstad skriver, opprør
som "går utover dei moderne formene for politikk"?
Er den eneste mulige strategien for det neste lokalsamfunnet i Norge
som blir fratatt postkontoret sitt å gjøre som nobelprisvinneren
Jose Ramos Horta (jf. mitt forrige innlegg): Å true med at hackere står
klare til å hacke Postens IKT-systemer og Postbankens nettbank dersom
ikke postkontoret får stå (og i tillegg følger opp sine tradisjonelle funksjoner og
setter opp fri Internett-PC for ALLE, inkl. lokale folk uten dyrkjøpt privat tilgang
og kompetanse)? Jeg bare spør...
Mvh. Bjarne Nærum