Jeg har ikke brukt uttrykket "ikke kan leve med". Jeg har bare poengtert at
internasjonal opinion, presset fra media etc., er av større betydning nå enn for
30 og i hvertfall 50 år sida. Dette minsker handlingsfriheten til imperialistiske
land og repressive regimer. Benekter du virkelig dette? Er jeg nødt til å gi deg
ei lang smørbrødliste over hvordan imperialistiske
land og repressive regimer i dag ter seg, kontra for 30, 50 eller 80 år sida,
for å overbevise deg? Siden du er nyhetsleder i Klassekampen, og forutsetningsvis
en intelligent og velinformert person: Gjør du deg dummere enn du er?
Du skal få et eksempel her og nå: Hadde opprøret i Chiapas skjedd for 50 år
sida, ville den meksikanske regjeringa kunne gjort kort prosess* og slått det
ned med uinnskrenka brutalitet, uten at dette hadde ført til internasjonale
reaksjoner av betydning. Man ville knapt fått vite om det. Det som fortsatt holder
Mexicos regjering i sjakk, er ikke Zapatistenes svake militære organisasjon,
men den internasjonale opinion og spesielt nettverket av aktivister og
organisasjoner som følger og rapporterer om konfikten nærmest fra time til
time. Internett har en avgjørende betydning her.
Etr eksempel til:
NATO hadde et presseopplegg i Brussel hvor generaler og pressetalsmenn
gjentatte ganger måtte stå skolerett for media og redegjøre for hver eneste
bombe som falt feil, og innrømme for åpen scene når man hadde gitt uriktige
opplysninger i tidligere omganger etc. Dette var noe nytt, og det er et
framskritt. Tror du generalene ønsket å stå med buksa på anklene foran
et utvalg inkvisitoriske pressefolk som er er svært lite imponerte over
uniformer, gull og stjerner? USA/NATO gjorde dette ikke fordi de ønska , men
fordi de måtte! Dette er bra, og bekrefter min analyse.
Tror du virkelig Lenin sånn ca. 1920, før telekommunikasjons- og
informasjonsrevolusjonen, hadde denne i tankene da han skreiv sine
artikler?
Trond Andresen
__
* Mitt tankeeksperiment halter litt. Sjøl om den meksikanske regjeringa
ikke hadde trengt å frykte at massakrer etc. ville lekke ut (og det var mitt poeng),
ville de ikke så lett ha kunnet slå sjøl en svak geriljahær i 1949.
Dette skyldes den militærtekniske tilstanden den gang: Mindre effektiv
etterretning fra lufta (ingen satellitter, spionfly, infrarøde kameraer, små
trådløse TV-kameraer og mikrofoner sluppet over geriljakontrollert område
m.m.), dårligere overvåking av opposisjonelle (ingen datamaskiner og
databaser med effektive søkeprogrammer, ingen øyeblikkelig overføring av
persondata, ingen automatisert telefonavlytting i masseomfang, m.m.),
dårligere kommunikasjoner, mindre mobilitet (helikoptre m.m.). Reint
militærteknologisk er det mye lettere i dag for imperialistiske land og
repressive regimer å slå en geriljahær. Maos strategi med oppbygging av
frigjorte områder på landsbygda og omringing av byene i en langvarig
"folkekrig", er fåfengt i dag. Hadde Mao stått overfor en hær med dagens
mobilitet, ildkraft, etterretning og kommunikasjonsteknologi, ville de
kinesiske geriljakontrollerte områdene på landsbygda aldri fått den
nødvendige ro til å utvikle et alternativt parallelt samfunn med
alfabetisering, produksjon og skolering av en ny generasjon mennesker med
den nødvendige mentalitet for å vinne en slik krig. Det nærmeste man kommer
i dag er geriljakontrollerte områder i jungelen og i uveisomt fjellterreng -
men ingen slike store stabile alternative samfunn bak frontene som er en
forutsetning for framgang for en folkekrigsstrategi. Dette er noe ikke minst
kurderne har fått erfare bittert, og de ser nå ut til å gi opp denne strategien.
Se det i øynene: Folkekrigsepoken er over p.g.a. militærteknologien -
dette er ei utvikling i de radikale krefters _disfavør_.
Men informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen representer ei
utvikling i de radikal krefters _favør_.
Jeg ber nå om at vi diskuterer dette nærmere, og hvordan dette kan
nyttiggjøres ved årtusenskiftet. Å vifte med busemenn som Kautsky og
Bernstein ved starten av en sånn diskusjon kvalifiserer til Mathias Bismo
sin ærespris og umiddelbart opptak i AKP, men gud hjælpe meg så lite det
bidrar til utviklinga av politikk og strategi.