"Kommentar:
Vil ikke en "despotisk sosialisme" innebære en undertrykking også av
arbeiderklassen, som i Sovjet? Kan det tenkes en form for sosialisme der
arbeiderklassen er undertrykt? I så fall blir sosialismen en rein
økonomisk kategori, hevet over politikken, en gjenstand for sosiale
ingeniører som definerer hva som til en hver tid i praksis er
arbeiderklassens økonomiske interesser - uten plagsom innblanding fra
arbeiderklassen. Klassekampen er opphevet og avsluttet, despoten
definerer og ivaretar arbeiderklassens interesser. Bismo rettferdiggjør
sin forståelse ved at han angivelig holder seg til et "strengt
begrepsapparat". Hvilket begrepsapparat er det som godtar kombinasjonen
av despoti og sosialisme?
"Når Mathias Bismo godtar en despotisk styreform som sosialistisk, kan i
verste fall overgrep også mot arbeiderklassen aksepteres, i sosialismens
navn, siden arbeiderklassen er fratatt politisk makt og innflytelse. Av
hvem? Av en despot som Mathias Bismo aksepterer kan ivareta
arbeiderklassens økonomiske interesser."
Jeg skal svare etter beste evne
Utgangspunktet mitt er den snevre definisjonen av sosialisme som
kapitalismens negasjon. Det vil si at sosialismen tar utgangspunkt i
kapitalismen. Med dette utgangspunktet er det klart at sosialismen er et
klasseherredømme, proletariatets diktatur, med Marx' ord. Dette betyr
flere ting. For det første betyr det at klassekampen fortsetter, som
betyr at jeg ikke kan forsvare "Klassekampen er opphevet og avsluttet,
despoten definerer og ivaretar arbeiderklassens interesser" som
sosialisme i det hele tatt. Tvert imot vil klassekampen etter alle
solemerker ta til under sosialismen. For det andre betyr det at
politikken fremdeles består. Politikk har to ytterpunkter - despoti og
demokrati - som i seg er uavhengig av klasseherredømmet (jf. Hitlers
despoti som borgerskapets diktatur).
Jeg har allerede gjort greie for faren ved despotiet. Det jeg imidlertid
gang på gang har påpekt er at despotiet ikke nødvendigvis *utelukker*
sosialismen. Men jeg tror det vil gjøre den langt vanskeligere. Det er
imidlertid viktig å ha denne faren klart for seg. Despotiet kan utvikles
under sosiallismen uten at det i første omgang virker åpenlyst. Det kan
ta form av nødforanstaltninger eller annet, av de som på en eller annen
måte sitter i ledelsen for den sentrale makten. Men det gjør samtidig
sosialismen mer sårbar på lengre sikt. Det er i denne sammenhengen jeg
hevder at sosialisme ikke *utelukker* fangeleire e.l. Samtidig er det
også et varsku i forhold til at partiet/partiene og andre bevisste
revolusjonære er nødt til å kjempe *for demokratiet* også under
sosialismen. Det nytter ikke å komme med slagord som
"sosialisme=folkestyre" så lenge det viser seg å utvkle seg til noe
annet, enten man tar utgangspunkt i sosialismen eller folkestyret.
Nettopp ut fra dette mener jeg fortroppteorien er særdeles viktig, og da
i den form som særlig Dimitrov og Mao har påpekt - som en gruppe
mennesker som er fortropp ut fra at de har gjort seg fortjent til dette.
Partiets kan hende viktigste oppgave under sosialismen er derfor å være
opposisjonelt. Det må bekjempe byråkratisk utvikling og tendenser til
despoti. Derfor kan ikke det kommunistiske partiet samtidig være
statsbærende som parti. Mangel på denne slutningen, var nok til stor
grad årsaken til at Kulturrevolusjonen mislyktes til de grader den
gjorde. Selv om partiet nå skulle ha de riktigste analysene, så er det
ingen garanti for at den vil gjennomføre sosialismen på riktigst mulig
måte.
Derfor mener jeg diskusjonen må starte rundt spørsmålet - hvordan skal
vi forhindre sosialistisk despoti? Og den må starte alt i dag. Mens de i
Danmark har ført denne diskusjonen i lenger tid, har den ikke en gang
blitt påbegynt i Norge, der man i stedet kjegler om hvorvidt sosialisme
er lik det perfekte demokrati eller ikke. Skal man klare å være ledende
i et varig sosialistisk samfunn, må man beherske dette spørsmålet.
--- Mathias