Trond Andresen og Kai Bråthen forsøker å slå mynt på avtalen mellom
Jugoslavia og NATO som fikk slutt på bombingen og ga NATO tilgang til
Kosovo. Bombemotstanderne tok feil, triumferer de, sammen med andre som
gjerne vil triumfere etter bombingens foreløpige slutt: Bill Clinton, Boris
Jeltsin, UCK-geriljaen og sist, men ikke minst, Slobodan Milosevic. Sånn
sett hadde bombingen sin morbide virkning, som et regnskyll gjorde den at
konstellasjonen i den moderne verden står klarere frem. Et USA/NATO ute
etter å konsolidere og øke sin globale makt og innflytelse, et Russland ute
etter å spille rollen som bindeledd og forhandler mellom Øst og Vest, og
nasjonale ledere som er ute etter å forsvare sin nasjons integritet og
uavhengighet. Alle har fått sitt. Denne konstellasjonen er et faktum og
utgjør et fundament å bygge videre på, hvor målet er en global, sivilisert
orden av mindre enheter med stor grad av integritet og evne til å forholde
seg konstruktivt til hverandre.
I denne situasjonen som Andresen og Bråthen å ta stilling med en part i den
lokale striden mellom serbere og kosovo-albanere virker svært uklokt på
meg. Spørsmålet for en utenforstående er ikke hvem som er verst og hvem som
er best av kosovo-albanere og serbere, spørsmålet er hvilke krefter det er
som får dem til å gjøre så grusomme ting mot hverandre. Og her må analysen
stikke dypere enn til barnehagenivået om hvem som slo først. Har lille Ola
det med å slå, så er ikke det fordi Ola er besatt av onde krefter, men
trolig fordi Ola kommer fra lite ordnede forhold, at han har behov for å ta
igjen på noen, ikke sant? Her kommer moderne tenkere som Karl Marx og andre
inn og kan fortelle noe om hvordan økonomiske og sosiale forhold ligger til
grunn, og at selve råskapen bare er et symptom på at noe ikke er som det
burde være. Kan vi ikke dele dette premisset dere, og slutte å leke serber
og kosovo-albaner?
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen