Kuppet mot dei serbiske styresmaktene la grunnlaget for ein storstilt
demokratisk svindel. Ensrettinga med surrealistisk idiotpropaganda fortset
for full styrke medan UCK lover fortsatt krigføring for Stor-albania, og
NATO-talsmenn eksplisitt truar med å gripe inn mot serberane hvis dei trår
feil i kampen mot geriljaen som har fått bygge seg opp under NATOs beskyttelse.
USAs favoritt-quisling vart valgt til statsminister ved å kamuflere seg bak
Kostunicas gode navn og rykte.
Eit tilbakeblikk frå Friheten om observatørrapporten til den britiske
helsingforskomiteen:
http://www.friheten.no/lang/2001/03/helsin.html
Asgeir Bjørkedal
Helsingforskomiteens rapport om det serbiske valget
I tidligere tider, den gang man kritiserte myndighetene i de sosialistiske
landene, siterte norsk presse ofte Helsingforskomiteene. Nå da lyset er
snudd mot Vestens egen bakgård er menneskerettighetsorganisasjonene ikke
lenger så interessante.
Av Harald H. Lindback
Det vil knapt overraske noen at en rapport fra den britiske Helsing-
forskomiteen om forholdene rundt opposisjonens maktovertakelse i Serbia er
totalt fortiet i de vestlige landene. Friheten skal likevel løfte litt på
sløret. Rapporten er på 14 sider og er utarbeidet i forbindelse med at
representanter for organisasjonen overvåket valget i Serbia i desember. Vi
gjengir her noen av hovedsynspunktene:
Bakgrunnen
Etter den dramatiske maktovertagelsen der Kostunica overtok makten var
jobben ikke en gang halvgjort for opposisjonen. De føderale organene i
Jugoslavia kontrollerer ikke føderasjonen som består av Serbia og
Montenegro. Montenegro går så langt som ganske enkelt å ignorere føderal
lovgivning. Milosevics personlige makt kom ikke fra hans jobb som føderal
president, men fra hans støtte fra det serbiske sosialistpartiet som
dominerte det føderale og det serbiske parlamentet.
I kontrast til dette hadde Kostunica ikke noe slikt maktapparat til å
gjennomføre sin bestemmelser. Det nye regimet, som merkelig nok fortsatte å
referere til seg selv som Serbias demokratiske opposisjon selv etter at de
hadde overtatt makten, erklærte derfor umiddelbart dets intensjon om å
fjerne alle spor til opposisjon mot seg selv. Det nye regimet ønsket også å
tvangsforandre ikke bare de politiske strukturene i landet, men også de
økonomiske.
Et stort antall ledere for foretak har allerede blitt tvunget bort fra sine
jobber. Etter å ha overtatt makten i føderasjonen var det viktig for det
nye regimet å overta makten i Serbia også. Det presset derfor den serbiske
regjeringen til å trekke seg selv om den skulle ha sittet til 2001.02.24
Etter 23 desember støttet hele pressen de nye makthaverne i en slik grad at
det gikk ut over alle de andre politiske kreftene i landet. Dette betydde
at den demokratiske opposisjonen hadde skaffet seg en dominans over det
politiske og økonomiske livet i landet som Milosevic bare kunne drømme om.
Den Britiske Helsing- forskomiteen sendte fire observatører til det
Serbiske valget. De intervjuet representanter fra de største politiske
partiene, iakttok medias rolle i forbindelse med valget, observerte
stemmegivning i Beograd, Zemun, Batajnica, Novi Sad, Indjiya, Stara Pazova,
Sremski Karlovci og observerte opptellingen ved to tellestasjoner i
gamlebyen i Beograd.
Det Demokratiske Partiet
Det største paradokset ved den nye orden i Serbia er at et langvarig styre
til en populær politiker, Slobodan Milosevic, som oppnådde nesten 40 % av
stemmene i September og hvis politiske allierte vann en majoritet i det
føderale parlamentet har blitt erstattet av en mann, Zoran Djindjic, som
aldri har hatt støtte fra mer en 10 % av befolkningen.
Hans personlige upopularitet kommer av at store deler av folket ser han som
en utenlandsk agent og også fra korrupsjonsanklager fra den tiden han var
borgermester i Beograd. Populariteten hans nådde et absolutt lavmål under
NATO-angrepene på Jugoslavia våren 1999, en periode Djindjic benyttet til å
spille tennis i Montenegro.
Til tross for dette er Djindjic nå den mektigste mannen i Jugoslavisk
politikk. Dette har blitt oppnådd ved at President Kostunica, som virkelig
har støtte i store deler av folket, lånte navnet sitt til en liste med
Djindjic på førsteplass. Mange serbere kan ha vært uvitende om at en stemme
på en liste kalt ”Dr. Vojislav Kostunica” virkelig var en stemme for en
serbisk regjering ledet av Djindjic.
Den Demokratiske Opposisjonen (DOS) sin valglitteratur nevnte overhode ikke
Djindjic. Navnet eller ansiktet hans var overhodet ikke å se. Stemmesedlene
var konstruert på en slik måte at navnet hans nesten ikke syntes. Mens
Kostunica sitt navn var med store bokstaver var hr. Djindjic skjult med
ørsmå bokstaver ved slutten av en lang paragraf.
I tillegg til dette kom at sosialistene, som å så ut til å lide av et slags
sammenbrudd, ikke på noen måte klarte å utnytte Djindjics personlige
upopularitet i kampanjen sin. DOS på sin side greide å få valget til å stå
fram som et valg for eller imot Milosevic personlig. DOS-koalisjonen har
aldri gjort noen hemmelighet av sitt ønske om å fjerne alle spor etter det
gamle regimet. Dette ble bekreftet overfor Helsingforskomiteen av Alexandra
Joksimovic, internasjonal sekretær i Det Demokratiske Partiet. I følge
henne var valget i desember bare første skritt på veien. Hun hevdet videre
NATO-strategane visste nøyaktig kva dei gjorde, og kva konsekvensane ville
bli. Formålet var ikkje å unngå ein økologisk katastrofe, men tvert om å
skape ein. Formålet var å tvinge Beograd til å godta Rambouillet-avtalen,
med sitte berykta ”Militært tillegg B” som gav NATO rett til å okkupere
alle delar av Jugoslavia. Zoran Djindjic
Djindjic spilte i sin tid en viktig rolle i utviklingen av radikal serbisk
nasjonalisme i forbindelse med krigen i Bosnia. Han var den siste serbiske
politiker som offentlig støttet Radovan Karadjic.
Før han ble politiker var Djindjic filosof av yrke. På slutten av 70-
tallet studerte han i Tyskland under Jürgen Habermas. I Tyskland omgikks
han med personer assosiert med Baader-Meinhof og RAF. Slik sett skiller han
seg ikke stort fra den tyske utenriksministeren Joschka Fischer.
Djindjic har blitt beskyldt for å ville skape krise for på denne måten å
gjøre det lettere å fjerne de siste restene av det gamle regimet. Et
eksempel som har blitt nevnt i den forbindelse er energikrisen i Serbia som
oppstod plutselig etter at DOS hadde overtatt makten. Det er lite som taler
for at krisen skyldes tekniske svakheter siden elektrisitetsforsyningen
fungerte utmerket gjennom Nato-bombingen til tross for utstrakt bruk av
grafittbomber hvis hovedfunksjon er å slå ut elektrisitetsforsyningen.
Spørsmålet blir: hvorfor fungerte strømmen da, men ikke nå? Kan det skyldes
at strømutkoblingene har blitt satt i gang med vitende og vilje for å skape
en følelse av sosial krise og derigjennom skape grobunn for gjennomgripende
sosiale forandringer.
Serbias Demokratiske Parti
Forholdet mellom Det Demokratiske Partiet og Serbias Demokratiske Parti
(Kostunicas parti) er symbiotisk. Det første har apparatet og strukturene,
det sistnevnte har populariteten. Politisk er det imidlertid ikke lett å se
forskjellen.
Overfor Helsingfors-komiteen hevdet Serbias Demokratiske Parti at prisene i
landet måtte stige. Landbruket i Serbia har til nå vært karakterisert ved
et stort antall små private gårder og et fast prissystem som har blitt
holdt kunstig lavt for kunne kontrollere prisen på matvarer. I dag er
priskontrollen avskaffet i Serbia og prisene på mat har selvfølgelig steget
tilsvarende noe folket på ingen måte har satt pris på. Serbias Demokratiske
Parti forsøker å legge skylden for dette over på den forrige
administrasjonen som riktig nok avskaffet priskontrollen. Det var
imidlertid en avgjørelse som også SDP gikk inn for.
SDP har heller ingen klar strategi for hvordan de skal møte de to
nøkkelfaktorene som har karakterisert overgangsøkonomien i Serbias
naboland: mateksport fra EU til dumpingpris ødelegger den lokale
produksjonen, mens åpningen av importmarkedet og fiendtlige oppkjøp
generelt fører til at lokal industri må stenge. Dette skaper en ond sirkel.
Serbia produserer fortsatt en forholdsvis stor andel industrivarer, men det
er vanskelig å se hvordan dette skal kunne fortsette. SDP hevdet at de
tilbød velgerne ”optimisme”. Nå er strømmen borte store deler av tiden og
også vannleveringen har tidvis sviktet. Det er vanskelig å se noen grunn
til at optimismen skal komme til å vare spesielt lenge.
Optimismen var imidlertid ikke helt grunnløs. DOS lovte folket snarlig
økning i levestandarden som er resultat av opphevelse av sanksjonene og
forsendelse av humanitær hjelp. Overfor Helsingforskomiteen hevdet begge de
såkalte demokratiske partiene at bare ganske enkelt å avskaffe korrupsjonen
umiddelbart ville frigjøre store økonomiske ressurser.
Sosialistpartiet
Sosialistenes kampanje i desember var svak. Selv om Slobodan Milosevic
holdt en to timers TV-tale var han stort sett borte fra rampelyset.
Sosialistene klarte heller ikke omstille seg til en situasjon der de var
utestengt fra media. Overfor Helsingfors-komiteen innrømmet Vladimir
Krsljanin fra partiets internasjonale avdeling at sosialistene hadde hatt
for sterk kontroll over mediene da de var ved makten. I kontrast til dette
har partiet i dag ikke en eneste tilgjengelig avis eller radiostasjon i
hele landet. Media står massivt bak DOS. I innkjøringen foran valget kjørte
media mange sensasjonsoppslag vedrørende den personlige korrupsjonen til
medlemmer av det gamle regimet.
Sosialistene klaget bittert over utenlandsk og spesielt nordamerikansk
innblanding i valgkampanjen. De pekte på at utenlandsk finansiell støtte
til politiske partier er ulovlig i Jugoslavia som i de fleste vestlige
land. I Norge har enkelte til og med nedverdiget seg til å gå radikales
ferieopphold i Øst-Europa nærmere etter i sømmene for å se om man ikke kan
presentere også billig transport og mat som et bevis på at alle som stod
til venstre for det regjerende partiet egentlig var utenlandske agenter.
I Jugoslavia derimot er støtten åpenlys og her kalles det demokratisering.
Alle de vestlige støtteprogrammene var helt åpne på at målet for støtten
var å fjerne Slobodan Milosevic og Sosialistpartiet. Helsingforskomiteen
peker på at denne målsetningen ikke er forenelig med noen form for
demokratisering. Å støtte demokratiutvikling må bety å støtte demokratiske
prosesser, ikke å sikre forutbestemte politiske resultater.
Rapporten vektlegger også at stemmeberettigede i Kosovo ble forhindret fra
å stemme. Tradisjonelt har Sosialistene gjort det godt her på grunn av at
albanerne har boikottet de serbiske valgene.
Otpor-bevegelsen
Studentbevegelsen Otpor (motstand) har spilt en nøkkelrolle i forbindelse
med undermineringen av det forrige regimet. Det var denne bevegelsen som
distribuerte tusenvis av klistremerker med slagordet ”Gotov Je!” (Han er
ferdig!) slik at de kunne sees på tv-kameraene. Klistremerkene ble betalt
av USA. Dette ble etterpå fulgt opp med en plakatkampanje ”Overi!” (vær
sikker!).
Det er grunn til å legge merke til at ”Overi” er mafiaslang for de tre
skuddene som leiemordere pumper inn i allerede døde kropper for å forsikre
seg om at offeret helt sikkert er dødt. Helsingfors-komiteen kommenterer at
” - det lover ikke godt for det serbiske demokratiet at et slikt vokabular
blir assosiert med den nye era”. I tillegg nevner komiteen at Otpor i stor
grad har rekruttert barn, komiteen ser det som enhver politisk
organisasjons ansvar å ikke utnytte mindreårige.
Valgkampanjen og media
Det klareste bruddet på god valg-skikk kom i forbindelse med misbruk av
regelen som pålegger politiske partier stillhet i tre døgn før selv valget.
Sosialistpartiet registrerte 9 brudd på denne stillheten bare på den 21
desember, noe de også avleverte klage på til OSCE. En klage som OSCE ikke
en gang tok seg bryet med å svare på. På TV gikk hele tiden reklamefilmer
for de nye pengesedlene som har blitt produsert etter at de nye makthaverne
overtok i oktober. Filmen viste folk som tapetserte veggene med de
ubrukelige gammeldagse dinarene og i stedet benyttet de nye tyskproduserte
pengesedlene. Kampanjen ”Nye penger for en ny tid” var lite annet enn en
reklamekampanje for DOS-koalisjonen.
Et annet paradoks er at nyhetsprogrammene nå pumper ut intetsigende
reportasjer om den nye presidenten. Milosevic bemerket seg med i stor grad
å være borte fra tv-skjermen, selv under NATO-angrepene. Jugoslaviske
medier var i valgperioden opptatt av to ting: korrupsjonen til det gamle
regimet og at landet kom til å motta rikdom i form av humanitær hjelp som
belønning hvis det rette partiet vant valget. Komiteen konkluderer med at
pluralismen i media er langt mindre i dag enn under Slobodan Milosevic.
En annen innblanding i valgprosessen stod Europabevegelsen for. Den
plakaten som var synlig for flest velgere rett før valget var denne
bevegelsens. Siden EUs politikk var eksplisitt rettet mot personen Slobodan
Milosevic og siden teksten på plakaten gjorde det klart at forandringer i
Jugoslavia ville bli belønnet med positive forandringer I EUs politikk
overfor landet er det ingen tvil om at denne kampanjen representerte et
klart brudd på de serbiske valglovene.
Komiteens konklusjon
Komiteen uttrykker sterk bekymring for at de nye makthaverne vil
underminere lovens herredømme i landet. De ser det som svært
bekymringsfullt at dette har skjedd med støtte fra vestlige myndigheter og
institusjoner. Faren er spesialt akutt når det gjelder arrestasjon og
rettssak mot den tidligere føderale presidenten Slobodan Milosevic og andre
medlemmer av tidligere regjeringer. Faren er, i følge komiteen, at de
politiske myndighetene og ikke de juridiske vil avgjøre om Milosevic skal
arresteres eller ikke. Det burde være åpenbart for enhver demokrat at en
bestemmelse om en eventuell arrestasjon er en sak for de juridiske
myndighetene, ikke for regjeringen. Komiteen kritiserer sterkt
USA-senatorer som forsøker å presse Jugoslaviske parlamentarikere til å
arrestere Milosevic. I følge komiteen er et land hvor de regjerende
politikerne bestemmer om en politisk motstander skal arresteres eller ikke
et diktatur.
Denne elementære lærdommen vedrørende demokrati ser det ut til at vesten
har glemt: ”Financial Times” skrev i en leder 29 desember at ” det er grunn
til å ønske velkommen Hr. Djindjic sine planer om å bringe Milosevic for
retten i Beograd”. Det finnes ingen tvil skriver komiteen, om at mange
mektige regjeringer ville ønske å arrestere opposisjonens ledere: det er
svært bekymringsfullt at representanter for det demokratiske vesten skal
samarbeide om slike grove overgrep mot rettssikkerheten.
Komiteen kritiserer også de vestlige myndighetene for å skape urealistiske
håp om økonomisk assistanse og fremtidig velstand hos den serbiske
befolkningen. Rapportens siste setning er: ”Det er vanskelig å se
optimistisk på fremtiden på deres vegne”.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sat Mar 10 2001 - 14:18:29 MET