Jeg hører ikke til dem som liker nyttårstaler, som regel ikke. Men ingen
regel uten unntak. Selv om jeg absolutt ikke er rojalist, må jeg innrømme at
årets nyttårstale fra Kong Harald delvis var glimrende. Særlig den første
delen er jo slik at man kan begynne å lure på om han leser KK-forum i smug?
Talen kunne kanskje like godt vært skrevet av Kåre Willoch. Spesielt
avsnittet om forsvaret viser dette.
Kongen er en person uten formell makt. Men Kong Harald har nå vist seg
intelligent (dvs. uavhengigt konservativ) nok til å utnytte den lille han
har. Det vil sikkert styrke tilhengerne av republikk blant overklassen,
presis som det er skjedd i England. En intelligent person i denne posisjon
kan nemlig utnytte sin uavhengighet av mediene. Samtidig viser dette i hvor
høy grad sosialismens kjernepensum nå er i ferd med å bli allmennmenneskelig
gods, takket være den dogmatiske liberalismens og kapitallogikkens
altdominerende galskap. Bare sekterikere vil ikke kunne se dette.
Jens'ens nyttårstale er god demagogi som skjuler alle regjeringens
motstridende mål bak pene talemåter. Sannsynligvis tror han selv på det
meste, han lider under sin posisjons blindhet. Han sier jo ting som delvis
er helt ok og innlysende men som selvfølgelig strir helt mot den førte
politikken. Det er en vanskelig oppgave å avsløre dette i praksis, hertil er
venstresiden i dag for sekterisk og virkelighetsfjernt dogmatisk (ortodoks
på de gale områdene).
Begge disse talene viser imidlertid hvilken utrolig styrke som ligger i det
press som virkeligheten etterhvert øver mot kapitalens abstrakte og
nihilistisk-revolusjonære galskap som egentlig bare fascismen i sine
forskjellige varianter er helt på parti med.
Karsten Johansen
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d182798.htm
H.M. Kongens nyttårstale 2000
"Livet kan kun forståes baklengs, men - det må leves forlengs", sier Søren
Kierkegaard.
Av alle livets goder er tiden noe av det mest verdifulle. Det er imidlertid
opp til hver og en å ta vare på den. I noen kulturer er man mer bevisst på
at tiden kommer, enn at tiden går. Hvordan fremtiden blir, vet vi ikke mye
om. Mangt har vi ingen innvirkning på, men på en rekke områder er det opp
til oss selv å forme våre liv. På hver enkelt ligger et ansvar for oss selv,
for våre nærmeste, for det samfunn og den verden vi lever i.
En felles oppgave for alle er å ta vare på naturen og atmosfæren som omgir
oss. Vi har allerede sett illevarslende eksempler på hvordan naturen
ødelegges. Kanskje er vi også i ferd med å se at atmosfæren skades på grunn
av menneskers produksjon og forbruk. Utslipp av klimagasser fører til økt
drivhuseffekt, noe som truer med å endre klimaet på hele kloden. Det er få
som i dag tviler på at en slik klimaendring er i ferd med å skje.
Konsekvensene er det større usikkerhet om. Internasjonal solidaritet er en
forutsetning for å gjennomføre de omfattende samfunnsomlegginger som må til
for å møte disse utfordringene. Atmosfæren er et globalt felleseie som
krever en felles løsning.
Representanter fra over 180 land har nettopp vært sammen på den store
klimakonferansen i Haag. I to uker satt de samlet - uten å oppnå det
resultat en hel verden håpet på. Man må kunne spørre hvorfor det ikke var
mulig å komme til enighet om å beskytte den planeten som er vårt felles
oppholdssted. Ett av de største paradokser i vår tid er at
interessemotsetninger kan spenne ben for en prosess som alle ønsker skal
lykkes. Vi kan ikke tillate oss den luksus å være overfladiske. Det er
viktig å ha langsiktige mål. Med jevne mellomrom må vi derfor stanse opp og
se hvor vi står, slik en trener ber om "time-out " for å samle sine tropper
til en kort strategisk orientering før spillet går videre.
Med enkle midler kan vi bidra til å påvirke virkeligheten - om ikke annet
til noen få. Selv om vi ikke kan løse alle verdens problemer på en gang, er
det flott å gjøre noe! Jeg berømmer dem som år etter år påtar seg et
frivillig ansvar, og som bruker av sin fritid til beste for andre. Vi ser
det for eksempel i barne- og ungdomsarbeid, i idrettslivet og i kulturelle
sammenhenger. Det varmer også i mer enn en forstand når enkeltpersoner og
foreninger på eget initiativ samler inn penger og klær og sender fullastede
trailere over landegrensene til nødlidende. Det er utallige måter å vise
solidaritet og omsorg på, enten det er i eget nærmiljø eller under andre
himmelstrøk. Uansett er det godt å kunne glede andre.
For å bygge et samfunn trenger vi både fotsoldater og mennesker som er
villige til å ta lederansvar. Men det er tøft å være leder i dag. Det blåser
hardt på toppene, ikke minst på grunn av offentlighetens søkelys. Det
stilles stadig nye krav til omstilling og evne til forandring. I
næringslivet opplever vi fusjoner, oppkjøp og eierskifte. Dette kan skape
vekst og nye muligheter, men for mange er spørsmålet relevant nok: Hvem er
sjefen min i neste uke? Har jeg jobb i morgen? Resultatet av de hyppige
endringene blir ofte effektive og såkalt "slanke bedrifter". I en Oslo- avis
ble det for en tid tilbake stilt følgende spørsmål: Forsvinner også det vi
kunne kalle det "gode" fettet i disse slankeprosessene? - det som bidrar til
at ansatte har den roen og tryggheten de trenger for å gjøre en god jobb, og
ikke minst til å ta seg inn igjen etter de forskjellige krafttak.
I et samfunn hvor fellesskapsforståelsen synes å være svekket, og hvor folk
har mer enn nok med seg og sitt, er det viktig å se på hva som er vår tids
møtesteder. Tidligere ga melkerampen, nærbutikken og basaren anledning til
menneskelig kontakt. Vi må finne nye møtesteder i vårt travle samfunn. Vi
trenger tid til å snakke - og være sammen! Det er møtene mennesker imellom
som skaper et godt liv.
Mange - ikke minst barn og unge - bruker Internett som en ny og moderne
møteplass. Det er ingen tvil om at Internett er en fantastisk nyvinning hvor
verden er blitt tilgjengelig på en lettvint og spennende måte. Samtidig må
en utøve en viss kritisk sans til mange av de tilbud som ligger der, og det
sosiale aspekt må sies å være begrenset. Vi trenger også varmen fra
bestemorsfanget og eventyrbøkenes fantasiverden.
Internett har gjort verden mindre. At vi lever i en liten verden, fikk jeg
også et bestemt inntrykk av da verdens statsledere var samlet under FNs
store Millenniumssamling i New York i høst. Det er løfterikt at de som
styrer kan gå sammen om å dele ansvar og ivareta interesser som er til beste
for alle. Norge vil i de kommende år inneha et spesielt ansvar som medlem av
Sikkerhetsrådet. Jeg ønsker dem som står midt oppe i dette arbeidet, lykke
til med innsatsen.
Ett resultat av det store møtet i New York er "Millenniumsdeklarasjonen"
hvor 189 land forplikter seg til å bekjempe krig, fattigdom og aids. Det er
ingen tvil om at HIV-aids er en av vår tids største katastrofer. De siste
tallene om aids-epidemien tegner et bilde som er vanskelig å fatte. At det
er ti ganger flere som dør av aids i verden enn av krig og konflikt, er
tankevekkende. Kvinner, barn og ungdom er særlig utsatte grupper, og
resultatet er katastrofalt både for familier, lokalsamfunn og storsamfunn.
Dette er en situasjon vi i Norge ikke kan forholde oss passive til. Aids er
en enorm utfordring til internasjonal solidaritet. Sammen med andre land må
vi gi vår håndfaste støtte og være en pådriver i kampen for større åpenhet
om denne farsotten som raser over store deler av verden.
I løpet av neste halvår overtar Norge ledelsen av de internasjonale styrker
i Kosovo. I mange år har norske militære vist en imponerende innsats i
fredsbevarende oppdrag. Vårt forsvar er inne i en betydelig
omstillingsprosess, som vi må forvente kan få store konsekvenser for en
rekke lokalsamfunn og mange av Forsvarets ansatte. Det er mitt håp at de
forestående endringer vil sikre at vårt land fortsatt har et militært
forsvar som ivaretar vår nasjonale trygghet, samtidig som vi yter vårt
bidrag til internasjonal fred og sikkerhet. Jeg takker Forsvarets personell
for den innsats de hver eneste dag yter både hjemme og ute, og ønsker lykke
til i de utfordringer Forsvaret nå står overfor.
I vårt moderne samfunn er det nødvendig med åpenhet. Dette har vi forsøkt å
ta på alvor ved blant annet å åpne Slottet for publikum og ved å etablere en
egen informasjonsenhet. I det siste året har Kongehuset fått stor
oppmerksomhet i mediene. Ikke minst har det vært mye interesse for
Kronprinsens forlovelse. At så mange engasjerer seg, er både sunt og
forståelig. For Dronningen og meg er dette en viktig begivenhet, og vi er
glade for at vår sønn har funnet den han ønsker å dele livet med.
Også dette året har gitt Kongefamilien god anledning til å møte mange, både
hjemme og ute.
To begivenheter har satt sitt preg på våre to største byer. I kulturbyen
Bergen har mangfoldet og aktiviteten vært stor. Ved feiringen av Oslo Bys
1000-årsjubileum har man søkt å vise bredden i tilbud og livsstil i
storbyen. Jubileet har også søkt tilbake til byens røtter, hvor for eksempel
Middelalderfestivalen fremstod i et tankevekkende naboskap til vår tids
trafikkmaskin og fremtidens operabygning.
Sommerens tradisjonelle tur gikk denne gangen med Kongeskipet sørover. Møtet
med befolkningen i Aust-Agder og Telemark ble en fin og spennende
opplevelse. Året har for øvrig gitt oss et godt inntrykk av de mangfoldige
aktiviteter som har foregått i landet vårt. Mange bilder dukker opp når vi
ser året baklengs, alt fra tunneler over og under vannet til imponerende
nybygg, fra middelalderkirker til eksperimentelle uttrykksformer innen kunst
og kultur.
En av de personer vi helt sikkert vil høre mye om i året som kommer, er vår
store forfatter og språkmann, Arne Garborg. Det er i januar 150 år siden han
ble født. Som Søren Kierkegaard var Garborg opptatt av at "tidene er hva vi
gjør dem til". La oss gripe den tiden som er gitt oss, og gjøre vårt til at
det nye året får et meningsfylt innhold!
Godt Nytt År!
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d182876.htm
Statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale
Statsminister Jens Stoltenberg sier regjeringen vil stanse de planlagte
prosjektene for vannkraftutbygging på Saltfjellet. Her er statsministerens
nyttårstale mandag i sin helhet:
Kjære alle sammen.
I Norge har vi en fremtidstro som få andre land kan vise maken til: I fjor
ble det født nesten 60.000 barn i Norge. Få ting uttrykker mer tro på
fremtiden enn akkurat det.
Jeg vil gratulere alle dere som ble foreldre i året som gikk, og særlig vil
jeg gratulere mødrene. I knapt noe annet vestlig land føder kvinner flere
barn enn i Norge. Og knapt i noe annet land er det flere kvinner som tar
utdannelse og deltar i arbeidslivet enn her hos oss.
Jeg vet at det ofte er krevende å kombinere arbeid, familieliv og tid til
barna. Særlig er det krevende for kvinnene som fortsatt gjør mesteparten av
arbeidet i hjemmene. Likestillingen er kommet for kort.
Likevel: Norske kvinner velger selv å få flere barn. De velger selv å ta mer
utdannelse og å delta i arbeidslivet. Denne kombinasjonen er enestående. Og
den sier også noe om kvaliteten på samfunnet vårt.
Skal vi greie å ta vare på fremtidstroen er det spesielt to verdier jeg
mener er viktige og det er dette jeg vil snakke om i kveld:
Verdien av å skape. Og verdien av å dele.
Dette er verdier som må henge nært sammen. Likevel opplever vi ofte at de
glir fra hverandre; at vi enten bare er opptatt av å produsere mer for å bli
rikere, eller at vi tror at velferden alltid vil være der, og at det bare
handler om å fordele en kake som blir større av seg selv.
La meg begynne med evnen til å skape.
Historien forteller om Spania som levde høyt på gullet de hentet fra
koloniene i Latin-Amerika. Men da Spania ble rikt på gull, lente spanjolene
seg mer tilbake og vendte blikket innover. Det ble begynnelsen på en lang
nedgangstid. De sluttet å skape nye varer, ny kultur og ny kunst. Det skulle
ta flere hundre år å rette på dette.
Skal vi unngå å gjøre den feilen spanjolene gjorde, må vi fortsette å skape
store verdier - også etter at oljealderen har nådd sin topp. Ikke bare
økonomiske verdier, men verdier som gir oss et tryggere og mer innholdsrikt
liv.
Grunnlaget for dette legger vi i dag.
Vi er en gammel nasjon, men en ung stat. La oss beholde ungdommeligheten når
vi nærmer oss 100-årsdagen for Norges selvstendighet i 2005. La oss stadig
tore å gå nye veier, utvikle nye tanker og sprenge nye grenser, skape ny
kunst, ny litteratur, ny arkitektur og ny musikk.
Vi skal ikke lene oss tilbake. Vi skal lene oss fremover, og fortsatt vite
at det er menneskers kunnskap og arbeid som legger grunnlaget for velferden.
Vi skal oppmuntre til nyskapning og nyetablering. La oss ønske velkommen
alle dem som utvikler nye bedrifter innen gamle og nye næringer. De som har
nye ideer blir ofte møtt med skepsis. Men uten nye ideer kommer vi ikke
videre. Vi trenger alle dem som skaper noe nytt av egen kraft.
Vi må verdsette kunnskap. Ikke minst må vi vite å verdsette de som formidler
kunnskap og alle lærestedene der kunnskapen utvikles. Skoler og
universiteter, men også bedrifter og arbeidsplasser. Vi skal lære gjennom
hele livet. Den som tror at han er ferdig utdannet er ikke utdannet, men
ferdig.
Ny teknologi skaper nye muligheter. Vi har tatt informasjonsteknologien i
bruk. Nå skal vi med klokskap utvikle bioteknologien til det beste for
samfunnet. Vi skal passe på at all ny teknologi blir utnyttet innenfor en
etisk forsvarlig ramme. Men vi skal også være flinke til å ta nye muligheter
i bruk, som i behandlingen av sykdommer, i ny næringsutvikling og på
arbeidsplassene.
Albert Einstein - med all sin viten - sa at fantasi er viktigere enn
kunnskap. Han mente at fantasi må til for å få glede av kunnskapen. Barna
har en slik fantasi. Skolen må bidra til at fantasien får leve og vokse,
slik at vi beholder evnen til å tenke nytt.
Når vi skaper må vi også bevare evnen til å dele.
Det som gir livene våre mest mening og glede er å kunne dele med andre.
Mange av oss har fått oppleve denne gleden i julen. Men mange opplever også
julen som en tid da mørke dager blir enda mørkere og store savn blir enda
større.
Tidligere i høst møtte jeg en eldre kvinne som fortalte om den ensomheten
hun opplevde. Hun hadde et viktig poeng. Det verste ved ensomheten var ikke
det å mangle andre menneskers oppmerksomhet. Det var like mye ikke å ha noen
å gi oppmerksomhet til.
Like viktig som spørsmålet om hva vi skal leve av, er spørsmålet om hva vi
skal leve for. Vi blir ikke nødvendigvis lykkeligere ved at landet og de
fleste av oss blir enda rikere. Siden 1970 er vi blitt nesten tre ganger så
rike målt i penger. Men er vi blitt tre ganger så lykkelige? Lever vi rike
liv i det rike landet?
Ole Paus har sagt det slik om nordmenn: "Vi har alt, men det er også alt vi
har."
Mange av drømmene våre ender opp som regnestykker i kroner og øre. Men når
jeg kjenner etter vet jeg at som menneske, ektefelle, småbarnsfar og som
mine venners venn, så handler det gode liv om noe annet: Om å ha mennesker i
min nærhet som jeg kan dele glede og sorger med. Om å delta i et større
fellesskap, og merke at min innsats er viktig.
Sammenlignet med andre land er det små forskjeller i folks levekår i Norge.
Men vi må ikke forveksle rettferdig fordeling og like muligheter med at alle
skal være like. I vårt mangfoldige og flerkulturelle samfunn ønsker vi at
folk skal være forskjellige. At de skal ha lov til å være seg selv,
uavhengig av kjønn, nasjonalitet, tro og seksuell legning.
Men vi skal stå opp mot forskjeller som skyldes sosial urett. De
forskjellene som går i arv. Vår utfordring er å hindre at rikdommen skaper
nye ulikheter, at tilgang til kunnskap skaper nye klasseskiller.
Vi har sett for mange eksempler på at de som har mest fra før ikke tar sin
del av ansvaret vi må ta sammen. Store tillegg og gullkantede avtaler til
noen få, rokker ved en fin og uskrevet forståelse om at vi har et felles
ansvar for helheten. Da går noe av fellesskapet i stykker.
Vi kan alle bli den svake - selv den sterkeste blant oss.
Like før jul besøkte jeg Frelsesarmeen i Oslo. Det gjorde inntrykk på meg å
møte mennesker som i dagens rike Norge opplever materiell nød. Det handler
blant annet om fattige barn, barn av foreldre som mangler inntekt til å ta
vare på seg selv og sine familier, og som ikke har råd til å la barna være
med på klasseturer eller fødselsdager.
Men det gjorde også inntrykk å oppleve den medmenneskelighet, varme og
omtanke som major Marit Solli og hennes medarbeidere viser overfor alle dem
som trenger en hjelpende hånd.
De mange tusen frivillige i landet vårt fortjener alle vår takk - de viser
hva nestekjærlighet og gleden ved å dele virkelig betyr.
Det viktigste vi deler er vår felles natur. Miljøproblemene kan bare løses
hvis vi som lever i dag, deler vår rikdom med dem som skal leve her i morgen.
Vi har hatt et underlig vær den siste tiden. På Sør- og Østlandet har vi
knapt sett sola, regnet har øst ned og vi har hatt flom og nedbørsrekorder.
Lenger vest og nordpå har man hatt tørke. På Sunndalsøra var det 18
varmegrader i desember og folk kunne plukke inn roser midt i adventstiden.
Én annerledes vinter er ikke et bevis på klimaendringer. Men endringer over
tid forteller at vi må ta dette alvorlig. Det var et nederlag at
klimaforhandlingene i Haag brøt sammen. Men det forteller også hvor
vanskelig det er når verdens land skal bli enige om å dele byrdene.
Jeg er overbevist om at det er mulig å komme til enighet og vi gjør alt vi
kan for å bidra. Å møte klimautfordringen vil kreve innsats av oss alle -
som samfunn, bedrifter og som enkeltmennesker. Men det er her veien til
fremtiden går.
I hele det forrige århundret var det å ta i bruk fossekraften et tegn på det
norske industrisamfunnets vekst. Vi har bygget ut mye vannkraft i Norge. Det
skal vi vedlikeholde og ta vare på.
Men vi har nådd en grense. Derfor vil Regjeringen foreslå at vi ikke
gjennomfører de planlagte utbyggingene av vassdragene i Bjøllåga og Melfjord
og Beiarn.
Jeg vet at dette er en beslutning som vil vekke strid. Men fordelene ved
disse utbyggingene er ikke store nok til at de forsvarer de ugjenkallelige
inngrepene i naturen. Uberørt natur får en stadig større verdi. Vi nå er
kommet dit at tiden for nye store vannkraftutbygginger i Norge er over.
Vi skal ikke skamme oss over at vi bor et av verdens rikeste land. Men det
gir oss forpliktelser. Gro Harlem Brundtland pleide å si det slik: Mer enn
99 kroner av hver hundrelapp som nasjonen tjener, bruker vi på oss selv. Er
det ikke da rimelig at vi deler den siste krona med noen av de andre?
Jeg mener svaret må være ja.
Rett før jul fikk jeg et brev fra generalsekretæren i den norske avdelingen
av UNICEF, Kjersti Gjestvang. Hun ba meg bruke nyttårstalen til å snakke for
fattige barn.
Det gjør jeg gjerne. Sammen med UNICEF er Norge nå aktivt med i en
internasjonal satsing for å bidra til at alle barn i verden blir vaksinert.
For norske småbarnsforeldre er retten til vaksiner til ungene en selvfølge.
For 30 millioner barn i verden er det en rett de ikke har. Tre millioner av
disse barna vil dø av sykdommer som våre barn blir beskyttet mot.
Allerede etter ett år har det internasjonale vaksineprogrammet bidratt til å
redde livet til tusenvis av barn. Vår egen historie har vist at før det kan
bli vekst og utvikling i et land, må barnedødeligheten ned. Den starten er
vi nå med på å gi mange andre land.
Det er i årene som kommer at vi skal se resultatene av Berlin-murens fall.
Gradvis viskes skillet mellom Øst- og Vest-Europa ut. Nå ser vi at landene
må dele ansvaret for fremtiden sammen. Vi er i ferd med å få ett Europa. Og
Europas fremtid er Norges fremtid. Europas usikkerhet er vår usikkerhet.
Europas fred er vår fred.
Skal vi sikre freden må vi ta ansvar. Det er også å dele - dele ansvar. Fra
i dag går Norge inn i FNs sikkerhetsråd. Det legger et tungt ansvar på oss.
I april får en norsk general kommandoen over de internasjonale fredsstyrkene
i Kosovo. Mer enn tusen norske kvinner og menn tjenestegjør for freden på
Balkan. Jeg besøkte dem like før jul. Jeg er stolt av å være statsminister i
et land med så flotte soldater og befal.
Et helt nytt år ligger foran oss.
Den 25. august skal vi feire bryllup for kronprins Haakon og hans forlovede,
Mette-Marit Tjessem Høiby. I høst tok de et viktig valg; de ville leve livet
sammen. De var preget av stundens alvor, men samtidig så klare: De lar
kjærligheten vise vei. Slik bør det være - også for våre kongelige.
Vi hilser kong Harald, dronning Sonja og deres familie og takker dem for
deres innsats for Norge i året som gikk.
Vi sender vår hilsen til alle nordmenn som har sitt virke utenfor landets
grenser, i FNs og NATOs fredsbevarende styrker, for bedrifter, i
utenrikstjenesten, i bistandsarbeid og i humanitær og kirkelig tjeneste.
På en kveld som denne sender vi særlig varme tanker til dem som sliter med
sykdom og til dem som lever med savn.
Og så understreker vi det grunnleggende fellesskapet mellom oss alle når vi
ønsker hverandre et riktig godt nytt år.
(NTB)
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:42 MET