Det er umulig for noe nålevende "menneske" å forestille seg i hvor høy grad
det vanviddet som utfolder seg ved varediskene den vestlige verden over
bryter med den historiske kjerne i de skrifter som sies å være opphavet til
det hele. Og det interesserer heller ikke nevneverdig mange. Vår tid består
av skapte fakta: kapitalenes jernviljer frambringer det vi som en
uavvendelig skjebne må bøye oss i støvet for og tilbe. Tilbedelsen er et
uttrykk for at selve maktesløsheten er en kilde til religiøsitet.
Masochismen er overalt utenfor pengenes helligdommer. Instinktets
manipulerte impulser styrer klodens skjebne i budsjettoverskuddenes navn.
Alt danser rundt og rundt etter pengematematikkens enstonige pipe.
Menneskenes frambringelser hersker over dem som en fremmed makt. Den hektiske
intethet summer som en fluesverm på vei inn i et gigantisk bål - Håkon Lie
kalte det et "bål av vilje". "Sterkere enn tusen soler" er det blitt,
atombomben var på en måte den definitive vareleveransen som konsentrasjons-
leiren var den definitive arbeidsplass. Mennesket utsletter seg selv for
å tjene "sine økonomiske interesser". Puddelens kjerne sto fram for alle
som ville se, men de var meget få og er blitt ferre, stikk i strid med
marxismens milleniaristiske forventninger og grove undervurdering av
menneskenes anlegg for det atavistiske og patologiske.
Karsten Johansen
http://www.dagsavisen.no/kommentar/fritanker/2000/12/535858.shtml
Ventetid Jeg nyter den første adventsmorgenen, når en vrimmel av små
forseggjorte presanger lyser mot oss fra kjøkkenveggen
ANDERS HEGER
En gang, for bare en halv generasjon siden, var dette med advent en passe
uhysterisk greie. Det handlet stort sett om å stikke innom en bokhandel sånn
utpå ettermiddagen den 29. november, og stifte opp en papplate med 24 luker
i løpet av kvelden. Var man heldig, var det glans på kalenderen. Var man
bortskjemt, var det sjokolade i den, men det ble egentlig betraktet som
hedensk ekstravaganse.
Men det var altså før skjørlevned og moralsk forfall hadde bragt oss så
langt at landets regjering måtte nedsette kommisjoner og komme med
overdepartementale påbud om nøysomhet og forbehold i julefeiringen. Første
desember, vet jeg av smertelig erfaring, stiller en stor andel av landets
småbarnsforeldre rødøyde og hulkinnede etter å ha tilbragt natten med å
pakke inn en uhorvelighet av små ubrukelige dubeditter i silkepapir, en
dings for hver dag. Mindre kan det nemlig ikke være. Og la det være sagt:
Selv deltar jeg med liv og lyst. Jeg nyter den første adventsmorgenen, når
en vrimmel av små forseggjorte presanger lyser mot oss fra kjøkkenveggen, og
familien kan fastslå at smånissene på loftet husket oss i år igjen. Jeg
skulle ha byttet min barndoms fantasiløse papplater mot dette når som helst.
Mens hovedpoenget med adventstiden og dens kalendere i sin tid var
forventningen, er våre dagers småpakke-supermarked ikke nedtelling mot den
store dagen, det er rett og slett en tjuvstart på pakkefesten. Riktignok må
det holdes innenfor rimelighetens grenser, om ikke annet så fordi plass- og
vekthensyn setter sine naturlige begrensninger. Det er måte på hvor mye et
stykke brodert strie tåler å bli behengt med. Derfor har produsenter av små,
ubrukelige gjenstander som kjøleskapsmagneter, blyantspissere med julenisser
støpt inn i plast, og figursåpestykker med fruktlukt en oppgangstid før jul.
Ting-julekalenderene fyller landets småbarnshjem med dingser som ikke har
noen annen hensikt enn å være gaver, avføde en liten begeistringsrus på
morgenkvisten, for så å bli liggende i en lomme, i en skål i gangen, på
gulvet for å bli tråkket i stykker, eller ende sitt liv med å tette
lofilteret i vaskemaskinen. Logikken bak er akkurat som ved de voksnes
julebordfilosofi. Fordi det snart er jul, kan vi ta en fest nå. Ikke for å
feire jula, men for å feire at vi venter på den. Venting i seg selv er jo så
tråkig. Hvis vi tar noen av verdenslitteraturens store ventere som
forbilder, ser vi lett hvor underlig denne filosofien er. Penelope for
eksempel. Odyssevs hustru, som satt hjemme og ventet mens mannen fartet
Middelhavet rundt i kamp med guder og kykloper. Huset hennes fyltes til
randen med friere, som brukte hennes ventetid på å innynde seg i håp om at
Odyssevs ikke skulle komme hjem. Eller vår egen Solveig, Peer Gynts
trolovede, som stort sett ikke gjør annet hele stykket gjennom, enn å sitte
stille og vente. Hvis de skulle lagt dagens
vi-tar-bare-en-aldri-så-liten-forsmak-praksis til grunn, måtte det ha vært
som om Penelope skulle ha småsmakt litt på frierne, en hver dag, mens hun
krysset ut dagene fram til den store gaven skulle komme. Og Solveig måtte ha
åpnet luken inn til Dovregubben for en daglig svingom. Det skulle tatt seg
ut. Problemet med dagens overdimensjonerte julekalendere er likevel først og
fremst et annet. Hensikten med alt stæsjet i fargerikt papir er nemlig ikke
at det skal brukes til noe. Ingen kan, ikke engang i et samfunn der våre
mest absurde og ikkeeksisterende behov er mer enn overoppfylt, med hånden på
hjertet si at vi trenger kjøleskapsmagneter eller figursåper. Like lite som
noen av oss kan si at vi har gjort oss fortjent til vettløs julebordrikking
og -spising. Hensikten er selve oppakkingen. Konstateringen av at det er en
gave der. Den skal klippes ned, åpnes, og har så utspilt sin rolle. Det er
som konsum, som forbruk, de daglige dingsene i smågavekalenderene oppfyller
sin hensikt. Mottakerne, som med butte barnefingre og spente førjulsøyne
daglig pakker ut adventsgaver, har ikke fått en ekte gave, bare en
lissomgave på vei mot de ordentlige. Sånn sett er adventskalenderene en
øvelse. Ikke i å få, men i å konsumere. Og slik det har gått med jula i det
siste, er det kanskje like greit. Kommer man inn i et kjøpesenter i våre
dager, vet man at her er jeg ikke betraktet som menneske, men som konsument.
En omvandrende lommebok. Det er ikke så lett å ta, sånn på sparket. Barn kan
det med å ta imot. Det er så å si det de kan best, helt uten øvelse, og het
fra start. Og det faller dem helt naturlig å bli betraktet som mennesker.
Men etter hvert som vi alle forvandles til konsumenter, trengs det vel
opplæring. Da er det fint med småting i kalenderene. Fortsatt god adventstid.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:37 MET