Eg sa for ei tid sidan at Noreg hadde forandra seg i løpet av alle desse
åra, og så kom eg over denne epistelen i Nationen som på sett og vis fekk
meg til å forstå at landet definitivt har fjerna seg frå "modellen" - den
sosialdemokratiske velferdsstaten me vaks opp i på femti- og sekstitalet.
Også den gongen fanst det forskjellar, men dei fleste hadde eit slags
minimum. Og så var det kanskje meir solidaritet blant folk. I desember
2000 ser det ut til at fattigdomen er meir synleg enn på lenge.
Eg kjenner denne mjuke sorga over å ikkje vera på høgd, ikkje kunne by
sine kjæraste alt det ein gjerne ville. Det er ein liten flamme som brenn
sjela, og som fører ein til ytterkantane av eksistensen. Ingenting er så
drepande som fattigdomen.
Oddmund Garvik
--- http://www.nationen.no/artikkel/nyhet.cfm?Dato=2000-12-15&Id=7517"15.12.2000 Kommentar: Juleposer til fattige Kari Gaasvatn
Avisoverskriftene nå i desember år 2000 er som et ekko fra en tid som burde være tilbakelagt: Mødre trygler om mat til jul. Foreldre i kø for å få hjelp. Både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon forteller at den skjulte fattigdommen øker og at forskjellene blir større. De pakker matposer til utdeling, til en verdi av det folk flest klatter bort på den lokale bensinstasjonen ei langhelg.
Hvordan skaffe penger til julepresang til gutt-ungen, undres en uføretrygdet mor. Snille mennesker tilbyr seg via avisen å gi bort både tv-spill og datamaskin de ikke lenger har bruk for. Det er flott for guttungen. Men for oss andre er det litt flaut, fordi det er som en sentimental gjenlyd fra en julefortelling fra 1930-tallet, der rike velgjørere dukket opp i det rette øyeblikk og snudde fortvilelse til glede: «Så ble det jul likevel». Slike fortellinger som politisk bevisste avviste fordi de bidro til å beholde et system med veldedighet i stedet for rettferdighet.
Dagens fattige forsøker ikke å begrunne politisk hvorfor det ville være rettferdig at de hadde litt mer. De kneiser ikke med nakken i klassebevissthet sammen med andre i samme båt. Nei, de skjuler seg og skammer seg, fordi de på grunn av sykdom eller andre årsaker må leve på en (for) liten trygd, sosialhjelp eller knapp deltidsinntekt. Det handler ikke om rusmisbrukere og bostedsløse, men om «vanlige mennesker» som har for lite å leve av.
Barna skammer seg aller mest. Mange foreldre forsøker å skjule situasjonen også for barna. For store barn og ung ungdom er det vanskelig å ikke få det deres jevnaldrende får. Samfunnet er ekstremt materialistisk og barn og ungdom er blitt en av de viktigste målgruppene for konsum. «De kule er de som har kule klær». Sitatet er fra spørreundersøkelsen gjort av Nyborgutvalget som ser på kommersielt press mot barn og unge, gjengitt i Barne- og familiedepartementets blad «familia». Det er ikke bare reklamen som bidrar til å øke følelsen av å være mislykket uten et stort materielt forbruk. De nyrike holder seg med et servilt hoff av reportere som bretter ut velstanden. Ikke på en måte som får de fattige til å knytte nevene, men til å sige ned i apati over egen situasjon.
Lett tilgjengelige materielle ting blir viktigere som sosial markør for dem som i utgangspunktet har dårlig økonomi. I velstående familier er det lettere å si nei til materielle ting når det kan kompenseres med for eksempel en reise eller andre sosiale aktiviteter som gir status og prestisje og gjør livet interessant. For dem som står i kø hos Bymisjonen og Frelsesarmeen er feriereiser hinsides det de kan drømme om. Det er alltid dyrt å være fattig. Middelklassen har en reserve i banken når vaskemaskina ryker og slipper å handle på rådyr avbetaling. Det er dyrt å ikke ha råd til å planlegge økonomien.
I år må de fattige ha lavere inntekt enn i fjor for å få julehjelp, fordi det er blitt så mange flere som trenger. Dette skjer samme år som Stortinget har behandlet forskjells-meldinga, og på tampen av det sosialdemokratiske hundreåret. Sosialforsker Ivar Breivik hevder at middelklassen stjal retorikken om Forskjells-Norge. Det er alltid taleføre grupper som hevdet at de er taperne i ulike ordninger. Konkurransen om å ha det vanskeligst bidrar til å usynliggjøre dem som virkelig har det vanskelig materielt, de som har så lite å rutte med når boutgiftene er betalt at de er satt utenfor de sosiale sammenhenger hvor folk flest beveger seg.
Det er bra at datamaskiner og andre materielle ting kan byttes og gis bort. Bruktmarkeder motvirker både kjøpepress og ressurs-sløsing. Men det er lettere for den som har god økonomi å kjøpe brukt og kanskje kokettere med det, enn for fattige som ikke har noe valg.
Veldedighet er i hvert fall ikke løsningen. Fordeling i kristen nestekjærlighets ånd gjør seg bedre over skatteseddelen enn som almisse. Juleposer vil det alltid være bruk for. Men et rikt oljeland kan ikke leve med at matkøene i desember vokser.
kari.gaasvatn@nationen.no" ______________________________________________________________________________ Vous avez un site perso ? 2 millions de francs à gagner sur i(france) ! Webmasters : ZE CONCOURS ! http://www.ifrance.com/_reloc/concours.emailif
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:34 MET