At 22:44 15.12.00 +0100, Oddmund Garvik wrote:
>Eg sa for ei tid sidan at Noreg hadde forandra seg i løpet av alle desse
>åra, og så kom eg over denne epistelen i Nationen som på sett og vis fekk
>meg til å forstå at landet definitivt har fjerna seg frå "modellen" - den
>sosialdemokratiske velferdsstaten me vaks opp i på femti- og sekstitalet.
>Også den gongen fanst det forskjellar, men dei fleste hadde eit slags
>minimum. Og så var det kanskje meir solidaritet blant folk. I desember
>2000 ser det ut til at fattigdomen er meir synleg enn på lenge.
>
>Eg kjenner denne mjuke sorga over å ikkje vera på høgd, ikkje kunne by
>sine kjæraste alt det ein gjerne ville. Det er ein liten flamme som brenn
>sjela, og som fører ein til ytterkantane av eksistensen. Ingenting er så
>drepande som fattigdomen.
>
Hørte i kveld et radioprogram (faktisk på NRK - for een gangs skyld var det
igjen noe brukbart i "Sånn er livet", forresten en skrekkelig tittel på et
program, dette elendige hverdagskyniske sitatet fra 1950-årenes Anita
Lindblom-slager) om fattigdommen blant eldre og gamle kunstnere,
skuespillere osv. i Russland. Dette forteller alt om et samfunn som ikke
lenger fortjener denne betegnelsen. 100 kroner måneden i pensjon i en
økonomi, hvor prisene holder norsk nivå.
"Norge" beveger seg sakte, men sikkert mot denne russiske tilstanden, anført
av falske sosialdemokrater (som jeg kaller sjakaldemokrater - type Blair)
som faller i hverandres bein av iver for å få gjennomført
liberaltotalitarismens program før den selv rekker det (og de gjør det av
skrekk for å bli forstøtt av pengeadelen og børshaiene vekk fra maktens
grøtfat).
Et lite skritt i denne fasciserende retningen er forslaget om individuelle
lønnsavtaler mellom rektor og den enkelte læreren som omtales i KK i går.
Det er dessverre feil at dette forslaget bare stammer fra Oslo Høyre.
Det er et klart ledd i Giskes "pakke" til "lærerne" (som det alltid heter) å
få innført dette systemet så smått. Og Lærerforbundet har prompte og som det
har for vane falt på kne for denne nye faenskapen, selvom Eva Nærby benekter
dette. Her i Oppland Fylke har vi nylig bevitnet fordelingen av trynetillegg
som er ledd i pakka. På forhånd var klubbene blitt oppfordret til å finne
fram til "kriterier", noe som selvfølgelig blir reinspikka tøv. Kamuflert
"Fedterøvstillegg" (ca. = rævslikkertillegg) som dette kalles i Danmark med
et presist uttrykk, er hva det er, og de fleste holdt seg unna det på
vår skole. Det ble så delt ut skjemaer man kunne sende inn med smiskende
begrunnelser for egne krav på individuelt høyere lønn. Noen meget få har
sikkert gjort det. Resultatet i Oppland ble en ny byge av honnørbetegnelser
(kalt "kriterier") på de (ukjente) som har fått del i potten, det er folk
som er "gode med prosesser" og lignende. Jeg overveiet å sende inn melding
om mitt inngående kjennskap til "prosesser" under henvisning til F. Kafka.
Lærerforbundets representanter inntar som grunnregel en defaitistisk og
hverdagskynisk holdning, som selvfølgelig også mange vanlige medlemmer ofte
gir uttrykk for. "68-generasjonen" i Norge er trøtt av politikk, de har nok
med seg og sitt. Legg vel merke til at den meste hetsen mot denne
"generasjonen" stammer fra generasjonen selv. Jeg vet ikke så mye om ståa
andre steder, men den offentlige "Norge" her på Østlandet har i de senere år
utviklet seg til et paradis for drittsekker.
Dette er den strake veien mot den tilstanden som Karin Boye beskriver i
dystopien "Kallocain" hvor det heter om hovedpersonen, kjemikeren Leo Kall,
at han "alltid så stigen foran seg" (dvs. karrierestigen). På trettitallet
opplevde min gamle far hvordan det var slik på kontorjobben, at knaggene til
klær var inndelt etter rang. Dette er en skjult måte å innføre trettitallet
på igjen, det er dit BABY-Bush og hans klan-bande vil, anført av den
høyreekstreme Cheeney som i sin tid var motstander av at Nelson Mandela
slapp ut av apartheid-fengselet.
Når man leser hvordan Ny Tids "litteratur-bilag" "forholder seg" til denne
utviklingen er det innlysende at "norsk" "venstreside", "norske" "lærere"
osv. lever sine liv gjennom romaner, de tilbringer livet sovende i romaner,
en vane som ble utviklet på syttitallet. At en del av romanene framstår som
sakprosa endrer intet ved dette. 90 pst. av den offentlige samtalen i
"Norge" er romaner og ren fiksjon, f.eks. nå denne romanen om hvordan
"Norge" frelser Midtøsten fra krig (!) eller hvordan "Norge" skal redde
verden via FNs sikkerhetsråd. Når man hører Raymond Johansen på NRK utbre
seg om at "dette er som å spille (foppall selvfølgelig) på San Siro" osv.
skjønner man tegninga og innser hvilket sløseri av ressurser "Norge" i
sikkerhetsrådet vil føre til, bare for at noen i beste fall likegyldige
mennesker skal pleie sine egoer.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:35 MET