Bra innlegg fra Helgheim igjen, som "bare" har den mangel at det ikke ser
verden utenfor Norge - at 68-opprøret var et internasjonalt fenomen mer enn
det meste andre før i historien. Alle nordmenn elsker å tro at Norge er så
forferdelig originalt. Selvfølgelig er det "spesielt" ofte, men langtfra så
mye som man ynder å tro. Uvitenheten om 68-bevegelsens internasjonale
karakter og røtter er i Norge monumental. Både AKP og den borgerlige
mediefloraen har hatt sin interesse i å fastholde denne illusjonen. På samme
måte som norske historikere flest dyrker troen på 1814-grunnlovens nasjonale
opphav. Her deler Helghein AKP'ernes selvopptatthet.
Jeg har i det siste sitert tekster fra Situasjonistisk Internasjonale, hvis
betydning i Frankrike 68 neppe kan overvurderes. Man kunne nevne andre ting
fra Italia, Tyskland, Tsjekkia ... i Norge er de alle fullstendig ukjent.
Karsten Johansen
http://www.dagogtid.no/arkiv/2000/47/roald
Dag og Tid nr. 47, 23. november 2000
Roald Helgheim: Den øydelagde generasjonen
Det mest underlege i det nyoppheta ordskiftet om AKP-fedranes synder, er
påstanden om den øydelagde generasjonen. For ein ting var at AKP både med og
utan (m-l) støtta Stalin, Pol Pot og den kinesiske kulturrevolusjonen. Verre
var det at det øydela ein heil generasjon og mørkla samfunnet elles på alle
måtar. Det er mest bloddrypande skildra av Olav Versto i den siste
laurdagsskommentaren hans i VG. Men med vekslande styrke har det vore ein
gjengangar i redaksjonelle kommentarar, i avishus som er befolka av denne
forderva generasjonen heilt opp i redaktør- og direktørstolane, i
Schibstedavisene, i Dagbladet, i Dagens Næringsliv. Frå det siste huset
vende ein av dei attende til Klassekampen under ovasjonar frå alle hald,
etter å ha gjort Etter Børs-sidene i avisa til dei beste i bransjen. Den
avgådde redaktør Valebrokk som no er den øvste sjefen til Gerhard Helskog,
skal ha sagt at betre avisfolk enn gamle AKP-arar finn du ikkje.
Den offentleg mest angrande frå den øydelagde generasjonen sit på toppen av
bokmonopolet på Sehested Plass. Soga fortel at då Aftenposten på møtet ein
morgon nyleg diskuterte korleis dei der i huset skulle angripe den nye
AKP-debatten, var det flest gammalrevolusjonære rundt bordet. Korleis kan
avishus der redaktørane med pavlovsk refleks avfattar sine kommentarar mot
AKP, ha så mange derifrå i sitt brød? Fordi dei offentleg har gjort botsgang
for syndene sine? TV 2-lista til Gerhard Helskog tyder ikkje på det. Fordi
dei er gode å ha når det trengst kustus over undersåttane? Kanskje det! Om
vi skannar resten av samfunnet, finn vi den øydelagde generasjonen godt
plassert på alle nivå, frå dugande fagforeiningsfolk til professorar. I
snitt har det ikkje gått verre med dei enn med kva generasjons-snitt som
helst, snarare tvert om. Og dei fleste vil seie at uansett tilhøve til
fortida no, var det ein god skule i politisk og organisatorisk arbeid, ein
god ballast å ha med heilt til Schibsted-toppen. Og var det ikkje som
RV-politikar den noverande Ap-ordføraren i Tromsø la grunnlaget for den
folkelege populariteten sin?
Ikkje noko av dette er meint å formilde dei grove politiske feila AKP har
stått for. Men dei offentlege holmgangane i kjølvatnet av TV 2-magasinet
Rikets Tilstand har for det meste vore repetisjonsøvingar på slagmarka for
gammalt politisk fiendskap. I Klassekampen framstiller AKP-leiaren det på
klassisk vis som nok ein planlagd kampanje frå borgarskapet mot alle
revolusjonære og progressive, som om denne rørsla brått har blitt eit
overhengande trugsmål mot det beståande. Om det finst eit mål for kampanjen,
så er det å hindre at Gerd Liv Valla blir ny LO-leiar. I så fall har
mccarthyismen vunne sin første siger i Norge på lenge, med TV 2 som tribunal.
Like fordømt vil den politiske fortida på ny og på ny innhente den rørsla
som arva eit menneskesyn Lenin og Stalin gjorde til ein reiskap for å bryte
ned det sjølvstendige tenkjande mennesket med. At AKP ikkje før i 1984
gjorde opp med eittpartisystemet, er ein ting. At vi skreiv 1990 før det kom
noko som likna på eit oppgjør med stalinismen, er ein annan. Men det
oppgjeret som kom på landsmøtet i 1990, var på tvers av partileiinga sin
vilje, og vart vedteke fordi ein standhaftig delegat ikkje let seg
manipulere vekk av møteleiaren.
Dette vedtaket slo fast at skal partiet ha truverde, må det slå fast eit
grunnleggjande syn på mistaka i den kommunistiske tradisjon:
“Marx laget en analyse av de økonomiske strukturene i kapitalismen, slik at
folk har forstått det særegne ved denne historiske epoken. Men de som kom
etter har brukt denne analysen til også å forstå menneskene. Da kommer man
galt av sted. Særlig Lenin brukte dette trange og mekaniske analyseapparatet
til å forklare det særegne ved folk. Slik ble mennesket også sett på som en
ting. På grunn av vilkårlig bruk av fysisk makt, måtte folk innordne seg
dette synet. Dermed mistet mennesket i prinsippet sin rett til fritt valg,
og ble gjort til noe man kunne ‘gjøre noe med’. Dette synet på mennesket
fikk katastrofale følger under Stalin sitt regime. Han ble en kriminell som
påførte folket store lidelser.
Enhver sosialistisk bevegelse som vil utrette noe må nå ta et oppgjør med
dette menneskesynet, og gjenreise mennesket og menneskets verdighet. Det var
ikke bare Stalin som så på folk på denne måten: Det er en del av vår
tradisjon, og har også prega vårt parti.”
Dette framlegget frå forfattaren Tor Obrestad vart vedteke på dette
landsmøtet, men det er mitt ærlege syn at oppgjøret med menneskesynet ikkje
stikk så djupt i det partiet som no er att. Det er difor det har halde fram
med å forvitre som politisk organisme, og vegeterer som best det kan på den
politiske aksjonismen som til ei kvar tid finst i samfunnet. Draumen om eit
anna samfunn er det andre som har.
Roald Helgheim
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:25 MET