KK-Forum,
kloke ord i Aftenpostens morgenleder forleden.
Knut Rognes
********************''
Oppdatert 21.11.00 kl. 20:13
Lærdommen fra Yamit
Hvem husker Yamit? Ariel Sharon burde huske byen. Yamit var en israelsk
bosetning på egyptisk territorium, offisielt tilbakelevert 23. april 1982.
I 1982 var Ariel Sharon forsvarsminister og den som ga ordre om at Yamit
skulle tømmes for folk og jevnes med jorden. Det var en klok og nødvendig
avgjørelse, tatt av den høyreorienterte statsminister Menahem Begin, men
gjennomført av Sharon. Den omstridte bosetningen representerte den siste
hindring for at en historisk fredsavtale mellom Israel og Egypt kunne tre i
kraft.
Yamit var en milepæl i et område oversådd med historiske og symbolske
milepæler. For første gang siden staten Israel ble opprettet i 1948, hadde
landet tilbakelevert okkupert område. Det ga resultater.
Ariel Sharon burde husket Yamit bedre enn han åpenbart ønsker å gjøre. I
slutten av september besøkte han - som opposisjonsleder - Tempelhøyden i
Jerusalem. Dette overlagte, men ukloke besøk ble en medvirkende årsak til
utbruddet av et nytt palestinsk opprør, Al-Aqsa-intifadaen, som igjen og
igjen tar liv, både israelske og palestinske.
Sharon er en kompromissløs tilhenger av jødiske bosetninger på Vestbredden
og i Gaza. Det var også Begin, men han viste politisk fremsyn og stanset
utbyggingen av bosetninger på Vestbredden for å gjøre forhandlingsprosessen
med Egypt mulig. Begins historiske håndgrep var med på å gi ham Nobels
fredspris, sammen med Egypts president Anwar Sadat. Og grunnlaget var lagt
for en fredsavtale som mot alle odds har fungert i over tyve år.
Hvorfor Yamit nå? Fordi den siste voldsrunden nettopp henger sammen med
bosetningene på Vestbredden og i Gaza. 20 prosent av Gaza er okkupert av
Israel, i 16 bosetninger med tilsammen 5000 innbyggere, noen forøvrig fra
Yamit. Som øyer i et palestinsk hav utgjør de både en trussel mot den
fredsprosessen som ennå halter videre og mot bosetternes og palestinernes
liv. Store israelske styrker er satt inn for å sikre bosetterne, der de
bor, og når de er på vei til og fra bostedene. Men som aksjonen mot en
skolebuss mandag morgen viste, er det en så å si umulig oppgave. De
israelske motaksjoner er en klar følge av erklært israelsk politikk.
Vi er vitne til en voldsspiral som bare bidrar til å forsterke
motsetningene. De gjør det vanskeligere for alle gode krefter å få til en
situasjon der Israel kan leve i fred med sine palestinske naboer.
Men for å oppnå det, nytter det ikke med øye-for-øye, tann-for-tann
handlinger. Og det nytter heller ikke å stå hardt på fundamentalistiske
prinsipper. For å oppnå et kompromiss, må noe gis, kanskje til og med ofres.
18 år etter Yamit er det få israelere som beklager at bosetningen ble tømt
med makt av Sharons soldater, trass i voldsomme protestaksjoner. Det som
den gangen virket som et nesten umulig offer, ser nå ut til å ha vært en
liten innrømmelse med store positive følger.
Tiden er kommet til at Israel må se på bosetningene for det de er: et av de
aller største hindre for en varig fred, slik en rekke israelske
intellektuelle påpeker i et opprop. Hvis ikke, kan ingen militærmakt hindre
de okkuperte palestinerne i å fortsette sitt opprør mot den israelske
okkupanten. Med stadig nye ofre som resultat.
*******************''
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:24 MET