Den kraftigt underdimensjonerte mediedekningen av de nåværende
værkatastrofene over store deler av verden dokumenterer til fulle USAs,
oljelobbyens mm.fl.'s intense sensurerende makt og journalistenes ignoranse
og moralske korrupsjon. USAs ord anses som guds vilje. Legg vel merke til
følgende: mens værkatastrofene bare øker i omfang, har mediene nå akkurat
under klimakonferansen gått over til om muligt enda mindre dekning av det
som foregår enn før. Sporene viser hvem forbryterne er. Det gamle latinske
spørsmålet: cui bono? - Hvem gavner det? - er mer enn noensinne på sin plass.
I Norge dekkes en av de største værkatastrofene i landets nyere historie
stort sett bare lokalt. Slik tilfellet før har vært med lignende katastrofer
på Vestlandet og i Nord-Norge, men nå er det enda mer uttalt. Det mediene
med stor omhu unngår er å gi folk et SAMLET bilde av de enorme kreftene som
nå er i sving kloden over. Idag har det i Gausdal Vestfjell falt opp mot een
meter snø (oppå den meteren som ligger der fra før). Enhver kan selv tenke
seg hva slikt betyr hvis dette fortsetter f.eks. bare en måned til og så
avløses av en mindre kuldebølge som den som fant sted i Norge i 1996. Hvis
nå målingene av en svekket Atlanterhavsstrøm er korrekte? Visse teorier sier
at slikt som det som foregår nå, faktisk kan være det som skjer i
innledningen til en istid ("snowblitz-teorien"). Nesten ingen fatter hva det
betyr at kapitalkreftene spiller russisk rulett med klimaet. Se på dagens to
bilder fra Australia i Aftenposten. Norditalia. England nevnes ikke, men der
er det fortsatt galt. Mosambik igjen. India. Og ennå er det en måned til
nyttårsorkanene setter inn.
Karsten Johansen
http://www.telegraph.co.uk:80/et?ac1601715957616&rtmo=qsLsMd99&atmo=qsLsM
d99&pg=/et/home.html
Gales hit southwest England
HEAVY gales were hitting southwest England this morning, causing disruption
to shipping in the English Channel and leaving dangerous driving conditions
on mainland roads.
Earlier today a Burmese sailor died after falling overboard from the cargo
vessel Ming North, four miles off the coast of Devon. The ship had recently
begun its journey from Antwerp to Siongapore.
Elsewhere, the 17,000 tonne Swedish car ferry Britta Oden had to be towed to
safety after suffering engine failure in force nine gales off Portland Bill,
Dorset, last night. A Royal Navy warship, lifeboats and coastguard
helicopters helped rescue the ship, which was carrrying 16 crew but no
passengers.
Police in southwest England warned drivers to take particular careon the
roads today. Many roads have been blocked by falling trees and several
rivers are now on flood alert.
http://www.dagsavisen.no/kommentar/fritanker/2000/11/526280.shtml
Regnværs- depresjoner Ingenting tar ordentlig slutt lenger.
ANDERS HEGER
Et regnvær, er vi vant til, kommer og går. Er det et av de virkelig seige,
en skikkelig bit-tenna-sammen-og-hold-ut-rotbløyte, står det på i en uke,
kanskje fjorten dager. I så fall har vi krav på en viss virtuositet. Selv på
våre breddegrader kan nemlig novemberregnet oppføre seg som en
Beethoven-symfoni: Rulle ut noen enorme, rasende kaskader, så voldsomme at
vi et øyeblikk blir engstelig for at dirigenten har fått apoplektisk anfall
og orkesteret spiller videre i navnløs angst for hva han måtte finne på -
for så plutselig å slå over i det stilleste, mest forsiktige duskregn,
nærmest en fortettet dugg. Deretter kan det komme et par takter med lyrisk
sildrende morgenregn, etterfulgt av noen lekne småbyger og ettertenksomme
takrennedrypp, før det hele når crescendo med en skikkelig høststorm. Så
skal det være slutt. Over og ferdig. Det skal bli klare blå formiddager og
luft som lukter jern, frost i lufta og den første snøen. Vi skal få lov til
å legge det bak oss, og gå videre i vår egen fortelling. Omtrent som med en
amerikansk valgkamp. Den skal vare akkurat så lenge at vi når å bli grundig
lei av den, vi skal følge den med like deler oppgitthet og undring, mens det
nok en gang blir tydelig at vi som elsket Amerika aldri har sluttet å gjøre
det. Deretter skal det hele utløses i en neglebitende spenningsnatt, fulgt
av en morgen der vi resignert fastslår at det likevel ikke var store
forskjellen på kandidatene, og vi kan fortsette der vi slapp. Slik er våre
forestillinger om det normale - enten det er menneskeskapt eller naturgitt;
ting kommer og går, det begynner og tar slutt i et noenlunde forutsigbart
mønster. Vi får unna det gamle, så vi kan begynne på noe nytt. Det var før
hele systemet fikk hikke. Høstens meteorologi minner om en datamaskin som
ikke klarer å lagre til disken, systemet har satt seg fast i et hakk,
uansett hva man foretar seg får man samme svar: Mer av det samme. Himmelen
spiller ikke ut sitt storslåtte register av skybrudd, silregn, kveldsdrypp,
slagregn og alt det andre den har på lager. Den pøser på i demonstrativ
monotoni: Flatt, enkelt og uinspirert vann fra himmelen, uke etter uke. Det
kan hales ut, som en amerikansk rettsprosess, tydeligvis i det uendelige.
Naturen sipper. Og med god grunn. I sin tid fantes det et munnhell: «Alle
snakker om været, men ingen gjør noe med det.» Det var ment som en slags
vits, den var ikke særlig god, og ble stort sett brukt av folk som ikke
klarte å spore opp mer originale morsomheter. Meningen var at folk skulle
humre «Hæ-hæ, gjøre noe med været du liksom. Som om det var mulig.» Det er
ikke mer enn noen få år siden. Så gikk det opp for oss: Alle gjør noe med
været. I alle fall nesten alle, i dette landet hvor bilkjøring er et
naturgitt privilegium, høyt hevet over retten til skikkelige skolebygg,
sykehus eller fattigforsorg. Bare en liten gjeng profesjonelle kverulanter
er lenger i tvil om at den siste tids katastrofemeteorologi er utløst av
menneskelige aktiviteter. Nå for tiden kan man lese sindige artikler i
Aftenposten og Kapital (ja, faktisk), der det blir gjentatt, det som for et
tiår siden var en rabulistpåstand fra militante miljøvernere: Fortsetter vi
på denne måten, må vi innstille oss på oversvømmelser, orkaner og
smørblomster i november. Og det blir langt fra så hyggelig som smørblomster
i mai. Det var da vi sluttet å snakke om det. I samme øyeblikk som sannheten
gikk opp for oss, trakk vi hele samfunnet inn i kollektiv blindhet, og
regjeringen kunne la moms på kollektivtransport bli en budsjettøkonomisk
salderingspost. Man skulle jo tro at når selve årstidsvekslingen brakk
sammen rundt dem, ville beslutningstakerne sagt: OK folkens - fra nå av tar
vi bussen. I stedet fikk vi billigere bensin. Da har vi ikke mer i vente. Vi
kan like gjerne innstille oss på at dumheten ikke går over, den heller. Og
ta høstdepresjonen som en permanent tilstand.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:24 MET