Jeg vet ikke hvor du ville i din kritikk av mitt inlegg. Selfølgelig var
det usakelig, det var jo poenget. Poenget var jo nettopp at når man
forlater grensene for hva som er meningsfullt og saklig så er en reell
diskusjon umulig. Etter det jeg kan se så har Chomsky og Johansen med andre
sett seg blind på den såkalte postmodernismen. Men når de polimiserer mot
f.eks. den såkalte postmodernisten Foucault så argumenterer de ikke mot
hans posisjon men operer med rene stråmenn som er en karikatur på hva slags
tenker Foucault faktisk er. Alle som har litt kunnskap om Foucault vil
innse at Chomskys påstand om at Foucaults tenkning er ren truisme vil
forstå hva slags svada Chomskys inlegg er. Ingen av dem har giddet å se på
hva slags tenkere disse postmodernistene er.
Så dukker det opp en hel rekke urimelige påstander om at de må vise på en
forstålig og enkel måte hva de mener. Men det er sterke begrensninger på
hva man kan si på et populærvitenskapelig språk.
Når det gjelder Foucaults innflytetse på politikk og tenkning så er den
faktisk svært stor. Tekstene hans er heller ikke spesielt vanskelige. Jeg
sitter her nå med en artikkel skrevet av den radikale psykiateren Svein
Haugsgjerd hvor han skriver følgende om Michel Foucault:
"Også felleskapets eller offentlighetens måte å møte psykisk lidelse, måten
å tenke om det og snakke om det på, blir en del av denne tendensen til
ugyldiggjøring av uvelkomne og problematiske følelser. Dette ser vi best om
vi ser på historiske eksempler. Den første som tok opp dette i sin fulle
bredde , var filosofen Michel Foucault i "Galskapens historie i fornuftens
tidsalder" (dvs. med hovedvekt på 1700-tallet). I pakt med det
utgangspunktet han hadde i eksistensialistisk psykologi, tok han
utgangspunkt i at det alltid er kløft mellom "psykose som sosialit
konstruert kategori" og galskap som opplevd erfaring". Når den lidende
snakker ut om sin egen opplevelse, er dette autentisk. Når de andre snakket
OM han/henne blir det i konstruerte almenbegreper som alltid vil være
fremmedgjørende. I "Galskapens historie" beskriver han måtene å snakke om
de gale fra middelalderen frem til nyere tid, mens han etterlyser de gales
egne stemme i historien. Han viser hvordan beskrivelsene, teoriene og
terminologien er en del av en tidstypisk tenkning, og som henger nøye
sammen med de praksisformene som ble brukt: asylene, deres arkitektoniske
innretning, prosedyrene og rutinene, hva som skjedde i asylets hverdag osv.
Talemåter og praktiske tiltak blir to sider av samme grunnleggende
forståelsesform (episteme som Foucault kalte det)."
Så enkelt kan det bl.a. fortelles. Haugsgjerd er overlege i klinisk
psykologi på Gaustad noe som også forteller oss om at Foucault har fått
innvirkning, og en ganske stor innvirkning, også på klinisk psykologi. det
samme kan sies om den franske psykoanalytikeren Lacan. Foucault var
dessuten en frontfigur i den internasjonale anti-psykiatriske bevegelsen på
60-tallet bl.a. sammen med Laing og Cooper.
Foucaults skrifter som kan kalles er en form for kunnskaps-arkeologi
forsøker å finne opprinnelsen i de materielle praksiser som en hel rekke
sektorer i det moderne liv er formet av. Han har undersøkt f.eks fengslenes
og avsstraffelsens historie, seksualitetens historie og klinnikkens
oprrinnelseshistorie. Dette gjør han på en orginal måte med hjelp av sin
eiendommelige metode. Foucault kjempet dessuten for homofiles, SM, etc sine
rettigheter. Foucault har dessuten fått betydning f.eks. innenfor
amerikansk radikal politikk. Palestinsk-amerikaneren Edward Said har f.eks
trokket mye lærdom fra Foucault i sin bok om orientalismen. dette verket er
et av de mer interessante verkenene om hvordan vestens litterater kom til å
se på det nære østen som mystisk og dekadent. Denne historien, om
orientalismen fødsel og vekst er svært i viktig i et historisk og politisk
perspektiv. Se Orientalism (Penguin, 1978). Den er også kommet ut i norsk
oversettelse.
Det er da også interessant at en annen såkalt postmodernist Jacques
Baudrilliard skrev en bok på syttitallet som het nettopp "Glem Foucault".
Her forsøkte Baudrilliard å tilbakevise mye av Foucault fra en mer radikal
relativistisk epistemologi og ontologi.
Her kommer jeg tilbake til kritikken mot Foucault. Det meste av "kritikk2
som skrives mot Foucault behandler ham som en såkalt postmodernist. Men
Foucault har selv aldri kalt seg postmodernist og skrev sine verker lenge
før postmodernismen ble et begrep, det samme kan sies om Derrida (Derrida
er jeg mye mer kritisk til). (Foucault døde i 1984 av AIDS) Nå er det mulig
å fortolke Foucault i en rekke retninger, som det er mulig å fortolke Marx
som postmodernist. Men jeg mener at den mest holdbare fortolkningen av
Foucault går i retning av å behandle ham som en strukturalistisk
sen-modernist. Det vil si at han holdt på rasjonaliteten (løsrevet fra
makt-institusjoner) som en minimal første begrunnelse i filosofien. Han
skiller seg derfor ut ifra de naive rasjonalistene og de kyniske
ytterligående makt relativistene. Et minimum av rasjonalitet er en
forutsetning for kritikk og uten dette epistemologiske jeg'et som
strukturerer verden så blir det bare makt og begjør tilbake. Foucault
forfølgte dette i sitt verk fra 1968 (Tingenes orden) og spurte der imot
slutten av boken om det moderne (rasjonelle) subjektet var i ferd med å
forsvinne.
Foucault tilhører derfor den såkalte sosialkonstruksjonsretningen (i vid
betydning) innenfor sosialteori.
Foucault må derfor skilles fra de mer ytterligående relativistene (som
f.eks Baudrillard og Lyotard).
Foucault behandler dermed subjektet som et problem i likhet med Kant og
Hegel (og Marx), Frankfurterskolen og andre. Han nøyer seg med andre ord
ikke med å postulere subjektets eksistens. Dette er kanskje det mest
sentrale problem i moderne europeisk filosofi (dvs. i tradisjonen etter
Descartes) så Foucault er solid forankret i den europeiske filosofiske
tradisjonen.
Det jeg har skrevet om Foucault, ble ikke behandlet av Chomsky. Chomsky
nøyer seg med å påstå.
Da jeg forsøkte å peke på svakheter i Chomskys inlegg, som jeg fortsatt vil
hevde ikke inneholder et eneste argument mot Foucault, så svarer Johansen i
sitt inlegg med å påstå at jeg er for den redaksjonellle linja i KK
(implisitt), at jeg er for postmodernismen (implisitt) (som Johansen aldri
differensierer) og at tydeligvis IS er glade i disse postmodernistene (til
det siste kan jeg si at IS er nesten like dogmatiske motstandere av teori
og såkalt postmodernisme som Johansen).
Det var dette som gjorde meg rett og slett forbannet. Da jeg innså at
Johansen ikke var ute etter å diskutere men å få utrykt sin på forhånd
bestemte dogmatiske meninger så innså jeg at denne typen personer
diskuterer man ikke med. Derfor benyttet jeg med av retorikk,
usaklighterer, overdrivelser osv for å få utrykt min harme. Siste person
som utrykte et mer nyansert syn på de SÅKALTE postmodernistene ble nermest
slaktet levende på dette forumet (Trond Buland).
Om ikke Brønstad forsto dette så er det ikke mitt problem men hans.
Merk at jeg deler mye av kritikke av kulturredaksjonen i KK. Problemet med
den såkalte postmodernismen er at den ble en motebevegelse karakterisert av
apokalyptiske utsagn og slett filosofi. Denne bevegelsen er et problem som
må kritiseres.
Vennlig hilsen Ronny Selbæk Myhre