Bestrebelsene på å bedre den aktuelle finansielle situasjonen, tvinger KK
til endre eierstrukturen sin. På subtilt vis innser KK-styret dette. I
brevet av 11.november 1996, tilbyr styreleder Nærstad kommanditistene 10
aksjer pr. andel `som takk for det økonomiske bidraget' (på 10 000 kroner
innkrevd som `ansvarskapital').
Er ikke tida overmoden for en radikal nytenkning når det gjelder økonomisk
basis og eierstruktur for avisa ? Og kan en slik basis endres uten at en
også diskuterer avisas politiske formål, og dermed de hellige redaksjonelle
linjene ?
Gjennom tilbudet til kommanditistene har styret beregnet kr 1000 i verdi pr.
aksje.
Disse aksjene vil da utgjøre 9,3 % av det totale antallet aksjer i KK, og
bli overdratt fra eksisterende hovedaksjonærer - AKP med sine 74,5 %
(formelt fordelt med 55,9 % på Kjersti Ericsson og 18,6 % på Solveig
Aamdahl) og Foreningen Klassekampens Venner med 18,6 %.
Som menig kommanditist mener jeg at denne endringen er helt kosmetisk og
følgelig uakseptabel. AKP vil fortsette å sitte med et overveldende og
lammende aksjeflertall. Istedet burde verdien på aksjekapitalen vært skrevet
ned til sitt reelle nivå (som er ganske nær null, skulle jeg tro.) Dernest
må egenkapitalen bli økt igjen gjennom aksjeutvidelse på et sunt og
rettferdig grunnlag.
Det er flere grunner til at AKPs aksjeflertall ikke lenger har noen
troverdig begrunnelse.
For det første, økonomisk: Partiet er ikke lenger stort nok med mange nok
venner til å bære avisa økonomisk. AKP makter ikke lenger å mobilisere de
økonomiske ressursene som trengs. For det andre, politisk: Partiet -
gjennom sitt flertall i KK-styret - har vist seg uten evne og/eller vilje
til å styre avisas redaksjonelle linje. Dette med `evnen' bunner i at
partiet ikke har legitimitet - hverken avisas egne medarbeidere eller
flertallet av abonnentene og leserne ville på prinsipielt grunnlag godta
noen gjeninnføring av åpent ett-parti-styre i KK . I tillegg lurer jeg på om
det ikke også skorter på `viljen': Er det slik at det er en stor falang i
AKP som egentlig støtter `kulturavis'-linja, slik mange av dets
(eks-)medlemmer blant forfatterne gjorde i det berømte motoppropet om
kultursidene? Eller er det slik at AKP er splittet ? Eller velger partiet
kollektivt en opportunistisk linje - det gjelder å holde seg inne med alle
som kan sikre at avisa kan overleve med dagens eierstruktur og innslag av
AKPere i redaksjonen ? Altså et `historisk kompromiss' mellom AKP og
postmodernistene ?
Slik jeg ser det, så står KK foran et linjevalg. Det står mellom å velge
`exit' eller `voice' som sitt sosiale grunnlag, for å holde seg til et av
Trond Andresens innspill. Enten må KK tilrettelegge for smidig inntreden og
uttreden (exit), eller så må avisa stabilisere sitt støttegrunnlag ved å ta
hensyn til kritikk (voice).
Den ene linja er å holde seg til markedets spilleregler: Da må KK-styret
gjerne respektere redaksjonens fulle ` frihet'. Til gjengjeld må den også
respektere investorenes (kommanditistenes) frihet, som må innebære at en kan
nekte å investere mer, helst at en kan selge seg ut, når en er misfornøyd
med selskapet. Denne muligheten eksisterer ikke idag. Ikke er KK
børsregistrert eller på annet vis noe `normalt' AS. Styret bør kompensere
for dette ved å organisere et `byttemarked' samt etablere en ordning der de
av dagens kommanditister eller aksjeeiere som ikke vil mer, får innløst
andelen(e)/ aksjen(e). Hvilke kommentarer har styret til slike løsninger?
Den andre linja er demokratiets spilleregler: Da må redaksjonen i
Klassekampen finne seg å bli politisk styrt av de organiserte eiere evt.
betalende venner og deres demokratiske organer. `Voice' (som medfører
`noise'!) er da det som holder liv i systemet. Slik styring er ikke mer
radikalt enn den vi kjenner fra parlamentarismen, og som i praksis er en
anerkjent styringsform i den liberale avis-verden: Eierne styrer gjennom
skifte av ansvarlig redaktør. For å presisere: Jeg ønsker absolutt ingen
gjeninnføring av partikomissærers detaljstyring av redaksjonen.
Det verste styret kan gjøre, er å fortsette med en ikke-linje, d.v.s.
prinsippløshet. Begge de to skisserte linjene ville sikre et moralsk
aktverdig prinsipp: Er en tidligere støttespiller uenig i den nåværende
retningen for KK, så bør styret i det minste la være kreve inn mer penger
til avisa fra vedkommende.
Anerkjennes nødvendigheten av et linjevalg, så står vi foran en
aksjeutvidelse med to alternative prospekt:
a) Det `postmodernistiske' prospekt. Det er å si farvel til `70-tall
radikalismen' - d.v.s. ikke bare AKP, men også RV, RU, SV, SU,
Arbeiderklassen, fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen o.s.v.
Istedet henvender en seg til de akademiske og litterært interesserte. Med
Hoem, Solstad og andre i spissen kan kulturell kapital konverteres til
økonomisk kapital. Med andre ord, et alternativ til Morgenbladet og
tilsvarende utenlandske konkurrenter.
b) Det `før-sosialistiske' prospekt. Her inviteres alle som ønsker å bidra
til at ventetida til et sosialistisk Norge blir kortest mulig. (Selvsagt en
`sosialisme' som bygger på de rike humanistiske og internasjonalistiske
tradisjoner i marxismen og på venstresida, og som ikke har noe til felles
med de stalinistiske despotier. KK må spille en viktig rolle i å mobilisere
venstre-intellektuelle og i å reise teoretisk debatt om alternativet til
kapitalismen). Altså inviteres alle som ønsker en sosialistisk dagsavis for
hele venstresida. Dette betyr å invitere inn strømninger rundt SV og
`venstresosialdemokartiet' (særlig i fagbevegelsen) til avgjørende
eierrepresentasjon. Her tar en opp den utfordringen som er formulert av
bl.a. Kristen Nygård - altså en romslig, men ikke fullt så bred avis som
Nygård forestiller seg (med hele anti-EU-bevegelsen i tankene). Avisa må
fortsatt være annenledes alle andre bl.a. i måten den styres på: Et
dynamisk samspill mellom redaksjonelt selvstyre og den breie politiske
bevegelsen som eier avisa, et samspill som baserer seg på gjensidig
forståelse og felles respekt for en formålsparagraf.
Med vennlig nyttårshilsen,
Einar Braathen