1) Marxisme og kultur.
Kollmanskog hevder at den tradisjonelle marxisem har tatt for lett på
spørsmålet om kultur. Hva mener Kollmanskog med det? Marx var spesielt
opptatt av den sosio-kulturelle siden ved kapitalismen og spesielt dens
ideologiske sider (bare tenk på f.eks. varekategorien). senere har såkalte
marxister hevdet at marx hadde en økonomisk teori, men det er mer riktik å
si at han hadde en kulturkritikk av kapitalismen. Jeg er fristet til å tro
at når Kolmannskog skriver *tradisjonell marxisme* så er det egentlig Mao,
Stalin etc han tenker på. Det er jo blant annet hos disse man finner
påstanden om at Marx utviklet en økonomisk teori og at kulturen bare rettet
seg etter de øknomoske forholdene. Leser man den Tyske Ideologi, Kapitalen
I, grundrisse, Louis Bonapartes 18 Brumaire etc så ser man at Marx'
kulturteori var adskillig mer sofistikert enn hva hans etterfølgere (og
spesielt da Lenin, Stalin, Trotskij, Mao etc) har latet til å tro.
Den vulgør-leninistiske og den stalinistiske tradisjonen har hatt en
kulturteori som er såkalt epi-fenomenalistisk. Dvs. at kulturelle forhold,
tilstander etc kun er tilsynelatende, at de egentlig ikke er uavhengige
forhold men egentlig økonomiske forhold som er fordekte. Basis
determinierer overbygningen. Denne teorien, som egentlig ikke er noen teori
men kun løse metafysiske påstander er deterministisk. Den gjør at
menneskets kreative, skapende sider blir neglisjert i forhold til objektive
faktorer som produktivkrefter.
Derfor hvis man med den marxistiske tradisjonen tenker på Sjadanov, Mao,
Stalin og Lysenko så er det helt riktig som Kollmannskog sier: den
tradisjonelle marxismen har tatt for lett på kulturelle forhold.
Stort bedre blir det ikke når Kollmannskog implisitt formulerer sin egen
kulturteori.
Kollmannskog skriver:
*Desse haldingane er sjølvsagt ikkje tilfellelege, men er knytte til dei
økonomiske og politiske tilhøva elles i Noreg. Dei som sit med økonomisk
og politisk makt, er oftast dei som har høve til å definera den rådande
kulturen (gjennom media, skuleverk m.m.) og dimed setja standaren for
kva
som skal vera "fint" og "stygt", dana og udana. Kulturelle ideal handlar
om kva syn ein skal ha på seg sjølv, og soleis er det klårt at dei som
har
makt tener på at det er deira kultur som er rådande og ideal for folket.*
Etter det jeg kan se så faller Kollmannskog i den samme feilen som nevnte
personer ovenfor. Det er åpenbart at det er økonomiske forhold som direkte
på en eller annen måte determinerer kulturelle forhold.
Hva er så forholdet mellom kultur og kapitalisme. Jeg tror at
*postmodernisten* Foucault kan lære oss mye her. Poenget er at vi er
disiplinert inn i en gitt fortolkningsramme gjennom kapitalismens
gjennombrudd. Denne fortolkningsrammen er på sett og vis et resultat av den
endrede klasseformasjonen tidlig i kapitalismens historie og dens
påfølgende vekst. Denne diskursive praksisen er ikke direkte kausalt
betinget av økonomiske maktforhold men er en dialektisk enhet av
menneskelig handling (praksis) og fortolkningen av denne handlingen (praxis).
Gjennom kapitalismen så får vareproduksjonen et diskursivt forrang ovenfor
andre diskursive praksiser, nettopp på grunn av endringe i klassestrukturen
i disse sosiale formasjonene. Det er derfor et dialektisk forhold mellom
ide og handling og denne dialektikken bestemmer den objektive virkelighet.
Disse overflate rissene er selvsagt ikke noen teori men kun grunntrekk til
det som kan bli det.
At en slik forståelse av forholdet mellom kultur og kapitalisme også får
betydning for synet på språkets rolle i moderne samfunn er utvilsom.
Jeg vil kort si at Kollmannskog har et tingligjort forhold til språk og
kultur, hans syn på *målkamp* er et resultat av at han har et statisk syn
på kultur og ikke er i stand til å forstå språkets dialektiske og praktiske
side. Han har ikke en holdbar pragmatisk språkteori, i den grad han har en
teori.
Kollmannskogs reifiserte språkteori kommer til utrykk i følgende kommentar:
"Ein ungdom som har ideala sine knytt til Coca cola og det å
vera
"hip" i Oslo - på bokmål - er ikkje "internasjonalisert" eller
"multikulturell"
ungdom, berre meir mobil arbeidskraft (tok du den, Hylland Eriksen?) +"
Dette er ikke noe annet enn god gammeldags elitisme. Detter bare et oppgulp
av den gamle borgelige dannelsesideologien. Her er det åpenbart at noen
ikke har forstått sitt eget beste og er offer for den internasjonale
kapitalismens hjernevaskende framferd. At internasjonalisme og den globale
kulture blir knyttet til Coca Cola er en ensidig og lite gjennomtenkt
påstand. Noen av de viktigste kulturimpulsene de siste årene har nettop ært
impulser som har vært tverrkulturelle. Som f.eks. innenfor musikk.
dette er ikke kulturimprialisme men utveksling av symbolske erfaringer som
ikke nødvendigvis er pro-kapitalistiske.
Kollmannskog drømmer istedet om den autentiske uforsøplete kultur som kan
være et bolverk mot det han oppfatter som Coca-Cola kultur. Denne
autentiske kulturen eksisterer ikke og søkenen etter denne autentiske
kulturen er per definisjon reaksjonær fordi kulturen er flyktig og kan ikke
gripes i analytiske kategorier.
Det man må gripe er tvetydigheten i den globale kulturen, den er både
markedsorientert og vareorientert men den inneholder også et opprør mot
denne tilstanden.
Når det gjelder forholdet mellom kunst/kultur og kapitalisme i det tyvende
århundre anbefalwr jeg en virkelig perle av en bok - Marshall Berman's All
that is Solid Melts into Air. The Experience of Modernity.
Som tittelen antyder så er nettopp kapitalismen kjennetegnet av en dynamisk
kulturell utvikling.
På slutten av innlegget så kommer Kollmanskog med en antydning om den
globale arbeideren. Dette har ikke jeg å kommentere men for de som er
interesserte i globaliseringen og hva slags utfordringer den internasjonale
fagbevegelsen står ovenfor så vil jeg anbefale Nigel Harris sin siste bok:
The New Untouchables. The Rise of the Global Worker.
(Penguin Books, London 1995) Harris er en av verdens ledende marxistiske
økonomer, kommer fra Malaysia og er ekspert på sosial/økonomisk utvikling i
nyindustrialiserte land. Anbefales og er lettlest.
Hilsen
Ronny Selbæk Myhre