I debatten om KK sine kultursider har det fra flere hold blitt hevda at
kultursidenes form og innhold representerer "det unge" mens kritikken av de
samme sidene er en rest av "det gamle". Som en av de svært så unge
jyplingene i denne debatten har jeg reagert på ei slik framstilling. Jeg
sender her et eksemplar av enn artikkel som er skrevet for et år siden
for et annet forum som deseverre aldri kom ut på ekte papir. Artikkelen
er skrevet av to studenter ved UiB, Bjarke friborg og megselv, og er et
forsøk på å gi et bilde av postmodernismen og også gi en politisk kritikk
av denne, etter vårt syn , ideologoske retningen. Som student ved
universitetet og samtidig politisk aktiv oppfatter jeg postmoderniosmen
først og fremst som en tung reskajonær materie man må kjempe mot i de
fleste sammenhenger, og absolutt ikke som et uttrykk for ungdommens
frigjorthet fra hva faen. Ellers er ingen av de undertegnede eksperter på
området, noe artikkelen helt sikkert bærer preg av.
Kh
Aslak Sira Myhre
"Makt og modernitet - postmodernisme"
Innledning
"Postmodernisme" er definitivt et av de viktigste begrepene som er blitt
brukt til å beskrive vår verden ved utgangen av dette årtusen. Det er
forlengst blitt et moteord og er som sådan både flertydig og komplekst -
slik sett lever det selv opp til de kjennetegn som det beskriver ved
samtiden. Går man postmodernismen nærmere på klingen, får man inntrykket av
en sammensatt ideologi som agiterer for en omdanning av samfunnet i en mer
dynamisk retning; som banebryter for en ny, urban sivilisasjon. Tar man den
på alvor og setter den kniven på strupen, oppdager man imidlertid at den
bare er en av mange ideologier som først og fremst skal verne det bestående
samfunnet mot endring. Borer man i dens indre motsigelser og bruker den mot
den selv, blotlegger man den som en blindgate.
Faglig forvirring?
Slår man opp i Store norske leksikon på det så mye omtalte begrepet
postmodernisme, finner man at ikke mindre enn fem forskjellige forfattere
har lagt igjen sine artikler om temaet. I fag som arkitektur, litteratur,
kunsthistorie og antropologi står postmodernismen fram som sentral,
variert, paradigmatisk og usedvanlig forvirrende. Fra å være en kunstart
går postmodernisme via genreblanding, mentalitet, en betegnelse på nåtiden
til å bli noe så pretensiøst som "den ideologiske overbygning for det
seinkapitalistiske samfunn". For en hvilken som helst student eller ungdom
i det svært så tungrodde og sosialdemokratiske Norge står dette postmoderne
fram som en betegnelse på alt fra "den korrekte og moderne vitenskap" til
forklaringen på alle Xete og Yete karakteristika på en generasjon. Og med
et stolt smil kan allvitende medienisser og fagguruer som Thomas Hylland
Eriksen stå fram i et uendelig spekter av tv-programmer og erklære at
enhver forvirring eller misbilligelse skyldes at vi lever i en kreolisert
og postmoderne virkelighet.
Postmodernismen som begrep oppsto bl.a. innen kunsten, der som en
samlebetegnelse for alle de stilretninger som sprang fram fra restene av
den modernistiske og på mange vis politiserte kunsten. Den betegnet en
retning hvis kjennetegn først og fremst er dens mangel på retning, noe en
også finner igjen i arkitekturens postmodernisme. Her betegner ordet det
faktum at en plasserer forskjellige epokers arkitektur sammen, både det
bevisste valget av en slik blanding, og blandingens tilfeldige oppståen;
stål, betong og trekirker - bygårder, steinmurer og neonskilter.
Med basis i disse to tidlige fagfeltene kan man også utlede postmodernismen
som allment og vitenskapsteoretisk begrep. Som et allment begrep skal
vistnok postmodernismen beskrive den tid vi lever i. Denne er - i alle fall
ifølge postmodernisten - kjennetegnet ved de store ideologiers
sammenbrudd, en fragmentering av den menneskelige virkelighetsoppfatning,
økt informasjonsflom, høy internasjonalisering og en almenn relativisering
og demokratisering av kultur- og verdimålere i samfunnet. Det postmoderne
samfunnet er utrolig moderne og "vanvittig fragmentert".
Vitenskapsteoretisk er postmodernismen et oppgjør med den sterke og
enhetlige teoribindingen i flere fag, f.eks sosialantropologi og historie.
Den postmoderne vitenskapsmann (feminisme er også en altfor enhetlig teori)
bruker flere analysemodeller på en gang, og tar avstand fra enhver
standpunktstaking eller verdimåling i vitenskapen. Gjennom en nesten
sofistisk bruk av relativitet og objektivitet henter man fra tidligere
tiders vitenskaplige gavebord, fritt etter eget hjerte og bruk. Gjennom å
kombinere bringer man fram nye og nøytrale sannheter i vitenskapen. På et
vis går det an å si at den totale subjektivitet skaper en postmoderne
objektivitet, intet normativt utsagn er mer eller mindre sant enn et annet.
I tråd med dette har postmodernismen også avlivet den tidligere så
velkjente forfatteren. Bare leserens subjektive oppfatning av en tekst er
interesant, forfatterens eventuelle intensjon eller bevisste bruk av
språklige virkemidler er om ikke uinteressant, så i alle fall underlagt
leserens selvstendige vurdering. På dette viset kan gamle verker få ny
mening, omtrent som kristenfundamentalisters funn av fly, atomvåpen og 2.
verdenskrig i skrifter forfattet av en viss Johannes rundt år 30 etter
Kristus.
Nåtiden fra nåtidens synspunkt
Postmodernisme er et fenomen som en strir med på de fleste fag, både som
begrep og som reellt paradigme på faget. Det er likevel som allmenbegrep,
mentalitetsbeskrivelse og vitenskapsideal det er mest interessant, og det
er også innenfor disse områder begrepet er vanskeligst å gripe. Du finner
sjelden en kort én-linjes definisjon av ordet, tvert imot driver selv den
mest pietistiske ordbokforfatter med lengre blekkutgytelser for å forklare
det essensielle innholdet i ordet etter .... i ordboka. Dette har
sammenheng med at postmodernismen i mange henseende ikke er betegnelsen på
noe annet enn samtiden.
I selve ordsammensetningen "post-modernisme" ligger det rent bokstavelig at
modernismen er blitt avløst av noe annet eller holder på å bli det. Et
viktig fellestrekk ved de mange ulike tolkningene er da også at det er
varianter av forsøk på å sette tiden nå opp mot tiden rett før oss. Det
flyktige og udefinerbare med det allmenne begrepet henger sammen med
nettopp dette, at en beskriver nåtiden sett fra nåtidens synspunkt. På
samme måte framholdes det postmoderne samfunn som kvalitativt annerledes
enn alle foregående. Den høye informasjonsflommen og internasjonalismen,
teknologiens utvikling og den påståtte "nasjonenes død" skaper et samfunn
hvor menneskene i større grad enn noen sinne er selvreflekterende, ironiske
og usannsynlig "meta". Dette sammen med vår utrolige evne til å forholde
oss til mennesker på andre siden av jordkloden selv om vi ikke ser dem, og
det at vi med hjelp av internett og cyberspace kan skape virtuelle
virkeligheter gjør oss til en høyere sivilisasjon enn alle foregående.
Dette gjør at postmodernismen preges av den samme troen på egen perfeksjon
og genuinitet som de fleste foregående perioder.
Den postmoderne mentaliteten er igjen et resultat av denne epoken (igjen
ifølge populærpresse og postmodernister). Generasjon x og y og z er
desillusjonerte, kunnskapsrike, internasjonale og ironiske og svært
relative i sin tenkning. Store ideologier og rettferdighetstro er ut, mens
derimot dommedagstro, lett underholdning og vulgær kitch-kultur er in.
Kritikk av det bestående?
Kritikken av det bestående er ofte sprunget ut av de himmelropende
forskjellene mellom mulighetene til å skape langt bedre liv for
størsteparten av jordens mennesker og den brutale virkelighet med
nedbrytning og ødelegging av mennesker og miljø.
Lenge var de religiøse bevegelsene alene om å foreslå løsninger på disse
motsigelsene, men de fleste begrenset seg til å stole på frelse og evig liv
først etter døden.
Med fremveksten av arbeiderbevegelsen og hjulpet av vitenskapelig tenkemåte
begynte sosialister i ulike avskygninger å gjøre seg gjeldende med en
konkret samfunnsanalyse basert på avdekking av klassemotsetninger og
anvisning av løsninger.
På denne bakgrunnen er det karakteristiske og det egentlig nye ved
postmodernismen nettopp påstanden om utviskingen av skillet mellom
virkelighet på den ene siden og simulasjon/drøm på den andre siden
("Virtual Reality"). Det er mulig å realisere sine fantasier her og nå, man
velger selv sin identitet og utformer sin egen livsstil - "everyone can be
anyone". Det er ikke lenger bruk for "de store fortellinger" og dessuten
fører de bare vondt med seg. Postmodernismens bannerførere proklamerer "the
end of the social" eller "the end of history".
I sin ytterste konsekvens fører dette historiesynet til avvisning av
ethvert forsøk på inndeling i perioder, slik som hos den franske filosofen
Baudrillard (1983). Dette innebærer f.eks. at "postmodernisme" i seg selv
er et dårlig ord, da det gir uttrykk for denne fortidens villfarelse. En
bedre definisjon på det postmoderne synet ville derfor være "a state of
mind", der historien betraktes som "a hyperspace beyond normativity and
classification" på bakgrunn av den herskende "overproduction of information
leading to implosion of meaning"
Noe kvalitativt nytt?
En sentral påstand hos de ulike postmodernistene er likevel oftest at det
reelt har vært en overgang fra en sosial orden til en annen eller at denne
overgangen holder på å skje. Den forutgående modernistiske perioden blir
knyttet til det klassiske industrisamfunnet, utbredelsen av rasjonell og
ikke-religiøs tenkning og framveksten av kapitalismen som økonomisk system.
Dette samfunnet er blitt utførlig beskrevet av de ruvende gamle tenkere som
Karl Marx og Max Weber i deres skrifter fra 1800-tallet og starten av
1900-tallet.
Utviklingen bl.a. innen ny teknologi og informasjonssystemer har imidlertid
slått alvorlige sprekker i dette gamle samfunnet og dets overleverte og
etablerte former. Denne kritikken er forsåvidt blitt reist ofte og med
styrke allerede fra kapitalismen slo rot i denne verden og fra
avisproduksjon og de første jernbaner skapte nye og stadig mer omfattende
fellesskaper - først på det europeiske og siden også på de andre
kontinentene. Spørsmålet blir så hva det er som faktisk har endret seg så
grunnleggende og som postmodernistene angivelig har gitt de beste
beskrivelsene av.
Det som da er typisk for postmodernistene er deres sentrale vektlegging av
kultur og estetikk på den ene siden og demokratisering og nedbryting av
grenser på den andre siden. Flere tenkere har uttalt seg om overgangen fra
en sosial orden basert på produksjon, til en sosial orden basert på
reproduksjon og forbrukskultur (Baudrillard 1983, Lyotard 1984). Livsstil
og identitet står sentralt, kjennetegnet av stilblanding og flertydighet.
De hierarkiske skillene mellom masse- og høykultur og mellom hverdagsliv og
kunst holder på å bli visket ut. Baksiden av dette er historieløshet og
oppstykkethet f.eks. illustrert av sanseløs tv-zapping, men samtidig åpner
slikt også for utvikling av evnen til å sortere den endeløse strømmen av
informasjoner. Det internasjonale samfunnet av internett-surfere utgjør en
viktig pressgruppe for demokratisering av informasjonssamfunnet og en
viktig inspirasjonskilde for de unge framstormende postmodernister.
Fra produksjons- til forbrukerkultur?
Går en nærmere inn på å se om folk faktisk lever som postmodernistene
beskriver, kommer man ganske langt i å avsløre deres bløff. Den første
innvendingen går på om det virkelig er slik at det finner sted en overgang
fra en sosial orden til en annen. Når det gjelder den sosiale organisering
av produksjonen er det i hvertfall vanskelig å se noen endringer i
helheten. Postmodernistene griper ganske riktig tak i viktige
utviklingstrekk ved de vestlige samfunnene siden 1970-tallet, først og
fremst nedgangen i antallet industriarbeidere i de vestlige land samtidig
med en økning i antallet mennesker ansatt innen reproduksjon (f.eks.
utdanning og omsorg ) og "forbrukssektor" (media, reklame, design, mote,
rådgivning, terapi).
Det som imidlertid sjelden blir framhevet er at produksjonen og industrien
likevel fortsatt finnes og til og med har vokst, oftest er den bare flagget
ut og omplassert til lavkostnadsland i den tredje verden. Det grunnleggende
kapitalistiske systemet består, det har bare spredd seg til resten av
verden. Flertallet av jordens befolkning befinner seg fortsatt innen
produksjonslivet og/eller lever i fattigdom, og også i de rike land lever
vi av produksjon - ikke av motereportasjer.
I de rike land er det likevel riktig at vi samlet produserer fler rapporter
og råder over flere penger til privatforbruk enn i tiårene rett etter andre
verdenskrig. Det overrasker ikke dersom denne utviklingen har satt spor
etter seg i kulturen. Allerede Karl Marx foregrep i sin tid framveksten av
noe man kunne kalle forbrukerkultur. I sine artikler om varefetisjisme -
som senere er blitt videreført av f.eks. Adorno - beskrev han hvordan
varers bytteverdi gradvis erstatter deres konkrete bruksverdi og hvordan
abstrakte symboler, form og estetikk blir viktigere enn varenes innhold.
Det er ikke vanskelig å vise hvordan denne utviklingen bare har fortsatt.
Det springende punktet er derimot å påvise omfanget og konsekvensene av den
og faktisk fullføre argumentasjonen om at det i det hele tatt er snakk om
demokrati.
Kitch og camp
I den påståtte demokratiseringen av kulturen under postmodernismen har det
ligget en åpning for uante genreblandinger og nye konstellasjoner i
kulturlivet. Rennesansen for klassisk, reaksjonær malerkunst, i form av Elg
i solnedgang og issletter på Sørpolen, kan sees som et utslag av denne
demokratiseringen. Når en så bak penselen finner den bortskjemte og
definitive overklassegutten Vebjørn "Kan du male en hånd" Sand, kan det
stilles spørsmål om det likevel er så demokratisk. Et av de nyeste
utslagene av denne antatte demokratiseringen er likevel den breie
interessen for såkalt folkelig kultur. Morgan Kane og Margit Sandemo blir
offer for vitenskaplige avhandlinger i littertaurteori, gråtende negerbarn
og sigøynerpiker har fått en enorm rennesanse, og de tidligere så foraktede
såpeoperaene ble kulturikoner med innføringen av TV2 og Baywatch. Denne
trenden samles under betegnelsen Kitch og Camp, hvor det såvidt jeg har
forstått er betrakteren av det vulgære (Baywatch, negerbarn etc.) som er
Camp, mens ikonet er kitchy. På denne måten har begynnelsen av 90-tallet
markert en periode hvor studenter med akademiske ambisjoner og kassedamer
på Rema 1000 ser de samme TV-programmene.
Demokratiseringen er likevel ikke så demokratisk som det syntes med første
øyekast. Akkurat som det er pappagutt Sand som maler de reaksjonære
bildene, så er det også forskjell på kassadamer på Rema 1000 og
akademikerspirer. Dette kan betegnes ved det enkle skille at kassadama ser
programmet fordi hun synes det er bra, studenten og de postmoderne x'er og
y'er ser det fordi det er dumt, og derfor kuult. Interessen fanges i det du
oppnår et bevissthetsnivå om at programmet faktisk er sexistisk, fascistoid
og samfunnsbevarende. I denne erkjennelsen frikjennes man for enhver
påvirkning, gis "meta"-status, og kan betrakte programmet med en ironisk
spottende distanse til innhold, målgruppe og en selv. På denne måten
opprettholdes skillet mellom folket og de intellektuelle, ja det går enda
styrket ut, da noe av det pirrende med det Kitchy er hvor dumme de som tar
underholdningen eller kunsten på alvor er. Da står demokratiseringen på
dette planet igjen ribbet, og man finner en større menneskeforakt innen det
postmoderne enn noensinne. det beste hadde antakeligvis vært om
sigøynerpiken fikk henge i fred på rekkehusveggene og aldri ble trukket inn
i gallerier og på studenthybler.
Demokratisering eller klassemakt?
Fortsetter man på dette viset å analysere de faktiske sosiale forholdene i
samfunnet begynner det etterhvert å bli klart at det også under
postmodernismen er snakk om maktforskjeller. Produksjonen er like mye styrt
av profittjakt som før og i kanskje enda høyere grad enn før er det slik at
et privilegert mindretall aktivt påtvinger resten av samfunnet sin
virkelighetsforståelse gjennom sin kulturelle kapital.
Selv om man ser bort fra produksjonen og nøyer seg med å fokusere på
kulturen, da er det vanskelig å ikke utsette postmodernistene for hard
kritikk på netopp det området de er sterkest opptatt av. Dersom det
virkelig finner sted en overgang fra en sosial orden til en annen eller i
hvert fall endringer innen verdi- og normsett, da gjelder dette i så fall
bare for dette mindretallet - "Young 'de-centred subjects' who enjoy the
experimentation and play with fashion and the stylization of life as they
stroll through the 'no place' postmodern urban spaces" (Cherborg 1987,
Calefato 1988).
Det er svært nærliggende å konkludere at postmodernismen er en storstilt
overføring av oppfatninger og livsstil hos en tallmessig forholdsvis liten
sosialgruppe til hele resten av den store verden. Denne gruppen kan
identifiseres og er blitt kalt ved mange navn: "the knowledge class"
(Djilas, Galbraith, Bruce-Briggs), "the new tastemakers", "the service
class", "the new cultural intermediaries", symbolprodusenter, det nye
småborgerskap, de nye mellomlag, japper og yuppier (henholdsvis "Young
Aspiring People" og "Young Urban Professionals").
Tesene om det ideologiske hegemoniet og at "de herskende tanker er de
herskendes tanker" er minst like avslørende og fullgyldig den dag i dag.
Kulturimperialisme eller kanskje Coca-Colisering står på samme måte fram
som langt dypere analyser enn hvilke som helst utsagn om multikultur og
internasjonalisme.
Postmodernismen på alvor
Lenge har de postmoderne beskrivelsene enten blitt møtt med nesegrus
beundring eller i hvert fall hovedsaklig stått uimotsagt eller uforklart.
Jameson (1987) er en av de som har lagt vekt på postmodernismen som
ideologisk overbygning til seinkapitalismen og på nødvendigheten av å
gjenreise sosialismen som visjon, men som er blitt møtt med krass kritikk,
henholdsvis at postmodernismen må studeres konkret og for å nære nostalgisk
motstand mot demokratiseringen av kulturen. Personer som Gott (1986) har
utvilsomt rett i utsagn som "It is not difficult to comprehend this
cultural and aesthetic trend now known as Postmodernism ... as a reflection
of ... the present wave of political reaction sweeping the Western world".
Den marxistisk-inspirerte tradisjonen har til nå ikke klart å trenge
gjennom informasjonsmuren med alternative forklaringer, noe som gjør at
tiden er ved å være overmoden for et oppgjør. Diskusjonen griper rett inn i
sentrale debatter, slik som den fornyete interessen for kultur som
undertrykkingsmiddel (jmf. Bourdieau og hans forskning på kulturell
kapital).
Det er svært viktig at videre teoriutvikling innen vitenskap og politikk
tar for seg postmodernismen og kritiserer den, for bare på den måten kan en
bringe med seg de positive aspektene ved den type modernitet og
seinkapitalisme som har fått dette stempelet.
Dette kan bare gjøres gjennom et oppjgør med postmodernismens måte å se seg
selv på. Fra å være et altoverskyggende verdensbilde, en samlet sannhet om
sannheten og alle tidligere ideologier eller retningers inkvisator bør
postmodernismen få smake sin egen pisk. Gjennom å anvende postmoderne
tenkning på postmodernismen vil man avdekke store selvmotsigelser - en
ideologi som avliver ideologiene. Ser man denne ideologien med dens egne
øyne, finner man at den bare er et av mange analyseredskaper, en av mange
ideologier hvis innretning primært hverken er å beskrive eller forklare det
bestående, men å forsvare det mot endring.
Aslak Sira Myhre
Bjarke friborg
............................................................................
............................................................................
Aslak Sira Myhre, Bergen, tlf: 90 07 57 23,
aslak.myhre.@udir.uib.no
"Det viktigste er ikke å ha rett, men å få rett"