Neste stopp: Utenriks
Uansett hva man måtte mene om "kulturoppropet", satte det igang en bra
debatt. En debatt som sikkert har vært nyttig for både kulturredaktør, desk
og journalister i KK. Det er imidlertid ingen grunn til å la debatten stoppe
ved kulturstoffet. Derfor har jeg lyst til å melde noen tanker om
utenriksdekninga i KK. Så får vi se om noen tar opp hansken.
Først: Det er mye bra å si om utenriksdekninga. Ikke minst at den fokuserer
på hva som skjer i Sør. Dernest at den kommer med politiske meldinger; den
nøyer seg ikke med "objektiv" journalistikk. Mere ros kunne også sikkert
vært trukket fram.
Men: Samtidig som KK trykker Furet og på den måten forsøker å skape debatt
om "kommunismens framtid", er avisa ekstremt lite opptatt av de debattene
som venstresida internasjonalt fører om veien videre. Noen eksempler:
Italia:
Det italienske kommunistpartiet ble for noen år siden splitta. Flertallet
"omdøpte" seg til sosialdemokrater og er i dag en del av den sittende
regjeringskoalisjon. Mindretallet brøt ut og dannet "Rifondazione Comunista"
(PRC). Samtlige grupper på vestresida i Italia så på dette utbruddet som en
viktig hending, og PRC er i dag et parti som rommer en hel rekke tendenser
(fra gammelkommunister til trotskister). Alle de ulike tendensene er
representert i partiets ledelse. Rifondazione får i dag ca. 3 millioner
stemmer og har ca. 150.000 medlemmer. De spiller en viktig rolle innafor
fagbevegelsen, og har reelt rotfeste i den italienske arbeiderklassen.
Politisk er partiet sprikende og preget av leiting etter en ny politikk
etter Sovjet/Øst-Europas sammenbrudd, men det er ikke noe konsolidert
reformistisk parti.
For meg er det uforståelig at ikke PRC og utviklinga i partiet er
interessant for "venstresidas dagsavis" i Norge. Hvilke debatter fører de?
Hva kan vi lære av dem? Hvordan jobber et radikalt arbeiderparti som har ca.
5% stemmeoppslutning?
Tyskland:
Etter samlingen av Tyskland har det gamle øst-tyske herskerpartiet blitt
av-stalinisert og modernisert og skifta navn til PDS. Det har betydelig
støtte i de østlige delstatene og en viss framgang i Vest. PDS eksistens
betyr at det for første gang siden krigen har blitt etablert et nasjonalt
venstresosialistisk alternativ til sosialdemokratene i Tyskland. At PDS
åpnet sine valglister for folk fra den vest-tyske venstresida betyr at
erklærte revolusjonære er blitt valgt inn i Forbundsdagen. PDS fører også
for tida en omfattende diskusjon, både om det politiske grunnlaget og om
veien videre. Her er det en rekke ulike synspunkter blant medlemmene. Mange
av dem er minst like relevante for diskusjonen om sosialismens framtid som
Furet. Hvorfor er ikke denne debatten interessant for KK? Hvorfor blir PDS
ikke analysert?
Storbritannia:
Den legendariske gruvearbeiderlederen Arthur Scargill brøt nylig ut av
Labour og dannet et nytt parti (Socialist Labour Party). Årsaken var Labours
høyredreining under Tony Blair. Er ikke KK's lesere opptatt av hva Scargills
parrti står for? Hvilke muligheter partiet har til å bryte Labours hegemoni
i den brittiske arbeiderklassen? Om partiet er sosialdemokratisk eller
revolusjonært? Hvorfor er KK så tause om dette?
Også i Sør:
Det er ikke bare i Europa at KK neglisjerer viktige partier på venstresida.
Hvorfor forteller ikke KK sine lesere om det brasilianske Arbeiderpartiet
PT? Som er et parti som har vokst rett ut av den brasilianske
arbeiderklassens kamp, og som inneholder både sosialdemokrater og
revolusjonære. Partiet har f.eks. hatt makta i delstatshovedstaden Porto
Alegre i en årrekke. Har dette betydd noe? Er det mulig å ha makt på
kommunenivå og samtidig føre en radikal og sosialistisk politikk?
Hva med de to internasjonale konferansene som nylig er avholdt i Latin-Amerika;
- Sao Paulo-forum som nylig hadde møte i San Salvador (forumet er en broket
samling av alt fra venstreliberale til revolusjonære partier fra hele
Latin-Amerika).
- Zapatistenes regionale samlinger med mål å mobilisere støtte for kampen i
Mexico.
Indonesia: I år/fjor sto det for første gang siden massedrapene på
kommunister i 1965 fram et klart venstreorientert parti (PRD) i Indonesia.
Undertrykkingsbølgen mot alle opposisjonelle i juli/august i år ble tildels
dekket av norske media gjennom fokus på regimets storming av kontorene til
Megawati Sukarnoputris borgerlige opposisjonsparti. De som virkelig er blitt
rammet av undertrykkingsbølgen er imidlertid det nye partiet PRD. Har KK
dekka dette? Hadde ikke dette vært viktig sett i forhold til Jensemanns
propagandatur til Djakarta? Sammen med PRDs ledere, har også ledere for
uavhengige fagorganisasjoner blitt arrestert. Den Internasjonale
Transportarbeideføderasjonen kjører til og med en internasjonal kampanje for
en av dem, og de australske havnearbeiderne har blokkert indonesiske skip
for å kreve dem frigitt. Hadde ikke dette vært nyttig info for
fagforeningsfolk i Norge - særlig når LO faktisk deltok på Stoltenberg sin
reise?
Filippinene: Etter å ha fulgt Filippinene nøye i mange år har KK de siste
åra blitt tause. Det gamle maoistiske kommunistpartiet har siden den gang
blitt splitta i tusen biter. Hvorfor? Hvilke erfaringer ligger i denne
splittelsen? Hva betyr den for synet på væpna kamp, på partiets rolle, på
masseorganisering, på kampen i terdje verden generelt? Er dette uinteressant
for KK's lesere?
Og hvordan går det forresten med det maoistiske partiet i Nepal, som ei tid
var voldsomt eksponert i avisa. Har de fått til noe? Beveger Nepal seg mot
sosialisme? Eller var dette bare overeksponering som følge av AKPs jakt på
et nytt fyrtårn?
Nok eksempler. Noen vil kanskje innvende at KK ikke er stedet for mer
dyptgående analyser av debatten på venstresida internasjonalt. Men hvorfor
trykker de da Furet? Videre: Sjøl om det ikke skulle være plass til de
dyptgående analysene - har ikke utviklinga i partier som det italienske PRC,
det tyske PDS og det britiske SLP i alle fall en viss nyhetsinteresse for
venstresida i Norge?
To spørsmål:
Kan folk fra KK fortelle meg hvorfor denne typen stoff er så lavt prioritert?
Er det flere som mener at venstresidas dagsavis også burde informere om
utviklinga på venstresida internasjonalt?
PS:
En nasjonal parallell til denne "sløvheten" overfor internasjonal
sosialistisk debatt er KK's "ikke-forhold" til debatten i SV. KK's omtale av
SV-nummeret til tidsskriftet "Vardøger" har begrensa seg til reine
nyhetsmeldinger, og ikke forsøkt å gå inn i de debattene som Vardøger-folka
trekker opp. KK burde etter mine begreper nettopp være et sted hvor
Vardøgers SV-analyse kunne debatteres videre - til nytte for hele venstresida.
Rune Soma