Norge og DDR

Sigurd Lydersen (sigurd.lydersen@easteur-orient-stud.uio.no)
Thu, 10 Jun 1999 16:34:37 +0200

Bismo skrev:
>Når det gjelder Norge og DDR:
>Denne diskusjonen har jeg ført med et medlem av det amerikanske
>Socialist Workers' Party (utbrytergruppe fra en av de mange såkalte "4.
>Internasjonaler" og Cuba-tilhengere). Hans argument for Cubas
>sosialistiske karakter var at Cuba hadde et godt sosialsystem, at ingen
>sultet eller noe. Men det gjør man hverken i Norge eller Danmark heller.
>Og DDR var faktisk også kjent for sitt gode sosiale sikkerhetsnett.
>Dermed måtte han innrømme at "kanskje også Norge var litt sosialistisk".
>Ergo blir sosialismen en ting det kan være mye eller lite av, kun et
>kvantitativt stadium, ikke et kvalitativt annerledes system, hvor det
>borgerlige diktaturet er erstattet av det proletariske.

jeg kommenterer:
Bismos ironiske definisjon av sosialismen som en tilstand det er lite eller
mye av og hvor den kvalitative endringen ennå ikke har inntrådt, et slags
mellomstadium mellom kapitalisme og kommunisme stemmer ganske godt overens
med den opprinnelige marxistiske definisjonen av sosialisme og med den
sovjetiske/østeuropeiske. Hvorfor har Bismo problem med å forstå at
sosialisme ikke er betegnelsen på målet, men på den samfunnsmessige
konstruksjonsvirksomheten som er nødvendig for at folk i det moderne
samfunnet skal kunne leve mer i harmoni med hverandre. Unnskyld at jeg sier
det, men det virker litt tungnemt på meg. Det burde ikke være så vanskelig
å forstå.

Følgelig kan graden av sosialisme måles i forhold til effektiviteten i den
sosialistiske konstruksjonsvirksomheten. Etter denne målestokken kan også
de vestlige sosialdemokratiene regnes som sosialistiske, men i en mer naiv
form enn de erklært sosialistiske landene. Sosialdemokratiene overser
betydningen av kulturelt omformingsarbeid, og reduserer sosialisme til et
spørsmål om stat og økonomi. Realiseringen av kommunismen begrenser seg
imidlertid ikke bare til stat og økonomi, det handler vel så mye om folks
forhold til virkeligheten. Håkon Lies og andre fanatiske anti-kommunisters
innflytelse på det norske samfunnet har dermed bidratt til å bremse den
sosialistiske utviklingen i Norge, men har ikke stoppet den.
Lund-rapporten og utviklingen av norsk opinion bort fra kald-krigshysteriet
representerer på denne måten sterkt sosialistisk progressive trekk som
åpner Norge for kommunismen. Det faktum at jeg idag i 1999 kan skrive
hovedfagsoppgave i russisk om utviklingen av sovjetisk vitenskapsfilosofi i
etterkrigstiden, og t.o.m. kunne åpent drøfte dette temaet med stadig
flere, og at de faktisk forstår hva jeg snakker om, er et uttrykk for denne
progressive bevegelsen. Bare så synd da at den sosialdemokratiske
tenkemåten hos så mange henger så godt fast at de blir ute av stand til å
se hvilke betydelige fremskritt som blir gjort.

vennlig hilsen
Sigurd Lydersen