>>I den moderne digitale og demokratiske verden så er man nemlig dømt til
å
>>måtte forholde til opinionen og
>>almennheten, fordi det er den som har makta. Hvisking og tisking får
>>dermed bare mening i den grad den
>>kan omsettes i overbevisende argumentasjon, som må fremsettes i
offentlige
>>fora, hvor gud og
>>hvermann kan og skal følge med. Har man overbevisende argumenter så
vil
>>man idet lange løp
>>selvfølgelig også kunne overbevise det norske etablissementet og
deres
>>overvåkingspoliti. Metoden er
>>bare å holde skravla gående. Jeg fatter ikke hva dere syter for, KVJ
især.
Eivind Hovig svarte:
>Det forutsetter jo bare at alle har samme interesse, klassemessig og
på
>annet vis. Og det har jo alle mennesker i hele verden, ikke sant da,
>Lydersen? Kan du forøvrig peke på min "syting", Lydersen? Ikke? Det må
vel
>være fordi du skravler. Tenking er det ikke...
Jeg svarer:
Så du mener jeg ikke presterer tenking? Det er en ganske grov og
utfordrende påstand. Mitt tilsvar var ikke ment til deg direkte, men til
den generelle overvåkingsparanoiaen på den såkalte venstresiden. Denne
overvåkingsparanoiaen er knyttet opp til en vulgærmarxistisk modell som
den du selv er med på å fremme her, Hovig. Å gjøre folks meninger og
verdensanskuelser ene og alene til et spørsmål om økonomisk interessekamp
er stalinisme av verste sort, av den ideologiserte typen som
legitimiserte mord på millioner i Sovjetunionen på 30- og 40-tallet.
Ingenting legitimerer mord av andre, selv om man er så uenig med dem som
det kan gå an. Derfor ble det tatt et generaloppgjør med denne
forvridningen av marxismen i Sovjetunionen i etterkrigstidens, som den
vulgærmarxistiske ml-bevegelsen har gjort sitt for å holde skjult her i
landet, bl.a. med utstrakt mobbing av sovjetorienterte norske
kommunister.
Stikkordet for den humane utviklingen av den marxistiske tradisjonen er
vitenskapsfilosofi. I 1959 ble den første allsovjetiske konferansen om
vitenskapsfilosofi avholdt, hvor naturvitenskap ble knesatt som en
ubestridelig autoritet den marxistiske filosofien hadde å holde seg til.
Framfor ideologisk-pragmatisk klassekamp ble tyngdepunktet lagt på søken
etter objektiv sannhet, en filosofisk størrelse som har blitt neglisjert
fullstendig i det senkapitalistiske Vesten. Akkurat slik Lenin redegjorde
for i <italic>Materialismen og empiriokritismen</italic> fra 1908.
Sannheten er objektiv, d.v.s. den gjelder både for arbeiderklassen og
eventuelle rester av det vestlige borgerskapet, og sannheten nåes gjennom
utstrakt samtale og diskusjon mellom etiske individer, ikke vold og
spetakkel mellom interesseorienterte klasser. Vanskelig å fatte kanskje?
Men verden er ikke bare enkel.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen