Man åpner sine øyne og observerer de deler av verden man har anledning
til. Siden bearbeider man inntrykkene og gjør seg opp en mening. Jeg vil
tro de færreste benekter at det finnes jævelskap i verden - hvor mye blir
et definisjonsspørsmål for den enkelte. Så er det den enkeltes valg
kommer inn i bildet.
Det er min påstand at om man betrakter verden pessisimistisk, så er det
resultatet av et - bevisst eller ubevisst - valg man har foretatt. Man
velger å fokusere på livets skyggesider, og man ser etter tegn som
styrker det valg en har foretatt (det er dessuten lett å finne dem).
Selv er jeg i utgangspunktet erklært optimist - ting ordner seg, mennesket
tar til fornuften i tide. De har faktisk ikke noe valg om de vil overleve
som art. Det gjelder såvel synder mot miljøet som synder mot artsfrender.
Men ofte har jeg blitt møtt med kommentarer av typen "det bare *er* sånn"
og blitt bedt om å "se virkeligheten i øynene" når jeg har fremmet mine
mildt anarkistiske ideer om hvordan samfunnet kan ordnes - til det bedre
for flere. Man ber meg "være realistisk".
Etterhvert som jeg har blitt litt eldre har denne motstanden lært meg å
tenke på realisme og pessimisme nærmest som synonymer. Språklig sett er
begrepene naturligvis ikke det, men så mange er det som har fortalt meg
at jeg er en håpløs (romantisk) optimist, at det er blitt vanskelig å
skille klart mellom dem. Forteller man meg at "det er umulig" (et bedre
samfunn) fordi man er realistisk og innser at sådan er mennesket - eller
*ønsker* man, innerst inne, at tingene skal forbli som de er? Er
realismen/pessimismen egentlig en uutrykt redsel for endring?
Jeg tror ikke det. Jeg tror dessuten det er mulig å stanse overgrepene -
fra begge sider - som skjer i Jugoslavia. Jeg tror fred er mulig som
levemåte mennesker imellom. Alt som skal til er at man velger fred. Det
betyr blant annet å ta et aktivt valg mot krig. Et første skritt: Nekt
militæret, og fokuser på de positive ting en oppnår ved å nekte.
Alf Lund
PS. Du nevner at er man ærlig, er man dum. "Internettets lov" kan kanskje
få det til å se slik ut, og på sett og vis stiller man
seg lagelig til for hogg når man er ærlig. Det krever mot å være
ærlig - men det er befriende!
DS.