Bråthen svarte meg:
>>Her kan jeg være med deg et langt stykke på vei. Det tragiske er jo at det
>>er Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet som har "svar" på de
>>problemstillingene som folk sitter med. Om svarene er brukbare, på kort
>>eller lang sikt, er ikke så vesentlig. Det viktige er at folk tror de vil
>>virke.
>>De ser jo at den "gamle" måten å løse tingene på ikke nytter.
>>Jeg skjønner ikke at den norske "venstresida" ikke fatter poenget. Mao sa
>>noe om at man måtte kunne svømme som fisken i vannet. Delta i livet til
>>vanlige folk. 95% av oss er jo helt vanlige. Vi sliter med haugevis av
>>problemer. Folk flest er interessert i politikk. Men den må være salgbar.
>>Det hjelper ikke å ha en bra politikk dersom den ikke kan selges. Da er
>>politikken stein daud! Den er ikke verdt papiret den er skrivi på!
>>Dette er problemet for den norske sosialistiske venstresida. Den er stein
>>daud! Det hjelper ikke at den holdes vedlike i respirator. La pasienten død
>>en verdig død!
>>Hvorfor tenner folk på Dammans idèer, men ikke på RV, SV, AKP eller NKPs
>>programmer? Jeg tror det har noe med at man treffer ikke folk hjemme.
>>Sjølsagt kan man da si at folket er dumt, men hva hjelper det? I mellomtida
>>får Fremskrittspartiet enda flere velgere. Det er virkeligheta. Hva gjør de
>>nevnte partier med det? Jo, de gjør mer av det de har gjort hele tida og som
>>de vet ikke hjelper!
>>Kanskje det er like bra?!
Jeg kommenterer:
Legg merke til hvordan jeg og Bråthen kommuniserer nå. Bråthen som fornylig
antydet at jeg var en syk fisk, sier rett ut at han i det store og det hele
er enig med meg. Er det ikke fantastisk? Det illusterer det
sovjetmarxistiske poenget om at kommunikasjon mellom ulike
verdensoppfatninger er mulig, bare man holder seg til rasjonelle kriterier.
Apropos Fremskrittspartiet skal jeg komme med en ny anekdote. Det var under
stortingsvalgkampen høsten 97, jeg var ennå ikke ekskludert fra NKU og
stilte for NKP på skoledebatt ved henholdsvis Lørenskog og Lillestrøm vgs.
I Lørenskog ble forestillingen helt absurd, jeg forsøkte å bringe frem noen
sovjetmarxistiske poenger om at verden kanskje ikke er helt sånn som vi
tror den er og at vi må skue utover Norges grenser. Det hørtes helt corny
ut, ingen forstod selvfølgelig et fnugg av det jeg forsøkte å si og jeg
fikk bare en stemme. I Lillestrøm fikk jeg mulighet til å tenke litt over
hva det var jeg drev med og stilte litt sterkere. Før debatten ble vi, de
respektive ungdomspolitikerne, invitert med opp til rektors kontor, og der
dukket sannelig AUF-leder Anniken Huitfeld opp, vi presenterte oss for
hverandre og Huitfeld så tydelig overrasket ut da jeg avslørte at jeg
representerte NKP. I panelet var også nåværende barne-og familieminister
Valgjerd Svarstad Haugland. Denne gangen rettet jeg skytset mot RU/RV, og
holdt en flammende sluttappell hvor jeg spilte på Hollywood-suksessen Men
in Black, som illustrasjon på mitt filosofiske poeng om at det finnes en
verden bak den småborgerlige norske sosialdemokratiske, og at
marxismen-leninismen er å forstå på dette planet, at NKU/NKP på sett og vis
representerer den skjulte sfæren, hvor det hersker full kontroll og fart og
spenning. Jeg var bedre fornøyd med denne fremstillingen, uten at det ga
seg noe større utslag i oppslutningen.
Det morsomme var at jeg på lokaltoget inn til Oslo etterpå havnet sammen
med en representant for Fpu. Jeg kjente ikke ham, men han gjenkjente meg og
spurte meg engasjert om jeg var fra NKU. Det absurde valgkampbidraget mitt
hadde tydelig gjort inntrykk på den unge fyren, og vi fikk en svært
original og fruktbar samtale på veien, hvor jeg argumenterte for
likhetstrekkene mellom Carl I. og Lenin, hvor forskjellen først og fremst
består i at Lenin var bedre filosofisk skolert enn sukkerselgeren Carl I.
Den unge Fpu`eren var helt åpen for mine synspunkt som var helt nye for
ham, og vi fablet om muligheten for å tilnærme Frp og NKP. La NKP lære av
Frp`s markedsprofil og la Frp lære av historiske dybde og fordring i
forhold til den norske kvasisosialismen. Helt nye politiske fronter steg
fram, som selvfølgleig ikke lot seg forfølge der og da. Så ble jeg
ekskludert utpå våren og siden har jeg bare skrevet på KK-forum. Poenget
med denne anekdoten er at NKP og Frp nok har mye mer til felles enn folk
aner, rett og slett fordi folk har en feilaktig og vulgær oppfatning av den
sovjetiske marxistiske utviklingen.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen