NATO-krigens legitimitet beror på at den er i de angivelig undertrykte
Kosovo-albanernes interesse. Helst burde det vært funnet en diplomatisk
løsning, det er alle enige om. Men i det vestlige perspektivet er alle
muligheter utprøvd, og bombing og krig gjenstår som siste og eneste
alternativ. Det finnes ikke noe alternativ, svarer solheimkloningene, og
dem er det mange av.
Det finnes alltid alternativ, men alternativene virker fordrende på det
vestlige etablissementet, og blir derfor avvist. Jeg mener alternativet er
en bred politisk drøfting i de vestlige land rundt hva som egentlig
foregikk under den kalde krigen, en drøfting hvor de vestlige sovjettro
kommunistene ikke må bli tiet i hjel, slik de ble i høringene rundt
Lund-rapporten, men må bli løftet fram i lyset slik at vi alle kan forholde
oss til dem, og til den kjensgjerning at det finnes mer enn en måte å se
den moderne historien på. Det er dette alternativet jeg har arbeidet med de
siste to årene, og jeg ser at det fungerer. Folk åpner seg sakte, men
sikkert opp, og nye perspektiver kommer til syne. Verden får mening, og
framtiden ser ikke så verst ut allikevel. Dette skråblikket på den moderne
historien bør ligge til grunn for alle forsøk på å løse opp i knutene på
Balkan. Deres knuter er våre knuter, forskjellen er at vi er dopet ned av
marshall-hjelp og oljepenger og kan nøye oss med å slå hverandre i hodet
med ord.
Men hvorfor bomber de nå Montenegros hovedstad Podgorica? Kan den nyfrelste
NATO-tilhengeren Garvik gjøre rede for det? Regimet i Montenegro har jo
etter sigende tatt avstand fra de serbiske overgrepene mot den
kosovo-albanske befolkningen. Dreier ikke dette seg da om en systematisk
ødeleggelse av et land som ikke vil følge USA`s vilje? Og hva står vi
overfor da? Hovmod står for fall.
Sigurd Lydersen