"Hva kan gjøres? Håp og styring på en liten klode" er forøvrig tittelen
på ei nyutgitt bok fra Framtiden i våre hender (nå 25 år), muligens i allianse
med LO (nå 100 år), etter omtalen ved Halvor Fjermeros i KK i går å dømme.
Har noen her lest den? Kanskje vi kan få en debatt om/rundt den her? Vil
vi muligens komme fram til at spørsmålet er "Hva må gjøres?" Og vil vi
kanskje kunne samles om noen gode svar i tillegg?
Fra Karsten Vedel Johansens innlegg:
>Det er som forfatteren av "American Psycho" sier i dagens Dagblad: "Bare
>skru på TV'en, så får du se hva jeg snakker om. Krig og elendighet
>presenteres ved siden av parfyme- og sjokoladereklame. "Mer om krigen i
>Kosovo - rett etter disse meldingene". Vi lever i en verden, som på mange
>måter er verre enn den jeg skriver om. Vi har bare sluttet å reagere. Vi
>tror det skal være sånn." Flyktningers lidelser, sjokolade, fotball, flere
>lidelser, porno, valutakurser, massemord i en skolegård, parfyme, hårsjampo,
>massevoldtekt, voldskrim, kristelighet osv. osv. Eller som Georg Johannesen
>skrev: "Hva er frihet? Frihet er det vi er vant til". Frihet er slaveri (1984).
ELLER er det (blitt) sånn: "Frihet er hele tida noe nytt og annet enn vi er vant til".
Jeg bare spør. Den polsk-engelske sosiologiprofessoren Zygmunt Bauman,
mest kjent for boka "Modernity and the Holocaust" fra 1989, skriver i sine (mange!)
seinere bøker bl.a. om "turisten" som metaforisk idealtype for vinneren/helten i vår
postmoderne verden (mens GJ beskrev den moderne?). Mens den moderne
livs-strategi er å bygge opp en fast, stabil identitet møysommelig, bit for bit, er
livs-strategien i det postmoderne konsumsamfunnet å holde alle muligheter åpne,
i et evig konsum der individene opptrer som "sensasjons-samlere", ifølge Bauman.
Han beskriver dette (postmoderne) samfunnet som deregulert, privatisert og
fragmentert. Med NUET som eneste referansepunkt - her handler det mer om å
glemme enn å huske. Vi må kunne absorbere nye inntrykk og opplevelser på kort
varsel, og samtidig være i stand til å bli kvitt dem raskt og effektivt. Det handler om
å være fleksibel og mobil, kunne forholde seg til stadig nye spill og spilleregler,
samtidig som spillets varighet må gjøres så kort som mulig. Et slikt liv, fylt med
episoder og hendelser uten innbyrdes konsekvenser (og ansvar?), et liv uten fast
fiksering i tid og rom, er et liv som TURIST, hevder Bauman. Og det postmoderne
konsumsamfunnet er tilrettelagt for turistens ønsker og begjær.
I boka "Globalization - The Human Consequences" (1998) beskriver Bauman
globaliseringens polariserende, segregerende og ekskluderende effekter. Kort
sagt ser vår verden i dag ut til å produsere, reprodusere og forsterke gapet mellom
de forførte og de undertrykte - eller mellom "den frivillige turist" og den ufrivillige.
Sjøl har jeg foreslått "(masse)tastaturisme" som et aktuelt begrep, jf. tidligere
innlegg/artikkel her ("Internett - for alt og alle?" Kortversjon trykket i KK 20.4):
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra060499/0193.html
Et lite, men konkret og aktuelt eksempel er de tusenvis av nedlagte postkontor
i Norge de sista åra. Kanskje greit nok for den frivillige (tasta)turisten, men et
lite(?) skritt mot å kutte vår forbindelse til det lokale stedet, tradisjonen, systemer
vi har hatt tillit til osv. En STOR del av befolkningen er bare med dette ene
vedtaket gjort til ufrivillige (tasta)turister.
Karsten Vedel Johansen siterer:
>Ljubisa Rajic fra Beograd: "Den nye overklassen er mindre synlig nå enn før.
>Mafiafolk har store Pajero jeeper med mørke ruter, supermoderne
>mobiltelefoner, pistol og blondiner som kjennemerke, privatkapitalistene har
>BMW eller Volvo, mobiltelefon, livvakter og blondine, statskapitalistene og
>store politikere Mercedes, mobiltelefon med hemmelig nummer, livvakter og
>kone. Underklassen har ingenting."
Denne analysen har også overføringsverdi til våre hjemlige forhold. Bortsett fra
det med underklassen, som her i det minste har mobiltelefon, TV med fjern-
kontroll - noen også Internett - og andre hjelpemidler for "fri tastaturisme". Med
den nye digitaliseringen av fjernsynet er det snart ingen grenser for hvor mange
kanaler vi får inn i stua. Hver og en kan i tillegg lett skreddersy sin egen meny.
Og hva så? Dette sang Saliga Cornelis - lett ironisk, men ikke lite profetisk:
"Så nu har vårt välfärdssamhälle
nog kommit til ändstationen.
Gråt inte: Gå hem i ställe'
och se det i televisionen."
Mvh Bjarne Nærum
P.t. ved tastaturet