Jeg svarer:
Dette med den raud-brune bølgja i Russland fungerer som et aksiom for
krigstilhengerne på KK-forum. Parallellen mellom Milosevic og Hitler
fungerer ikke uten dette aksiomet. Det henger sammen med ex-maoisten
Francis Furets sammenligning mellom Stalin og Hitler, som har fått sterkt
gjennomslag etter murens fall, både i Vest og i Øst. I Vest har det vært
motivert utifra en gammel antisovjetisk innstilling, for å redde tidligere
holdninger fra den nye utviklingen. I Øst har det vært motivert utifra et
ønske om å komme på god fot med Vesten, med alle de fordeler det bringer
med seg.
Sammenligningen halter imidlertid. Den forholder seg rent formalistisk til
de to diktatorene, uten å ta hensyn til forskjell i ideologisk innhold. Vi
har ikke tradisjon i Vesten for å forholde oss til innhold og mening, det
forkastes som metafysikk og religion og knyttes til den mørke middelalder
som vi har modernisert oss bort fra. Men dette positivistiske prosjektet
har gjennom etterkrigstida vært i stille oppløsning, og svært få vestlige
filosofer står idag for et klart skille mellom vitenskap og filosofi.
Innhold og mening er på full fart inn igjen som konstituerende prinsipp i
folks omgan med verden, og gjør det meningsfullt ikke bare å ta i
betratning antall drepte unde hver av diktatorene, men også i hvilken
kontekst overgrepene skjedde, selv om dette selvfølgelig virker svært
kontroversielt.
Hva består så den raud-brune bølgja i Russland og øst-Europa i? På
globaliseringskonferansen på Borg i Lofoten i fjor vår argumenterte
Gorbatsjov og hans medarbeidere for en ny global multipolar verdensordning
i kontrast til den USA-dominerte unipolare ordning. Bare Vest-Europa kunne
stoppe USA`s planer om å realisere en slik visjon, mente de, legge grunnlag
for en mer kulturologisk og pluralistisk global verden.
Som student av sovjetiske filosofi registrerer jeg at denne retorikken
representerer en direkte utvikling av den opprinnelige sovjetiske
ideologien, som så for seg et åpent kommunistisk verdensystem av frie
nasjoner i gjensidig samarbeid og utvikling. Forskjellen er at det
opprinnelige fiendebildet på grunnlag av den historiske materialismens
klasseanalyse blir dempet, til fordel for en vektelegging av tro på dialog.
"Dialog mellom sivilisasjoner" var tittelen på et foredrag Gorbatsjovs nære
venn og medhjelper, den russiske filosofiprofessoren Valentin Tolstykh
holdt ved konferansen. I skarp kontrast til den vestlige samfunnsviterens
Samuel Huntingtons tese om en "clash between civilizations".
Tro det eller ei, men denne vektleggingen av dialog i vitenskap og
samfunnsutvikling er et viktig trekk ved sovjetisk poststalinistisk
filosofi, ikke prinsippfasthet og mangel på kompromissvilje, som Peter
Normann Waage i sine sørgeligste stunder gir uttrykk for. En sentral
postsovjetiske vitenskapsfilosof, V.S. Bibler, sitter i dette øyeblikk i
Moskva med sin filosofiske krets hvor Mikhail Bakhtins dialogfilosofi blir
utviklet videre. Noen samsvarende filosofisk krets gjenfinnes ikke noe sted
i Vesten. Hadde den eksistert så hadde vi hørt fra den.
Jeg er redd man i forlengelsen av den gamle sovjetangsten (AKP gikk rundt
på 70-tallet og ventet i fullt alvor invasjon fra øst, ikke sant Jon
Michelet? Hva drev du egentlig med der oppe i Svalbard?) blir blind for
alle de konstruktive tendensene som er i utvikling i kjølvannet av
sovjetprosjektet, og forkaster enhver retorikk rundt det nasjonale som
"raud-brun bølgje". Da forstår man fint lite, og blir en farlig
blindgjenger i en kompleks og uoversiktlig moderne verden.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen