Tidligere i kveld, onsdag 14. april har jeg lagt ut på KK-forum mitt svar på noe VGs politiske redaktør Olav Versto skrev. Artikkelen sto på trykk i VG tirsdag, pent oppslått.
Nå føler jeg meg kallet til å svare Trond Andresen. På forum i dag har han lagt ut artikkelen "KK: De jages av bombene..." der han polemiserer mot noe jeg skrev på lederplass i går, tirsdag 13. april.
La det først være sagt at jeg mener Trond A har kommet med nyttige innspill til redaksjonen i forbindelse med krigen, blant annet om urangranater. Selv om jeg oppfatter ham som altfor kritisistisk har jeg tatt opp elementer av kritikken fra ham, og andre forumdebattanter, til drøfting på møter i redaksjonen. Jeg har også rost forum for å ha fungert OK under krigen, særlig på den måten at vi har fått innspill og artikkelstoff via forum.
Men i dagens kritiske utspill synes jeg Trond A går over streken. Han bruker uttrykk som "forvrenger virkeligheta" og "tukling med virkeligheta" om Klassekampens krigsdekning. Det vi gjør som redaksjon er å fortolke virkeligheten og å finne fram til materiale i den strie informasjonsstrømmen som vi mener kan brukes i avisa for å sette vårt særegne søkelys på krigen.
Trond A skriver om den angivelige forvrenging jeg har bedrevet på lederplass ved å skrive at kosovoalbanere er på flukt også fra Natos bomber: "Det er spesielt dumt når alle som følger litt med VEIT at det BARE er de serbiske styrkene, IKKE bombinga som er årsaken til Kosovo-albanernes flukt."
Dette er besserwisseren Andresen i fri dressur. Man kan si mye rart om KK-redaksjonen i disse krigsdager og -netter, men man kan ikke si at den ikke
følger litt med. Og Trond begår to feil som vi prøver å ikke begå når vi skriver artikler: Han blir for skråsikker. Han aksepterer krigspropaganda noe for enkelt.
Han spør om avisa har "adgang til flyktningekilder som ingen andre media har, som forteller at bombene i seg sjøl, ikke bare serberne, er en vesentlig medvirkende årsak til flukten?"
Siden vi ikke har ressurser til å dekke krigen ved å være til stede i Makedonia eller i Albania, for ikke å si inne i Jugoslavia, må vi bygge på et vidt tilfang av internasjonalt kildemateriale som vi siler kritisk, og på meldinger fra kontakter vi har i nærheten av krigssonen. (Jfr. mitt intervju med Kjell Høibraaten om flyktningstituasjonen i Albania.) Jeg arbeider på en artikkel om krigspropagandaen og har samlet mye materiale om den. Et problem i dette arbeidet er at Natos propaganda hele tida endrer seg. Legg merke til at demoniseringa av Milosevic nå har avtatt, og spør dere om grunnen!
I min bunke ligger følgende klipp fra en Sunday Times-artikkel om flyktningstrømmen, publisert den 28. mars, som jeg har oversatt. Den er et motstykke til påstandene om at det bare er serbisk terror som har ført til at folk flykter: "Mirvei, en høy albansk kvinne som bar på sitt fire måneder gamle barn, så forvirret ut da hun ble spurt om det var serbiske styrker som hadde drevet henne ut. - Det var ingen serbere, sa hun. - Vi var redde for bombene."
"Hva med alle intervjuene med flyktninger som ber Nato fortsette bombinga? Er de håndplukkede medløpere for vestlige interesser?" spør Trond A.
Nei, det er de naturligvis ikke, og noe slikt har da heller Klassekampen heller ikke påstått eller antydet. Ønsket om fortsatt bombing kom nokså unisont fra flyktningene da de kom over grensene til naboland. Det var UCKs parole. Det var kosovoalbanernes parole, fordi de trodde bombing ville vinne krigen til deres fordel. (Når jeg bruker imperfektum her, er det fordi det virker som om dette bombeønsket nå blir tonet ned i reportasjene fra flyktningleirene.)
Vestlige interesser - altså Nato - hadde stor bruk for disse utsagnene i sin propaganda. Hele påskuddet for Natos bombekrig var jo å redde kosovoalbanerne.
Flyktningene som kom ut visste hva geriljaen ville at de skulle si (folket er alltid geriljaens viktiste propagandist hvis folket er på geriljaens side), og i noen grad visste de også hva vestlige medier ønsket å bli fortalt. Psykologisk er det slik at det er enklere å forsvare fortsatt bombing når man er kommet ut av området som blir og skal bli bombet. Flyktningene hadde også et ytre og indre press på seg til ikke å fortelle at de var på flukt fra bombene, hvis det var det de var, hvis det var et element i flukten deres at de fryktet Natos bomber. Pristina er i dag en grushaug. Kosovos største by er en av hardest bombede - og beskutte, brannherjede (av serberne) - byene i Europas historie. Selv Nato har nå gitt opp å prøve å fortelle mediene at Natos bombing i og i nærheten av Pristina ikke har spilt noen rolle for denne drastiske forvandlingen av byen. Man må være temmelig fantasiløs for å unnlate å tenke at denne voldsomme bombeherjinga ikke har kunnet bidra til å skape p!
aniske tanker om flukt, både blant serbere, tyrkere og albanere i byen.
Vi må også huske på hvem de vestlige reporterne er, hva de representerer og hva de er ute etter. De aller fleste er tilhengere av Natos krigføring. (Jeg tror ikke jeg behøver å dokumentere dette nærmere). De representerer i hovedsak store medier som støtter Nato, og de er ute etter fortellinger som bygger opp under Natos krig og propagandakrig. Dette preger dem både på det bevisste og det underbevisste planet. Derfor jakter de i utgangspunktet ikke på en Mirvei i mengden, en som kan fortelle det Nato ikke vil høre; at de fjernkontrollerte bombene og rakettene også skaper frykt og lidelse og utløser flukt blant folket som Nato etter sigende mente å skulle beskytte.
Det ville være umulig - faktisk vilt usannsynlig -om en så omfattende bombing av et så lite og tettbefolket område som Kosovo er ikke også ville ramme albanske områder og landsbyer. Kosovo er en tredjedel mindre enn Telemark i areal og hadde mer enn ti ganger så mange innbyggere. Disse bodde tett i de fruktbare områdene mellom fjellene, og også med nær avstand mellom albanske og serbiske bosettinger. Den amerikanske myten om den kirurgiske presisjonsbombinga av kun militære mål er atter en gang falt i fisk.
Andresen mener at vår dekning gjør Klassekampen mindre troverdig enn andre norske medier og at vi skremmer bort både lesere og potensielle abonnenter. Effekten har etter det vi erfarer vært den stikk motsatte. Reaksjonene fra leserne er overveiende positive. De skjønner at vi driver en dekning som er motstrøms, og de takker oss for det. Gamle abonnenter som falt fra under redaktørskiftet tegner seg på ny, og det kommer til nye - ikke som en flom, men som en liten sildrebekk.
Her er for eksempel en melding fra en kjent - og veldig proff, veldig kritisk - medieperson som innkom på e-post i dag: "Gratulerer med at KK tross vanskene greier å være et alternativ til kirgspropagandaen på Balkan! Utsiktene til et Pax Americana med vesentlige deler av den europeiske pressen som frivillig/ufrivillig (take your pick) talerør er høyst foruroligende...
Jeg ønsker deg og redaksjonen lykke til og har i dag fornyet mitt personlige abonnement, i tillegg til det vi har på kontoret."
Et alternativ til krigspropagandaen. Nettopp det er det vi har ønsket at Klassekampen skulle være. Nettopp det er det som har gitt avisa økt troverdighet og større nedslagsfelt.
Trond A mener at vi de siste par ukene burde ha "lagt til rette for en debatt slik som vi har hatt her på KK-forum". I den forstand at vi skulle arrangere en debatt, har vi verken hatt tid til det eller sett behovet for det. (Hvem er det som behøver å rigge debatt for radisser o.l. midt under pågående krig, den bør komme uoppfordret.) Men vi har hele tida holdt spaltene vidåpne for debatt - så langt spalteplassen rekker. Det eneste vi har holdt igjen for er resolusjoner fra de forskjellige kverner.
Jeg har direkte oppfordret skribenter på KK-forum, ikke minst slike som er fundementalt uenige i avisas Stopp bombekrigen-standpunkt, til å omskrive innlegg på forum for bruk i avisa.
Vi har lagt om den journalistiske linja vår noe, litt vekk fra nyhetsdekning, for å kunne dokumentere og analysere krigen grundigere, og omdisponert i selve avisa slik at urix nå kommer foran irix, som får mindre sidetall. Vi har også omorganisert oss i redaksjonen for bedre å kunne takle krigen. Vi kommer til å stå på uansett om det blir et svært langt løp. Blir det så langt som vi nå kan frykte, vil det kreve tilførsel av ressurser til en allerede underbemannet redaksjon. Det kan vi bare få gjennom økt antall abonnenter.
Trond A har et poeng når han sier at vi skriver fra menigheta til menigheta. Til en viss grad gjør vi nok det. Men - oh, jubel! - denne menigheta er stor, kjempestor. Klassekampen er den eneste anti-krigs-dagsavisa i landet. Dersom vi nådde ut til hele den fjerdedelen av Norges befolkning som er mot Natos bombekrig og ønsker den stoppet, ville Klassekampen med ett slag være landets desidert største avis.
Dit er det et stykke fram. Men alle monner drar.
Jon M
(som er helt enig med Garvik i at det nok var mer romantisk å være admiral før i tida, og som ikke liker admiralene som ligger ute i Adriaterhavet og trykker på fjernkontrollen, og som derfor i løpet av krigen ikke kommer til å undertegne med Admiral)