Disse politiske ledernes personlige krigserfaring er av mindre interesse.
Hvilke motiver hadde USA for å gå til krig??
Den ikke helt ukjente Henry Kissinger tar opp bl.a. det spørwmålet, og sier
følgende om det humaintære aspektet: The most convincing is that
suffering in Kosovo is so offensive to our moral sensibilities that we will
use force to end it even absent traditional considerations of national
interest. But since this leaves open the question of why we do not
intervene in East Africa, Sri Lanka, Kurdistan, Kashmir and
Afghanistan—to name just a few of the places where infinitely more
casualties have been incurred than in Kosovo—the President has invoked
historical analogies or current threats that are extremely dubious.
Sjølsagt nevner ikke Kissinger noen av de områdene der USA sjøl har gått i
spissen for myrderier, eller der de har trent opp, utstyrt og finansiert
diktatorer som har slakta ned for fote, men det han tar opp viser at til og
med maktpolitikere i USA er klar over at dette IKKE er den reelle grunnen.
AKP (og Klassekampen m.fl.) var ikke de eneste som forutså at bombing ville
føre til kraftig skjerping av overgrepene i Kosovo, vi var i svært dårlig
selskap, CIA og USAs forsvarsdepartement sa det samme. Likevel står
representanter for USA og Nato daglig fram på TV og sier at aksjonene er
vellykkede, uansett om stadig nye hundretusener er på flukt. Og de har
rett, men det forutsetter jo at vi innser at det å hindre overgrep mot
kosovarer IKKE var endel av årsaken til bombinga, men bare endel av
propagandaen.
Hva var årsakene? Jeg synes ikke det er helt lett å si hva som var
viktigst, men endel kan vi si:
- Å sette FN til side, få gjennomslag for en praksis der ikke FN ,men Nato
(les: USA) bestemmer sjøl når/hvor det passer å sette sine interesser
gjennom. (hvor viktig det er at USA skylder store summer til FN, og derfor
har reint økonomiske motiver for å svekke FN veit jeg ikke)
- Få Nato tilbake på sporet, som et aktivt instrument for å fremme USAs
økonomiske og militære interesser i Europa, og som opprettelsen av
Warzawa-pakten midlertid hindret. (så lenge W-pakten fantes var det ikke
krig i Europa, uten den ville vi antakelig sett lignende angrep som mot
Jugoslavia alt i 50- og 60- åra)
- Sikre den euro-asiatiske korridoren, og tilgangen til olje fra Kaukasus.
- Parkere VEU på sidelinja - hindre opprettelsen av en reell militærmakt
med erfaringer fra reelle krigsoperasjoner uten medvirkning fra USA. (det
er sjølsagt ikke tilfeldig av USA økte sine militærbudsjetter samtidig med
at EUROen blei introdusert). Her var Engalnds medvirkning viktig.
- Parkere Russland utenfor all innflytelse på den internasjonale arenaen,
også innafor deres egen inflytelsessfære.
Dette er i alle fall endel av de viktigste årsakene til krigen.
På de fleste av disse områdene har de hittil lyktes, men feilberegning av
Serbias styrke nok kan gi Russland en mye mer sentral rolle enn de hadde
før bombinga tok til. Og hvis bombinga fortsetter i flere år, evt. med et
par års bakkekrig (Jugoslavene har ekstremt mye erfaring med den typen krig
det vil være snakk om, mens USAs erfaringer ikke er spesielt gode: jfr.
Vietnam, Irak var jo et helt annet type terreng) så kan nok Nato gå på en
smell, ala Sovjet i Afghanistan. Den som lever får se, jeg har i alle fall
ikke noen tru på en kortvarig aksjon på bakken som det ser ut som mange
politikkere tror er det som skal til.
Hva blir så våre oppgaver. Sjølsagt å mobilisere flest mulig bak kravet om
å stoppe krigen. Nato må legges ned, men det er kanskje et litt mer
realistisk krav å kreve at Norge trekker seg ut av Nato. (men vi skulle
også ha foreslått at Tyrkia kastes ut først). Norge må støtte flyktningene,
både i området, og ta imot de som vil komme hit, i tillegg må vi bidra med
å bygge opp igjen infrastruktur og næringsliv i området (både i Serbia og
områdene rundt). Sjølsagt må vi kreve en stopp på fordrivinga av kosovarer,
og en tilbakeføring til sine hjem (akurat som vi krever at de palestinerne
som måtte flykte for den sionistiske terroren i Israel må få tilbake sine
områder)
Stuff