mens de store møtes på Gardermoen kan vi faktisk sitte her og studere og
diskutere utviklingen i sovjetisk vitenskapsfilosofi. Dette er et
eksperiment, sannsynligvis relativt uprøvet i norsk sammenheng. Jeg har
fullført et utkast til min hovedfagsoppgave om den sovjetiske
vitenskapsfilosofien. Ikke at det er noe genialt og særlig kunnskapsrikt
utkast, tvert om, jeg er en dilletant på de fleste felter. Kan ikke
engang fransk, og er pinlig dårlig i tysk. Men jeg forstår såpass at når
det gjelder Sovjetunionen så er det utrolig lite kunnskap i Norge.
Grunnen er at Sovjetunionen er innvevd i politikk, og har vært offer for
et politisk konstruert fiendebilde, en konstruksjon som svarte til noen
samfunnsgruppers historisk betingede økonomiske interesser. Min hypotese,
og det er der jeg er uenig med NKP, er at de økonomiske interessene bak
sovjetfiendtligheten ikke lenger er reelle, og at den
sovjetfiendtligheten som er igjen for det meste er rester av noe som var
og på full fart ut. I den moderne globale verden stiller det seg tvert om
sånn at det står økonomiske interesser bak et mer nyansert bilde av
Sovjetunionen, George Soros f.eks. og sikkert NHO, dersom de ble
tilstrekkelig klar over det. Mye er ennå uoppdaget.
Så mens den russiske marxist-leninisten Ivanov og den amerikanske
småborgeren Albright møtes der ute på vår hjemlige hovedflyplass, så
tilbyr jeg dere å lese utkastet til innledning på min hovedfagsoppgave.
På denne måten får innledningen, som jeg har slitt sånn med, mening
utover å bli vurdert av mine to mer eller mindre kompetente professorer
for en eller annen gudsforlatt karakter. Ja til mening!
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen
PS:
Leder i NKU, Tharald Braathen Ellingsen, hvorfor ringer du meg ikke?
HOVEDFAGSPROSJEKT I RUSSISK KULTURKUNNSKAP FOR SIGURD LYDERSEN:
MOTTAGELSEN AV VESTLIG POSITIVISMEKRITIKK I SOVJETUNIONEN PÅ 60- OG
70-TALLET.
1.0. INNLEDNING
Tema for denne hovedfagsoppgaven er mottagelsen av vestlig
postpositivisme i Sovjetunionen. Den positivistiske retningen i
vitenskapsfilosofien ble grunnlagt av Auguste Comte i første halvdel av
1800-tallet. Comte satte seg i fore å avdekke et skille mellom vitenskap
og metafysisk spekulasjon. Positivismen tjente som et oppgjør med
middelaldersk overtro og var en del av et vestlig moderniseringsprosjekt
som gikk ut på å gjøre mennesket til herre over utviklingen. Den møtte
imidlertid tidlig kritikk fra neohegeliansk og marxistisk hold.
Marxistene forsvarte en metafysisk materialisme og fremhevet praksis som
sannhetskriterium framfor den positivistiske troen på sanseerfaring. De
positivistiske begrensningene på vitenskaplighet la dessuten
begrensninger på den marxistiske framtidsoptmistiske historieforståelsen,
som opererte med et klasseløst samfunn i fremtiden.
Med den sosialistiske revolusjonen i Russland i 1917 ble den moderne
verden kløyvd i to. I Sovjetunionen og etterhvert i andre stater utenfor
vestlig kontroll ble den marxistiske tradisjonen utviklet, mens den
positivistiske tradisjonen ble toneangivende i de vestlige land. En
drivende kraft i den vestlige utviklingen var den logisk positivistiske
Wienerkretsen i mellomkrigstiden, med ledende skikkelser som Moritz
Schlick, Rudolf Carnap, Otto Neurath m.fl. Slik var både positivismen og
positivismekritikken i utgangspunktet innvevd i sosialistisk politisk
meningsproduksjon, med ulike fortegn. I tillegg til å være en stringent
disiplin til forståelse av vitenskaplig logikk, fungerte positivismen som
en skeptisk barriere mot denne meningsproduksjonen, ved at den fratok
generelle metafysiske påstander vitenskaplig status. Den vestlige
ikke-marxistiske positivismekritikken hadde under disse forholdene
motsatte politiske konsekvenser, ved at den anskueliggjorde
nødvendigheten av ikke-verifiserbare påstander i vitenskapen.
Den vestlige kritikken av den logiske positivismen ble innledet av Karl
Raimund Popper i mellomkrigstiden. Popper framstilte seg selv som den
logiske positivismens banemann:
"Everybody knows nowadays that logical positivism is dead. But nobody
seems to suspect that there may be a question to be asked here- the
question "Who is responsible?" or, rather, the question "Who has done
it?"--- I fear that I must admit responsibility." (fotnote; K.R. Popper
Unended questLondon 1993 p.88)
I sin <italic>Logik der Forschung</italic> fra 1934 lanserte Popper den
hypotetisk deduktive metode til erstatning for den positivistiske
induktivismen, og med det et vitenskaplig falsifikasjonskriterium for det
positivistiske verifikasjonskriteriet. Popper mente at de logiske
positivistene, framfor en demarkasjonslinje mellom vitenskap og
pseudovitenskap, søkte et skille mellom vitenskap og metafysikk.
(fotnote; <italic>ibid.</italic> p.80). Poppers hypotetisk deduktive
metode inkluderte derimot metafysikk som en uunngåelig bestandel i
vitenskapen, og innebar et fallibilistisk forhold til sannhet.
Mens Poppers såkalte kritiske rasjonalisme var metodologisk orientert,
kan en annen retning innenfor den vestlige positivismekritikken knyttes
til den sene Ludwig Wittgenstein. Wittgensteins fremstilling av
intersubjektive språkspill brøt med den logiske positivismen ved at
ikke-verifiserbar mening ble anskueligjort som en nødvendig komponent i
menneskets erkjennelse av verden. (fotnote; se Ludwig Wittgenstein
<italic>Filosofiske Undersøkelser</italic> overs. av Anfinn Stigen Oslo
1993) Det var likheter mellom Wittgensteins språkteoretisering og Thomas
Kuhns senere framstilling av vitenskapshistorien som en suksessiv rekke
av intersubjektive språkspill, under betegnelsen "paradigme". (fotnote;
se Thomas Kuhn <italic>Structure of Scientific Revolutions</italic>
Chicago 1962) I likhet med Wittgenstein utfordret Kuhn Poppers
empiristiske falsifikasjonskriterium. Det intersubjektive vitenskaplige
paradigmet var overordnet den enkelte forskers empiriske prøving av
teorien, og det vitenskapsteoretiske fokuset ble rettet mot
forskerfelleskapets sosialpsykologi. (fotnote; T.S. Kuhn "Logic of
Discovery or Psychology of Research" og K.R. Popper "Normal Science and
its Dangers" i Criticism and the Growth of Knowledge Ed. Imre Lakatos &
Alan Musgrave Cambridge 1970)
Eksilungareren Imre Lakatos forsvarte Poppers kritiske rasjonalisme ved å
videreutvikle falsifikasjonskriteriet til såkalt sofistikert
falsifikasjonisme. Imre Lakatos fremstilte vitenskapshistorien som en
suksessiv rekke av ulike forskningsprogram og holdt fast på muligheten
for en rasjonell rekonstruksjon av det historiske skiftet av programmer.
(fotnote; I. Lakatos "Falsification and the Methodology of Scientific
Research Programmes" <italic>ibid.</italic> p. 91-197 ) En fjerde
sentral skikkelse innenfor denne vestlige positivismekritikken i
etterkrigstida var Paul Feyerabend. For Feyerabend, som for Kuhn, var
vitenskapen i siste instans fundert i irrasjonelle forhold, men til
forskjell fra Kuhn fremmet Feyerabend et eksplisitt normativt
vitenskapssyn, og fremhevet teoretisk pluralisme som en nødvendighet i
vitenskapen. (fotnote; se f.eks. Paul Feyerabend "Consolations for the
Specialists" <italic>ibid.</italic> p. 197-231)
Parallelt med denne positivismekritiske utviklingen i Vesten ble på den
andre siden av jernteppet den marxistiske retningen videreutviklet til en
selvstendig sovjetisk grunnleggende positivismekritisk
vitenskapsfilosofi. En selvironisk vits som verserer i dagens
postsovjetiske Russland går ut på at russerne brukte 100 år på å
forberede revolusjonen, hundre år på å realisere den, og vil bruke de
neste 100 år på å forstå hva som har skjedd. Men dette gjelder ikke bare
for russerne. Resten av verden har også behov for å forstå Sovjetunionens
rolle i den moderne historien.
Sovjetunionen skilte seg radikalt fra Vesten ved å være et samfunn
gjennomsyret av sosialistisk meningsproduksjon. Den sovjetiske ideologien
bygde på marxismen-leninismen, som var V.I. Lenins videreutvikling av den
marxistiske tradisjonen. Fra Sovjetunionens opprettelse i 1922 til
Sovjetunionens oppløsning i 1991 var Russland og de andre landene i
samveldet å betrakte som et trossamfunn, hvor marxismen-leninismen satte
rammer for hva det var lov å mene og si.
Under den politiske stormaktsrivaliseringen ble det vanskelig å få øye på
nyansene i den sovjetiske vitenskapsfilosofiske utviklingen. Det
sovjetiske etablissementet var heller ikke interessert i å normalisere
forholdene, men opprettholdt den politiske spenningen. Utover i
etterkrigstiden fant det imidlertid sted en gradvis politisk
liberalisering innad i Sovjetunionen som ledet fram til reformpolitikken
på 80-tallet og den endelige oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. For å
bringe større klarhet over denne tilsynelatende paradoksale sovjetiske
utviklingen er det nødvendig å være klar over et skille i den sovjetiske
marxist-leninistiske filosofien, mellom historisk materialisme på den ene
side og dialektisk materialisme på den andre.
V.I. Lenins erkjennelsesfilosofiske hovedverk <italic>Materializm i
Empiriokriticizm</italic> fra 1908 fremstår i første omgang som et eneste
langt og tildels injurierende oppgjør med en gruppe russiske filosofer,
representert ved Bogdanov og Basarov m.fl., som forsøkte å forene
marxismen med den positivistiske vitenskapsfilosofien til tyskerne
Richard Avenarius og Ernst Mach. Men bak alle skjellsordene trer
imidlertid de to ulike aspektene ved den marxist-leninistiske filosofien
frem.
Dialektisk materialisme opptrer som en metafysisk erkjennelsesfilosofi. I
Lenins utforming dreide det seg om to metafysiske komponenter. For det
første metafysisk realisme, at den ytre virkelighet har en objektiv
eksistens:
""Elektron tak zhe neischerpaem, kak i atom, priroda beskonechna, no ona
beskonechno sushchestvuet, i vot eto-to edinstvenno kategoricheskoe,
edinstvenno bezuslovnoe priznanie ee sushchestvovanija vne soznanija i
oshchushchenija cheloveka i otlichaet dialekticheskij materializm ot
reljativistskogo agnosticizma i idealizma."(fotnote; V.I. Lenin
<italic>Materializm i empiriokriticizm</italic> soch. tom 14 1908 str.
249)
For det andre dialektikk. Dialektikken innebærer at den ytre virkelighet
og menneskets erkjennelse av denne virkeligheten er i kontinuerlig
bevegelse og utvikling. Slik kan den dialektiske materialismen summeres
opp i Lenins påstand om enhet mellom relativ og absolutt sannhet. Siden
den ytre virkelighet er skilt fra de menneskelige sanser, så vil den
vitenskaplige forestillingen om denne virkeligheten med nødvendighet
alltid være relativt sann. Dialektisk materialisme innebærer på denne
måten en form for fallibilisme. En vitenskaplig tilnærming til den
objektivt eksisterende virkeligheten sikrer samtidig den menneskelige
forestillingen et element av absolutt sannhet: "S tochki zrenija
sovremennogo materializma, t.e. marksizma, istoricheski uslovny predely
priblizhenija nashich znanij k ob`ektivnoj, absoljutnoj istine, no
bezuslovno sushchestvovanie etoj istiny, besuslovno to chto my
priblizhaemsja k nej." (fotnote; <italic>ibid.</italic> str. 123.).
Disse plausible metafysisk realistiske forutsetningene finner gjenklang i
vestlig postpositivisme og går som en rød tråd gjennom hele den
sovjetiske vitenskapsfilosofien.
Mens den dialektiske materialismen kan forståes som et kontemplativt
forhold til den ytre virkelighet, fremmet den historiske materialismen
den politiske kampen. Lenin mante til en kritisk holdning til vestlige
professorer og skolefilosofi:
"Ni edinomu iz etich professorov, sposobnych dat` samye cennye raboty v
special`nykh oblastjakh khimii, istorii, fiziki, nel`zja verit` ni v
edinom slove, raz rech zakhodit o filosofii. Pochemu? Po toj zhe
prichine, po kotoroj ni edinomu professoru politicheskoj ekonomii,
sposobnomu davat`samye cennye raboty v oblasti fakticheskikh,
special`nykh issledovanij, nel`zja verit` ni v odnom slove, raz rech`
zakhodit` ob obshchej teorii politicheskoj ekonomii. Ibo eta poslednaja-
takaja zhe partijnaja nauka v sovremennom obshchestve, kak i
gnoseologija." (fotnote; <italic>ibid.</italic> str. 308 )
Framstillingen av filosofien som partisk (partijnaja) sprang ikke ut av
den dialektiske materialismen, men av den historiske materialismen. Den
historiske materialismen, slik den var blitt utformet av Karl Marx og
Friedrich Engels, fortolket ikke bare historien, men også
filosofihistorien som en historie om klassekamp. Filosofi ble i
utgangspunktet forstått funksjonalistisk, som uttrykk for skjulte
økonomiske interesser. I sitt oppgjør med marxismen fremstilte K.R.
Popper denne siden ved marxismen-leninismen som "sosioanalyse", og
kritiserte den for å umuliggjøre rasjonell diskusjon:
""Marxists, in a like manner, are accustomed to explain the disagreement
of an opponent by his class bias, and the sociologists of knowledge by
his total ideology. Such methods are both easy to handle and good fun for
those who handle them. But they clearly destroy the basis of rational
discussion, and they must lead ultimately to anti-rationalism and
mysticism." (fotnote; K.R. Popper <italic>Open Society and its
Enemies</italic> Vol. II Cornwall 1966 p. 216)
Under stormaktsrivaliseringen var det i Vesten en tendens til fullstendig
å forveksle sovjetisk filosofi med historisk materialisme. Slik framstod
Sovjetunionen som et aggressivt og truende samfunn uten rasjonell
forankring. Denne gjengse vestlige oppfatningen mistet imidlertid av syne
den kvalitative utviklingen som fant sted innad i Sovjetunionen i
etterkrigstiden. Med den fullstendige kontrollen på informasjon mellom de
politiske blokkene var all informasjon underlagt politiske hensyn. De
eneste som hadde informasjon nok til å kunne gi en mindre tendensiøs
fremstilling av den sovjetiske utviklingen var de fåtallige sovjetere i
eksil i Vesten.
En slik velinformert eksilsovjeter var David B. Zil`berman. Zil`berman
studerte sosiologi i Moskva mot slutten av 60- og begynnelsen av
70-tallet. Der var han tilknyttet det marginale, men innflytelsesrike
logiske miljøet i Moskovskij Metodologicheskij Kruzhok (MMK) under
kallenavnet "Edik". (fotnote; intervju med N.I. Kuznecova i Moskva
20.11.98.) I 1972 forlot han Sovjetunionen etter ubehageligheter med
KGB. Som professor i Boston arbeidet han bl.a. intenst med et større verk
om utviklingen av det marxistiske logiske miljøet i Moskva i
etterkrigstiden, som han oppfattet som det mest nyskapende innenfor
verdensfilosofien i etterkrigstiden. Dessverre døde han i en
trafikkulykke i juli 1977, uten å ha fått fullført arbeidet. (fotnote;
for biografiske detaljer, se Ellena Michnik-Zilberman "Introduction" p.
xxii i David B. Zilberman The Birth of Meaning in Hindu Thought ed.
Robert S. Cohen, Dordrecht/Boston/Lancaster/Tokyo 1988)
Zil`berman etterlot seg en analyse av det poststalinistiske samfunnet på
grunnlag av utviklingen av empirisk sosiologi i Sovjetunionen mot slutten
av 60- og begynnelsen av 70-tallet. (fotnote; David B.Zilberman "The
post-sociological society" <italic>Studies in Soviet Thought</italic>
1978, 18 p. 261-328, norsk overs. ved Sigurd Lydersen, se "Det
post-sosiologiske samfunn" <italic>Friheten</italic> 17.07.1998) Vestlig
empirisk sosiologi ble opprinnelig i Sovjetunionen forkastet som
uforenlig med den historiske materialismen. Mot slutten av 60-tallet kom
det imidlertid til en overraskende bred satsing på denne vestlige
positivistiske retningen, med Institutt for konkret sosiologisk forskning
i Moskva som knytepunkt og senter for liknende institusjoner ved flere av
de sovjetiske forskningsentraene. Denne utprøvingen av vestlig sosiologi
i Sovjetunionen varte fram til det sosiologiske instituttets oppløsning i
1972. (<italic>ibid.</italic> p. 261, 262) Zil`berman fremstilte denne
ikke-ideologiske satsingen som et sosialt eksperiment som ga uttrykk for
den historiske materialismens overlegenhet i den sovjetiske
selvforståelsen: "Historical Materialism won a definite victory and,
adorned with the bits of new terminology and some fresh ideas borrowed
from the Western "middle-level" theories, it returned to its dominace."
(<italic>ibid.</italic> p. 282)
Konklusjonen på dette samfunnsmessige sovjetiske eksperimentet ble dermed
at den russiske marxist-leninistiske omveltningen startet i 1917 hadde
vist seg vellykket:
"This means that the Communist experiment started in Russia sixty years
ago is something of a success. A new type of civilization is born. As for
the social scientists who try to observe, understand, and partially
explain the process of its birth, they happen to be the first to be
convinced. It turned out to be impossible to alienate the sociologists
but it was easy to abolish sociology." (<italic>ibid.</italic> p. 324)
Til forståelse av denne sovjetiske kulturelle utviklingen lanserte
Zilberman en kulturologisk modell, hvor den marxist-leninistiske
innflytelsen på den russiske kulturen foregikk etter skjemaet "grafting,
with subsequent boosting." (<italic>ibid.</italic> p. 311) Podingen av
den marxist-leninistiske filosofien skjedde under den såkalte
"kulturrevolusjonen", som varte i 20-30 år etter Sovjetunionens
opprettelse i 1922. Under den sovjetiske kulturrevolusjonen ble den
intellektuelle kreativiteten fra de første årene rundt
Oktoberrevolusjonen byttet inn for kommunistpartiets ideologisk
ensrettede kulturelle konstruksjonsvirksomhet. (<italic>ibid.</italic> p.
279) Kulturrevolusjonen ble på denne måten en periode av fravær av kultur
i tradisjonell forstand, mens befolkningen "filleproletariserte"
(lumpenizing it) det marxist-leninistiske budskapet og "bygde seg selv
inn i sosialismen" (building themselves into socialism), forklarte
Zilberman. (<italic>ibid.</italic> p. 290)
I forhold til todelingen av den marxist-leninistiske filosofien i en
erkjennelsesfilosofisk og en sosialfilosofisk komponent var den
sovjetiske kulturrevolusjonen den historiske materialismens tid. Den
historiske materialismen passet som hånd i hanske på et allmektig
politisk etablissement med ideologisk ensretting som mål. Med den
historisk materialistiske "sosio-analysen" kunne "klassefiender" utmyntes
og bli forvist eller uskadeliggjort. Tradisjonelt i Vesten har den
politiske kontrollen med vitenskap i Sovjetunionen på 30-tallet blitt
fremstilt som uttrykk for en allianse mellom sovjetiske
marxist-leninistiske filosofer og det politiske etablissementet.
(fotnote; se Loren R. Graham <italic>Science, Philosophy and Human
Behavior in the Soviet Union</italic> New York 1987) Postsovjetiske
russiske forskere har imidlertid gjort det klart at også
naturvitenskapsfolk spilte en aktiv rolle i ideologiseringen av sovjetisk
vitenskap. (fotnote; se f.eks. A.A. Pechenkin "Antirezonansnaja kampania
v kvantovoj khimii (1950-1951 gg.)" <italic>Filosofskie
issledovanija</italic> 1993, 4 str. 372-417) Disse forskerne gir i likhet
med Zilberman den sovjetiske kulturrevolsujonen en funksjonalistisk
framstilling, hvor den historiske materialismen tjente som pragmatisk
ideologisk innhold.
Mens den politisk begivenhetsrike og voldelige kulturrevolusjonen var den
historiske materialismens storhetstid, så tok utover i etterkrigstiden
den gradvis den mer filosofisk kontemplative dialektiske materialistiske
siden ved den marxistiske tradisjonen over. Zilberman forklarte hvordan
utfordringen etter andre verdenskrig var å rekonstruere kulturen innad i
Sovjetunionen. I et forsøk på å distansere seg fra den offisielle
marxismen-leninismen grep sovjetiske intellektuelle tilbake til den frie
russiske teoretiseringen rundt revolusjonen og var prinsipielt åpne for
impulser fra utlandet. Men som et resultat av den kulturelle
omformingsprosessen var marxismen-leninismens grunnleggende læresetninger
internalisert i den sovjetiske kulturen. (<italic>op.cit.</italic> p.
265) I kombinasjon med et oppmyket, men fortsatt politisk "totalitært"
press fra det sovjetiske ideologiske etablissementet, så fant dermed
denne sovjetiske filosofiske rennessansen sted på marxistiske
premisser:
"One needs very special means of analysis for the statements and
activity of those philosophers and social scientists in the U.S.S.R. who
tried to emancipate themselves from the official Marxism or deliberately
confronted it from the outset, but still remained Marxists in the very
essential and profound sense of upbringing." (<italic>ibid.</italic>)
I det sovjetiske oppgjøret med kulturrevolusjonen spilte Lenins
fremstilling av den dialektiske materialismen en viktig rolle som motvekt
til J.V. Stalins forenklede og populistisk pragmatiske fremstilling. I
1947 ble Lenins <italic>Filosofskie tetradi</italic> for første gang
utgitt i Sovjetunionen. <italic>Filosofskie tetradi</italic> inneholdt
Lenins notater og kommentarer til verker av dialektisk orienterte
filosofer som Heraklit, Aristoteles, Hegel, Marx, Engels m.fl., og
representerte en mer filosofisk reflektert Lenin enn den hissige
klasseforkjemper i <italic>Materializm i Empiriokriticizm</italic> .
Lenins oppfordring om å utvikle det dialektiske forståelsesapparatet
videre, og hans ide om en forening av filosofi og naturvitenskap i den
dialektiske materialismen ble aktivt tatt i bruk for å få bukt med de
anstrengte ideologiserte forholdene under kulturrevolusjonen.
Denne filosofiske vendingen i sovjetisk filosofi fant sted på flere plan.
Ved den første allsovjetiske konferansen om naturvitenskapens filosofiske
spørsmål (Pervoe vsesojuznoe soveshchanie po filosofskim voprosma
estestvoznanija) i Moskva i oktober 1958 ble den dialektiske
materialismen gjort toneangivende i utviklingen av offisiell sovjetisk
filosofi. Under kulturrevolusjonen var marxist-leninistisk filosofi
fremstilt som en suveren metavitenskap andre spesialvitenskaper hadde å
underordne seg. Ved konferansen ble denne innstillingen byttet inn for en
mer sober fremstilling av marxismen-leninismen som et filosofisk redskap
for generalisering av naturvitenskapens oppdagelser. Fokus ble flyttet
over fra historisk materialistisk politisk ideologi, til en dialektisk
materialistisk filosofisk fortolkning av moderne naturvitenskap. På denne
måten ble moderne naturvitenskap knesatt som en selvstendig autoritet i
utviklingen av sovjetisk filosofi, side om side med det kommunistiske
partiet. Konferansen stod for opprettelsen av et vitenskaplig råd ved det
sovjetiske vitenskapsakademiets presidium med oppgave å legge forholdene
til rette for en tilnærming mellom filosofi og vitenskap (Nauchnyj sovet
po filosofskim voprosam estestvoznanija). Uavhengig av Sovjetunionens
oppløsning i 1991 var dette rådet i kontinuerlig virksomhet fram til
1998, da det ble nedlagt som et resultat av finansielle problemer i det
russiske vitenskapsakademiet. (fotnote; intervju med I.T. Frolov i Moskva
10.11.98)
Til grunn for og side om side med denne offisielle snuoperasjonen virket
en rekke mindre semioffisielle og sivile intiativ som hver for seg var
rettet mot den kulturrevolusjonære praksisen. Særlig under fredsrusen i
de første etterkrigsårene ble viktige skritt gjort. I denne prosessen
spilte sovjetiske fysikere med filosofisk orientering en nøkkelrolle.
Under kulturrevolusjonær murring ble det i 1945 opprettet en egen
avdeling for naturvitenskapens filosofiske problemer ved filosofisk
insitutt AN SSSR, under ledelse av den sovjetiske fysikeren og
akademikeren S.I. Vavilov. I 1947 kom det sovjetiske filosofitidskriftet
Voprosy filosofii (VF), som ble et viktig organ for den
vitenskapsfilosofiske utviklingen. I det andre nummer av VF kom
fysikeren M.A. Markov på trykk. Markov analyserte hvordan moderne fysikk
aktualiserer gamle erkjennelsesfilosofiske problemstillinger, og tok til
orde for studiet av metodologiske prinsipper til grunn for
naturvitenskaplig teorier. Denne semioffisielle filosofiske
problematikken ble fulgt opp året etter av fysikeren og
vitenskapsfilosofen I.V. Kuznecov, med en bok om
kommensurabilitetsprinsippet i overgangen fra klassisk til moderne
fysikk. Etter Stalins død i 1953 tjente Markovs og Kuznecovs
vitenskapsfilosofiske bidrag som inspirasjonkilder for den
avideologiserte "metodologiske" retningen innenfor sovjetisk
vitenskapsfilosofi.
Parallelt med den semioffisielle utviklingen fant det sted en sivil
utvikling i sovjetiske logiske miljø, med flere berøringspunkter med den
metodologiske teoretiseringen. Den brede interessen for logikk blant
kritisk innstilte unge intellektuelle i etterkrigstidens Sovjetunionen
utkrystalliserte seg på begynnelsen av 50-tallet i Moskovskij Logicheskij
Kruzhok (MLK). I 1957 ble MLK oppløst, og erstattet av Moskovskij
Metodologicheskij Kruzhok (MMK) under ledelse av G.P. Shchedrovickij. MMK
eksisterte fram til G.P. Shchedrovickijs død i 1994.
Denne brede og varierte utviklingen av sovjetisk vitenskapsfilosofi i
etterkrigstiden representerte det Zilberman fremstilte som "subsequent
boosting" av den marxist-leninistiske filosofien på den russisk-ortodokse
kulturelle stammen. Den avleiret seg i enorme mengder
vitenskapsfilosofisk litteratur, i form av artikler i tidskrift ved det
sovjetiske forsknings-og utdanningsvesenet, og tusenvis av bokutgivelser.
Ingen vitenskapsgrener gikk fri fra den dialektisk materialistiske
filosofiske utfordringen. Under den kalde krigen kom det på denne måten i
Sovjetunionen til noe som fortoner seg som verdenshistoriens største
satsing på vitenskapsfilosofi.
Den vestlige positivismekritikken har i svært liten grad i Vesten blitt
satt i sammenheng med den samtidige enorme sovjetiske
vitenskapsfilosofiske utviklingen. I det tidligere Sovjetunionen ble
derimot utviklingen i vestlig vitenskapsfilosofi nøye studert og sett i
lys av den sovjetiske utviklingen. Mens vestlige vitenskapsfilosfer som
regel utelukkende forholdt seg til vestlige kollegaer, så var de
sovjetiske vitenskapsfilosofene mye mer globalt og historisk orientert og
satte den vestlige utviklingen inn i en bredere filosofisk sammenheng.
Mens den sovjetiske mottagelsen av vestlig positivismekritikk på
offisielt plan i utgangspunktet var underlagt ideologiske begrensninger,
så var den semioffisielle og sivile teoretiseringen imidlertid mer åpen
for den vestlige beslektede utviklingen. Mottagelsen og behandlingen av
vestlig positivismekritikk i Sovjetunionen gjenspeilte på denne måten
styrkeforholdet mellom den partikontrollerte offisielle retningen, og den
semioffisielle og sivile filosofiske "opposisjonen."
Utviklingen av sovjetisk filosofi i etterkrigstiden kan i dette
perspektivet deles inn i to faser. Den første fasen omfatter utviklingen
fra etterkrigstårene fram til 1970. Perioden var kjennetegnet av bruddet
med kulturrevolusjonen på offisielt plan fulgt av en polarisering mellom
den offisielle filosofien på den ene side og de semioffisielle og sivile
initativene på den andre. Annen del av oppgaven er viet utviklingen i
denne perioden og hvordan den virket inn på den første mottagelsen av
vestlig postpositivisme. Den andre allsovjetiske vitenskapsfilosofiske
konferansen i 1970 representerte et gjennombrudd for den semioffisielle
og tildels også den sivile retningen i sovjetisk filosofi. Dette ga en
større åpenhet og offentlig meningsbrytning rundt problemstillingene
reist i vestlig postpositivisme, og er tema for oppgavens annen del. Til
sist vil jeg forsøke å trekke noen generelle slutninger av forholdet
mellom sovjetisk vitenskapsfilosofi og vestlig positivismekritikk og se
nærmere på utviklingen etter demokratiseringsprosessen på 80-tallet og
frem til idag.