Når det gjelder kannestøperier. Jeg vet ikke hva som er blitt vedtatt, og
det ligger i korta at betingelsene er en måte for Solheim og Halvorsen å
redde ansikt på. MEN: enhver sosialist må ha en oppfatning, ei linje i
Kosovo, i konfliketene i Jugoslavia:
Skal man gå inn for et "Stor-Albania" med respekt for nasjonale
minoriteter. Burde serbiske, makedonske og greske sosialister argumentere
for at albanerne har rett til en egen stat på tvers av dagens statsgrenser
- dvs. at deres stat burda avstå territorium? Eller skal man idealistisk gå
inn for en Balkanfødrasjon fordi etnisk rene områder er en fiksjon? Osv.
osv. - vanskelige spørsmål, men spørsmål som må besvares.
For var det kannestøperi å være for polsk sjølstendighet når en så vettug
dame som Rosa Luxemburg var mot?
Svar:
Selvfølgelig var det det hvis norsk Arbeiderpartimedlemmer hadde reist et
forslag i en resolusjon om hva England, Kerenskij eller president Wilson
skulle gjøre i striden om Polen eller Jugoslavia. Eller kommet med
endringsforslag til Trotskij for ikke å snakke om den tyske delegasjonen
under forhandlingene i Brest-Litovsk! Hva mener DNA eller NKP at stormaktene og
Folkeforbundet bør gjøre i Mandsjuria? "NKP henstiller til Frankrike å oppgi
Ruhrbesettelsen" - Alle hadde ledd seg skakk. At de ikke gjør det i Norge i dag
i forbindelse med SVs debatt er et sykdomstegn. Luxemburg var jo polakk selv
og med til å stifte det polske sosialdemokratiet, men det
fantes vel andre her som mente noe annet. Det var ikke noe i veien for å
støtte disse _på internasjonale sosialistmøter_. Det jeg kaller kannestøperier
er å komme med forslag til hva NATO skal gjøre, hva Albright skal si til den
russiske utenriksministeren osv. Som om de overhodet hører på oss eller vil
vareta vanlige folks interesser. Hva vi foreslår, må også stå i et
realistisk forhold til vår egen situasjon og styrke.
Rosa Luxemburg og Antonio Gramsci var ikke så tåpelige at de kom med
endringsforslag til USA-president Wilsons 14 punkter i 1918 og hvordan de
skulle utmøntes i f.eks. Jugoslavia, enda de ledet politiske grupperinger
som var snesevis av ganger sterkere og mer kampvillige enn SV noengang har
vært. De visste jo at Wilson og de interesser han representerte bare var
interessert i at de forsvant. Les hva Gramsci skrev f.eks. om D'Annunzio og
Fiume-affæren (striden om Trieste). Men det er den slags SV driver med nå,
både flertall og mindretall.
Noe annet er selvfølgelig en oppfatning av prinsippielle spørsmål som
nasjonal selvbestemmelsesrett osv., slik f.eks. Arthur Rosenberg forsøker å
nærme seg det tyske spørsmålet i "Geschichte der Weimarer Republik". SV
prøver ikke engang på noe slikt - hva mener SV om Norges situasjon? Her
mangler det en utvikling av hva slike begreper kan bety for sosialister i en
verden som er så sammenflettet og internasjonalisert som dagens. Noe annet
er: er det mulig for velstandssosialister i Norge og sitte å utvikle en
linje for den riktige løsning av de nasjonale og etniske motsetningene i det
jugoslaviske området, når de som lever dernede og kjenner forholdene innefra
ikke er i stand til det? Jeg tror ikke vi kan komme lenger enn til løse
ideer og skisser, selv om vi studerer saken like grundig og lenge som en
professor i balkanologi (eller hva det nå heter). Uten innsats fra lokale
sosialister vil aldri disse problemene finne sin løsning.
Vh. Karsten Johansen