***********************
Date: Fri, 27 Nov 1998 10:03:23 +0100
>From: Rune Soma <rsoma@fobsv.no>
Subject: Mer om sosialisme og program
At 17:38 26.11.98 +0100, Per wrote som svar til Trond Andresen:
>
>For det først fordi du beskriver hvordan en kan oppnå menneskelig likhet,
>men det jeg er interessert i er menneskelig frihet. Dette er ikke ett og
>det samme.
Dette er en viktig distinksjon, Per. Hadde vært fint om du utdypa den.
Men så skriver du:
>Ta for eksempel ditt forslag om tvungen jobb-rotasjon på "høye"
>stillinger. Hvorfor skal vi insistere på dette? Dersom en person gjør en
>glimrende jobb, han/hun er ønsket i jobben, og vedkommende ønsker å
>fortsette, hvorfor kreve ett bytte på et så abstrakt grunnlag?
>Denne "tvangs-demokratisering"s-tankegangen finner jeg en smule søkt.
>Dersom en gruppe ønsker å beholde samme leder i 50 år, så ser ikke jeg
>noe galt i det i seg selv; men jeg synes det ville være galt om noen andre
>skulle komme og fortelle dem at nå må de skifte leder på grunn av et
>abstrakt og byråkratisk prinsipp.
Det er mulig at Trond ikke gir riktig svar, men han adresserer i alle fall
et viktig problem: Problemet med byråkratisering. Oppkomsten av et sjikt
med byråkrater, det være seg innenfor statsapparat, fagbevegelse eller
parti er ikke vanskelig å få øye på historisk sett. Det interessante er
hvordan og i hvilken grad dette sjiktet utvikler seg til en distinkt sosial
gruppe og utvikler egne interesser som på enkelte punkter kan stå i
motstrid til den klassen/gruppa de i siste instans er representanter for.
Og ikke minst: Hvilke politiske mekanismer vi må ta i bruk for å forhindre
at byråkratene våre utvikler slike egeninteresser.
For meg handler oppsummeringen av Sovjeteksperimentet mye om
byråkratiseringas problem. Det er også en viktig faktor i en historisk
analyse av sosialdemokratiet. For å si det sånn: Dersom en gruppe ønsker å
beholde samme leder i 50 år, er sjansene rimelig store for at gruppa ikke
lenger representerer samfunnsmessige krefter utenfor seg selv, men primært
er opptatt av å bevare eget organisasjonsapparat og egne posisjoner.
>For det andre, slik jeg ser det, er sosialisme overgangen til en økonomi
>hvor varebytte skjer ved nytteverdi og hvor beslutninger tas rasjonelt med
>menneskets frihet som eneste målestokk. Dette er uforenelig med videre
>lønnsslaveri og drift av selskaper etter profittmotiv. Vi kan ikke snakke
>om et samfunn som sosialistisk så lenge bedrifter drives etter lønnsomhet
>og folk arbeider for lønn. I sin konsekvens betyr sosialisme avskaffelse
>av penger.
>Dette er desverre uforenelig med sosialisme-beskrivelsen din, Trond. Du
>skriver svært lite om prinsippene for en sosialisk økonomi, noe som jeg
>skulle tro var svært viktig, og det som står er skuffende - fortsatt
>lønnsarbeid, "samfunnseie" av banker, o.l..
Hva er sosialisme? Se det er ikke enkelt. Sjøl har jeg alltid støtta meg
til Mandel her. Han definerer sosialismen som en distinkt produksjonsmåte
på samme måte føydalime/kapitalisme. Dette synes det som om Per også er
enig i. Mandel snakker videre om "Overgangsperiodens politiske økonomi" når
det gjelder den blandingsformen som vil eksistere i etterkant av en
sosialistisk revolusjon, i perioden hvor den kapitalistiske
produksjonsmåten erstattes av sosialismen.
Dette skille mellom sosialismen og overgangsperioden er imidlertid (tror
jeg) fremmed for mange av våre venner (og uvenner) innenfor RV-tradisjonen.
For Trond er det vel nettopp overgangsperioden som er sosialisme?
Nå spiller det i og for seg ikke så stor rolle dersom det i hovedsak er en
diskusjon om ord. Vi er enige om at den sosialistiske revolusjonen vil
innlede en overgangsperiode hvor den kapitalistiske produksjonsmåten
erstattes med en ny. Denne overgangsperioden kan være langvarig - og vil ha
egne distinkte økonomiske bevegelseslover.
Jeg tror at noen av trekkene ved en slik overgangsperiode kan (sjøl om det
er i negativ forstand) beskrives ut av erfaringene fra
Sovjet/Kina/Øst-europa.
Når Trond derfor skriver:
>Problemet med Jugoslavia var
>etter min mening ikke arbeiderstyrte bedrifter som sådan, men
>(halv)stalinistisk ettparti-styre, lite utviklede demokratiske tradisjoner
>og lavt utdanningsnivå (Balkans historie). Dessverre har russerne og
>kineserne i sin propagandakrig med Jugoslavia, greidd å skape det inntrykk
>at hovedproblemet lå i prinsippet om arbeiderstyrte bedrifter. Naturlig nok,
>for da ble oppmerksomheten vendt vekk fra det for Kina og Sovjet ubehagelige
>fenomen som de hadde/har i enda sterkere grad enn Jugoslavia - autoritært
>og byråkratisk ettparti-system.
>
så er vi helt enige. Etter min mening bør erfaringene med arbeidsstyrte
bedrifter i Jugoslavia oppsummeres langt grundigere enn vi har gjort i
Norge - nettopp fordi erfaringene kan fortelle oss noe om framtida. Det
erfaringene i alle fall gjør, er å fortelle oss noe om at det er på det
sentrale beslutningsplanet at det virkelige demokratiproblemet ligger. Og
det var enttopp dette problemet jeg ønska å fokusere på i gårsdagens
kommentar til Trond om dette spørsmålet.
Vennligst,
Rune
***********************
>From: "Ronny Selbæk Myhre" <ronnym@stud.ntnu.no>
Subject: SV: Forslag til sosialismepunkt til RVs prinsipprogram
Date: Fri, 27 Nov 1998 23:42:19 +0100
-----Opprinnelig melding-----
Fra: Per Mathisen <permath@ifi.ntnu.no>
Emne: Re: Forslag til sosialismepunkt til RVs prinsipprogram
>On Fri, 27 Nov 1998, Trond Andresen wrote:
>> En grunn til at vi er så pass uenige tror jeg er at jeg vil ha et prinsipprogram
>> for en "tidlig" sosialisme, mens Per vil ha et prinsipprogram for en utviklet, nær
>> kommunistisk, sosialisme
>
>Jeg er uenig i skillet mellom "sosialisme" og "kommunisme", "tidlig" og
>"sent", bortsett fra det helt kronologiske og kvantitative; men dette har
>vi vært over før. Hovedsaken er at jeg mener sosialisme må være en
>_prosess_, og ikke en tilstand, hvor alle de såkalte "kommunistiske"
>målene arbeides mot fra første stund.
Debatten mellom Karl Kautsky og de russiske kommunistene (+ Luxemburg og
Pannekoek) burde være av interesse her. Etter min mening så reproduserer
Andresen et slags kautskiansk perspektiv på sosialismen. Skillet mellom en
tidlig og sen fase av sosialismen er etter det jeg kan se noe "nytt" i
forhold til Marx (og Engels). Karl Kautsky (samt stalinistene senere, om en
i en annen form) insisterte på en slags passiv evolusjonær overgang til
sosialismen hvor markedet fjernes men hvor kapitalismens struktur ellers er
intakt. Etter min mening så er noe skille mellom sosialisme og kommunisme en
umulighet. Marx fulgte Hegel i at sosialismen var en resureksjon av den
klassiske polis i en moderne form (mens den klassiske polis var direkte
eller ikke-inferentiell så ville den moderne polis være formidlet av moderne
subjektivisme). Marx mente at for at denne moderne polis skulle være mulig
så måtte kapitalismens logikk erstattes av en humanistisk "logikk" hvor
menneskets selvrealisering settes i sentrum. Sosialismen er således først og
fremst et etisk og antropologisk ideal (ikke et produktivistisk og
"økonomisk" ideal). Viktige lærdommer fra sosialismens historie må således
også inneholde f.eks de radikale bevegelsene under den engelske revolusjone
på 1600-tallet (Levellers og Ranters) så vel som de proletariske
revolusjonene på begynnelsen av det tyvende århundre (Russland, Tyskland,
Italia). Kapitalismens logikk må knuses med ett grep og noen gradvis
overgang er en umulighet. Hvorfor? Kapitalismens logikk (primært
artikulasjonen av motsetningen mellom kategorien arbeid/kapital og deretter
de deriverte kontradiksjonene bytteverdi/nytteverdi,
produktivkrefter/produksjonsforhold etc) må knuses i en omgang ikke flere.
En kan reprodusere de andre. Siden kapitalen er en "global" (dvs. en
universiell) logikk så må kapitalens logikk også knuses av en global,
universiell antilogikk. Sosialismen må derfor bli internasjonalt realisert.
>> Kommunismen som langsiktig visjon mener jeg kan
>> presenteres i et særskilt avsnitt i prinsipprogrammet.
>
>Da får vi i så fall en nytt delt minimums- og maksimumsprogram som ikke
>vil være noe særlig nyttig. Prinsipper og visioner som ikke på en måte
>"bevises" ved å vise en konkret vei til de, er egentlig temmelig
>meningsløse. Jeg mener arbeidsprogrammet bør "bevise" prinsipp-programmet
>ved å vise konkret en vei fram til oppfyllelsen av det, og hverken
>arbeidsprogrammet eller prinsipp-programmet bør kunne stå for seg selv.
>
>> Penger kan bare avskaffes under *kommunistiske* samfunnsforhold. Så lenge
>> ressursene er mindre enn etterspørselen etter dem, er det bare to måter å
>> fordele goder på: Gjennom et lønn og pengesystem, eller via rasjonering/politiske
>> vedtak.
>
>Penger er en måte å rasjonere knappe ressurser, så de to over ikke noe
>enten-eller. Når jeg sier "pengenes avskaffelse", mener jeg ikke å
>avskaffe pengene umiddelbart, men å starte en umiddelbar bevegelse bort
>fra pengeøkonomien og mot en frivillig økonomi.
>
>> Per
>> gjør den feil at han blander sammen pengers nyttige og nødvendige funksjon
>> som universelt byttemiddel, med pengers funksjon under kapitalismen som et
>> instrument for kapitalakkumulasjon.
>
>Nei, penger er mer enn bare et instrument for kapitalakkumulasjon. Det er
>også en årsak til mystifisering av varen ("varefetisjisme"), som skjuler
>produsenten og distribusjonen fra konsumenten, og tilsvarende skjuler
>konsumenten fra produsenten; den visker ut relasjonen mellom de ulike
>aktørene. Avskaffese av denne fremmedgjøringen er helt kritisk for
>dannelsen av en levekraftig sosialisme.
Andresen analyse av penger har lite med Marxs analyse å gjøre. Penger i
antikken spiller en annen rolle enn pengene i dag. Pengesusytemet kan ikke
isoleres fra andre finansinstitusjoner under kapitalismen. Pengene under
kapitalismen må således analyseres "holistisk". Pengesystemet forutsetter en
mengde andre strukturer.
>> Mitt forslag betyr arbeiderstyrte bedrifter
>
>Dette er noen jeg synes vi bør utdype (i arbeidsprogrammet). Jeg tror at
>en kamp bør reises _i dag_ for kooperativer og kollektiver, og danne en
>bevegelse rundt og opinion for disse. Dette vil ikke være noen økonomisk
>kamp, men en kulturell kamp for en økonomi drevet etter andre verdier.
>
>> hvor de ansatte i fellesskap bestemmer hvor mye
>> som skal gå til lønn, hvor mye til å modernisere bedriften - og hvor de
>> dessuten ikke har anledning til å kjøpe opp andre bedrifter og dessuten ikke
>> får avkastning på finansielle investeringer (utlånte penger betales bare
>> tilbake, med ubetydelig rente i utlånsperioden). I et slikt system blir ikke
>> "profittmotiv", i den lille grad det er en hoveddrivkraft for et gitt
>> arbeiderkollektiv, noe stort problem. Og ingen kan utbytte andre
>> i et slikt system.
>
>Enig i det over, men hovedparolen tror jeg bør være "de som jobber skal
>bestemme", dvs. ikke nødvendigvis 1 person, 1 stemme, som du skrev i
>forrige brev. Det bør også reises krav til fagorganisering,
>miljøbevissthet, ingen misbruk av "intellektuell eiendom", o.l.
En meget interessant bok om arbeiderstyrte bedrifter er:
David Schweickart: Against capitalism
Boulder: Westview Press, 1996 og Cambridge: Cambridge University Press, 1996
Ellers så heller jeg til oppfattningen at arbeiderstyrte bedrifter
(arbeiderråd) er en nødvendig men ikke tilstrekkelig for muligheten av
sosialismen. Aktiviteten i frembringelsen er det som realiserer et
sosialistisk menneske som er en forutsetning for sosialismen.
Ronny
***************************
(se også neste sending, del 3).