>Å begrense denne diskusjonen til en sammenligning av Norge og EU for å se
>hvem som kommer best ut i totalregnskapet er egentlig en avsporing.
Men hvem i allverden er det som har innledt denne avsporing? (Det forekommer
meg, at hans navn begynner med T). Jeg har bare svart på dette. Jeg
konstaterer igjen, at du ikke svarer konkret: altså, har Norge den korteste
ferien i Europa sammen med Belgia, ja eller nei? Har Norge en av de høyeste
pensjonsaldrene, ja eller nei? Har Norge en forholdsvis lav faglig
organisasjonsprosent sammenlignet med nordeuropeiske EU-land, ja eller nei?
Har disse landa en mere kampvillig fagbevegelse, ja eller nei? Har alt dette
forandret seg i ugunstig retning etter at de ble med i EU og på grunn av EU,
ja eller nei? Er dermed dine påstander om at Norge er så fryktelig bra, når
det gjelder fagorganisering og faglige rettigheter og at dette henger sammen
med at man ikke er med i EU rette eller gale? Osv.
>
>Men det er ikke noe poeng å sammenligne alt mulig annet. La oss tenke oss at
>Norge hadde kommet klart ut *under* gjennomsnittet i EU ved en slik
>omfattende sammenligningsprosess, f.eks. at Norge hadde vært i den
>situasjonen Tsjekkia er i pr. idag. Jeg ville likevel argumentert mot
>EU-medlemsskap fordi jeg tror det er lettere å kjempe for en progressiv
>politikk innafor mindre, oversiktlige enheter hvor det er kortere vei til
>makta, og med en stabil historisk tradisjon som suveren statsdannelse.
1) (Hvor ofte skal jeg gjenta det?) jeg argumenterer **ikke** for
EU-medlemsskap fordi 2) jeg mener Norge i alle vesentlige henseender de
facto allerede styres, som om vi var medlemmer (på samme måten som Sverige i
mange år i virkeligheten har vært medlem av NATO, men fremstått som
"nøytral"). EU-motstanderne i Norge kan med sin EU-motstand hverken gjøre
fra eller til med dette. Intet viser det tydeligere enn EØS-avtalen og
"Nei"-"regjeringen". Ved likevel å gjøre spørsmålet om medlemsskap eller
ikke **på papiret** til en skjebnetung sak, viser store deler av venstresida
i Norge at de lever i en verden av formaljuridiske illusjoner ("EØS-avtalen
kan sies opp" osv.) og dermed i virkeligheten i praksis støtter norsk
EU-underordning. Skulle de gjort noe konsekvent, måtte de krevd "Norge ut av
EU" (eller bedre "alle ut av alt").
3) Er Norge en "mindre, oversiktlig enhet med kort vei til makta" (sic!)
?
Norge var nok kanskje (hva er "kort"?) det 1905-1940 og 1945-49 (det siste
under sterk tvil). Det området som i løpet av 1700-tallets enevelde oppsto
som "Norge" (omtrent samtidig med "Danmark" osv.) var det i langt høyere
grad under danskeveldet og enda mer i unionen med Sverige, enn det var
1940-45 og har vært det etter 1949. Siden da har makta sittet i USA. Også EU
er langt på vei et underbruk av USA. Og i dag er USA på vei til å være et
underbruk under noen transnasjonale selskaper. Tsjekkia var et underbruk
under Sovjet-statskapitalismen og vil derfor i forståelig (men ikke
fornuftig) paranoia heller bli et under EU/USA og de transnasjonale, selvom
Havel er skeptisk.
Jeg er også for oppløsning av disse selskapene, oppløsning av USA, EU, Kina,
Russland osv. i "mindre oversiktlige enheter med kort vei til makta".
Faktisk ønsker jeg at folk skal innse, at makta faktisk er, der hvor folk
selv er (jeg lir dermed ikke under det, som i amerikansk politologi heter
"the lump of power illusion") - idag bruker de den bare ikke. Men det har
intet med "Norge" eller "Danmark" å gjøre. Pfalz, Vendsyssel eller Hordaland
er utmerkede enheter. Og de trenger ikke ha en "stabil, historisk tradisjon
som suveren statsdannelse", for hvordan i allverden skal vi da få oppløst de
gigantomane imperialistiske megamaskinene/statsdannelsene som General
Motors, Daihatsu, USA og Japan, Kina, Russland, Tyskland osv. som i dag
truer freden og framtiden? "Suverene statsdannelser" var bare mulig i en
kort historisk periode (som for lengst er over) i samfunn med kapitalisme.
Selvforvaltning av makta er bare mulig med frie mennesker, som er mennesker,
ikke nasjonale (dvs. "fødte") etterligninger av Jehovas utvalgte folk fra
Jordandalen og Bibelen, med hver sin kongerekke av profeter,
Nobelpristakere, statsministre, ideologer og/eller andre herremennesker og
genier.
Vh. Karsten Johansen