Dette er en oppfølger til "Kremmersk skadefryd",
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra040998/0146.html
- som handlet om hvordan kommentatoren i Dagens Næringsliv nærmest triumferte over konkursen i elbil-prosjektet Pivco.
Nå til temaet: Hva *burde* vært gjort med el-bil i Norge? (Dette kommer som siste del av en kommentar i KK i dag, tror jeg..):
*********************
Kunne noe ha vært gjort annerledes? Problemet med el-biler er av typen
"høna-og-egget": For at folk skal kjøpe slike biler må de bli billige og
driftssikre, og det må være en skikkelig infrastruktur med verksteder,
delelager, etc. Men billige biler og skikkelig infrastruktur får man først
når mange biler blir produsert og solgt. Et tilsynelatende uløselig problem,
og antagelig undervurdert av de norske pionerene i Pivco. For å overkomme
problemet er det nødvendig med en koordinert samfunnsmessig innsats, hvor
sentrale myndigheter og kommunene legger forholda til rette i en helhetlig
plan for innføring av elektriske kjøretøyer i Norge. I en slik plan vil
produksjonen av disse bilene være en del av en helhet. Planen vil sikre
akseptabelt stor avsetning for bilene fra første stund, og dette vil øke på
så raskt at prosjektet også blir bedriftsøkonomisk (og i hvert fall
samfunnsøkonomisk) lønnsomt. På Oslo Energis jubileumskonferanse i august
1992 la jeg fram en slik plan, og den ble også oversendt daværende
samferdselsminister Opseth, som avviste forslaget.
Her er noen elementer i en slik plan:
- Avgiftspolitikk. Ikke engangsavgift ved kjøp av el-bil (akkurat dette
gjelder inntil videre også i dag, men vedtas bare et år av gangen). Redusert
eller ingen årsavgift.
- Redusert eller gratis bom-passering og parkering. Egne reserverte
parkeringsplasser. Egne soner i tettsteder som bare er
tilgjengelige for el- kjøretøyer, rett til å kjøre i
kollektivfelt, etc.
- Sist, og aller viktigst: *Utleievirksomhet*. For å få fart i
utbredelsen av el-biler må man akseptere publikums rimelige
skepsis mot å *kjøpe* slike kjøretøyer i en startfase. Da blir
det nødvendig å etablere selskaper for utleie. Slike
utleiebiler kan f.eks. stasjoneres ved bensinstasjoner i større
byer og tettsteder, der de står til opplading, og de kan leies
for kortere eller lengre perioder. Her må noen skyve på for å
få ting i gang, og all erfaring på dette området tilsier at
sentrale myndigheter må spille hovedrollen. De kan hjelpe fram
en landsomfattende allianse mellom f.eks. bensinstasjonene,
el-verkene og kommunene for å få til slik utleievirksomhet. Antagelkig burde
en produksjonsbedrift av Pivcos type vært integrert med utleievirksomheten,
slik at man faktisk produserer primært for korttids- og langtids ("leasing") utleie,
sekundært for salg.
Alt dette fordrer en planøkonomisk angrepsvinkel som er fremmed for dagens
kapitalistiske Norge. Men som ikke nødvendigvis forutsetter sosialisme for å
kunne gjennomføres.
Trond Andresen