Ellers noterer jeg, at høyttenkning om visse temaer er tabu. "Willst du
nicht mein Bruder sein, dann schlag' ich dir den Schädel ein". Jeg har i min
tid opplevd uendelig mye av den slags (mye mer enn du, Trond øyensynlig er i
stand til å forestille deg), som etterhvert har skaffet meg et
galgenhumoristisk syn på venstrepolitikkens kjetterforfølgelser. Faktisk ble
den debatten, jeg her forgjeves har forsøkt å ta hull på ført i dansk VS
allerede midt på syttitallet, og til og med med et visst utbytte for alle
parter. "At Norge tok diplomatisk kontakt med verden var sympatisk" skrev
Georg Johannesen ironisk i sin tid. Jeg har med få særdeles hederlige
unntak, selvfølgelig blant inkarnerte internasjonalister som Anders Ekeland,
Einar Bråthen m.fl., på den norske venstresiden aldri støtt på noen
synderlig interesse for verden rett utenfor egen stuedør. Nei, det
interessante skal ligge så langt vekk som vel mulig. Hva som skjer i
Sverige, Danmark, Tyskland raker folk en høstblomst, og nå mer enn
noensinne, enda økonomiene i disse land aldri har vært mer sammenflettet med
den norske enn nå. Klassekampen har gjort folk til professorer i
Afghanistan, Somalia osv. Hvilken verden lever folk i? Enten den hvor det
gjelder å gjøre seg selv interessant og original med et eller annet eksotisk
eller også en rent norsk, som er et rent nasjonalistisk fantasifoster. Man
er omgitt av elektronikk sammensatt av komponenter fra hele kloden, arbeider
i et svenskeid firma som produserer delkomponenter for Tyskland eller
spiller et eskimoisk spill utviklet til fotball i England, men tror at noe
av dette er "norsk" på samme måten som en gammal bondedrakt plutselig
framsto som en "bunad" på nasjonalromantikkens tid. Den politiske debatt på
venstresiden i Norge er preget av det på en måte, som bare folk som ikke er
hildet kan begripe. Selv her blant de mest oppegående er er det åpenbart
umulig å skape forståelse for betydningen av selvinnsikt om noe slikt. Trond
forstår ikke, at det jeg sier bygger på opplevelser og erfaringer. Han
avviser det som personlige særheter fra en inkarnert pessimist som ikke har
almenn intereresse. Jeg er fargerik og interessant, men bør for all del ikke
tas alvorlig.
Venstresidas agitasjon bygger på modellen: "Vi legger fram den politikk vi
ville ført, hvis vi satt i regjeringen". Vanlige mennesker har nå i snart et
århundre demonstrert, at de ikke tør å la folk som oss få så mange stemmer
at dette bare får en vag grad av realitet og ikke blir kjedsommelige
pliktøvelser og tomme markeringer som repeteres og repeteres og repeteres i
en uendelig ørkenvandring. Vi vil avsløre, men avslører bare vår egen
fantasiløshet.
Jeg sier: vår politikk må baseres på, at vi ikke regjerer, ikke ønsker det
og ikke innenfor overskuelig fremtid har utsikt til å kunne skape en
styringsform av dette samfunnet som svarer til vår samfunnsforståelse. Og da
slettes ikke gjennom organer som Stortinget eller EU-parlamentet. Den må
baseres på en åpent uttrykt forståelse av, at politikk i dette samfunnet
ikke lenger er et medium for bare vage borgerlig-demokratiske prosesser, men
har degenerert til tom symbolproduksjon og gjøgl, mens styringen skjer ad
helt andre kanaler. Hele befolkningen vet dette, og er innerst inne luta lei
av å bli holdt for narr av politikere og journalister som de har
gjennomskuet for lengst.
Jeg spør ofte meg selv: når skal sosialister begynne å agitere konkret for
sosialisme, og ikke bare for vage og utopiske reformforslag om mildning av
kapitalismens til enhver tid nyeste påfunn for å fjerne mennesket til fordel
for den uhindrete samling av pengestrømmene og ressursbruken under en
ekstremt liten minoritets kontroll? De fleste sosialister synes i dag å
mene, motsatt Marx, at jo mer kapitalismen gjennomtrenger alt, jo mer farlig
og håpløs blir agitasjon for et reelt alternativ. Nei det vi trenger er bare
vikarierende argumenter i stripevis for å skjule våre egentlige intensjoner.
Nei til EU, ja til NATO, ja eller nei til kontantstøtte eller hva det nå kan
være. De fleste av dagens sosialister har åpent eller skjult kommet til, at
sosialisme ikke er mulig. Og når Norge av de herskende i løpet av få år
tvinges også formelt inn i EU, vil de helst stå uforberedt og uten politikk
i forhold til det.
Vh. Karsten Johansen