>Man kan jo spxrre seg om ikke Nei-sida hadde vfrt tjent med e stille
>til valg i form av et (tverr)-politisk parti hvis eneste oppgave var e
>stille et (kritisk) sxkelys pe Stortinget- og regjeringas behandling
>av Eu-spxrsmel. Jeg tror det vil vfre dxdfxdt e legge dette ansvaret
>over pe noen av dagens partier, SV, SP og RV inkludert, da disse er
>for "farget" av sfrinteresser og politiske stested til e ha noen
>spesielt bred appell. Rent praktisk kunne et slikt "parti" bli
>organisert ved at det ble stilt lister i de forskjellige fylkene,
>gjerne med en lokal profilering av saker, men forpliktet om e
>samarbeide ner de fxrst er valgt inn pe tinget.
Det er en veldig interessant tanke, Myrvoll, men jeg tviler på at det er
mulig å organisere et slikt parti slik at det får slagkraft. Ei slik
organisering kan bare bli vellykket hvis et stort antall velgere oppfatter
Norges tilnærming til EU som den aller viktigste saken i norsk politikk. Jeg
har inntrykk av at folks bevissthet om EU er ganske dårlig for tida. Er det
ikke bare selve EU-medlemskapet, som kan mobilisere svært mange folk til
engasjement og aktiv motstand mot EU? Det folkelige engasjementet mot
EØS-avtalen var i sin tid labert. Engasjementet knyttet til Schengen-avtalen
har også vært dårlig. Synd å si det, men jeg trur ikke folk oppfatter dagens
EU-tilnærmingspolitikk, som så viktig at de velger bort de tradisjonelle
partiene til fordel for et tverrpolitisk parti. Ei god oppslutning
forutsetter at folk føler at Norge står ved et dramatisk veiskille. I dag
trur jeg folk hviler på sine laubær etter folkeavstemninga, registrerer at
Norge greier seg utmerket utenfor EU og at alt er såre vel.
I tillegg trur jeg mange partier ville motarbeide et slikt prosjekt fordi en
del partifolk instinktivt vil være redde for at deres eget parti blir
rammet. Alle mediene ville sikkert latterliggjøre "det nye partiet", og
fortelle velgerne hvor meningsløst det er å kaste bort stemmene sine på et
slikt parti. Og deretter var det dette med å få nei-partiene til å
samarbeide, som Pål er inne på.
I mitt forrige innlegg skrev jeg:
"Hva skjer den dagen Regjeringa har greid å EU-klone Norge slik at det er
vanskelig å vise hva som er forskjellen på et medlemskap og et
ikke-medlemskap? Hva har EU-motstanderne da å stille opp med mot det
"logiske" argumentet om at et medlemskap vil gi innflytelse, men ellers vil
alt være som i dag?
Har Nei til EU og EU-motstanderne noen strategi for å møte disse
argumentene, som antakelig vil gjøre seg stadig mer gjeldende i årene som
kommer? Eller er vårt eneste håp at EU sjøl greier å undergrave
union-samarbeidet såpass at det vil framstå minimalt attraktivt å bli med
den dagen medlemskap igjen står på dagsorden? "
Jeg har ikke de helt store svarene sjøl, men synes det er ei interessant
problemstilling å diskutere. Jeg er redd for å havne i en situasjon, der vi
ser på det som nesten skjebnebestemt at Norge en gang i framtida blir med i
EU. Jeg har absolutt tru på at det også er mulig å vinne en tredje runde
hvis det skulle bli aktuelt. Det er bare viktig for nei-sida å diskutere
hvordan vi møter argumentasjonen ovenfor, for den vil tilhengerne bruke
offensivt i årene som kommer.
Uansett: Regjeringa vil aldri sette medlemsspørsmålet på dagsorden, så lenge
motstanden er så bastant som i dag. Når vi ser de enorme problemene som
tårner seg opp internt i EU, så er det ingenting som skulle tyde på at folks
holdninger til EU skulle endre seg med det første. Eller hva sier dere?
Solveig Mikkelsen