Som Anders Ekeland påpeker, var det først partiets landsmøte i 1984 som gikk
bort fra ettpartistaten under sosialismen, det var ikke i 1981.
Men det bør føyes til en del saker om dette: For det første var kuvendinga i
1984 et eksempel på glidende overgang til et motsatt standpunkt, uten å
reflektere over ens eget innbitte forsvar *for* den samme ettpartistaten på
landsmøtet i 1980, fire år tidligere.
Og "innbitt" er ordet: Landsmøtet i 1980 var et av de hardeste og mest
"venstre-hysteriske" i partiets historie, hvor ledelsen i AKP mobiliserte med
tildels rå og manipulatoriske metoder mot det som ble stemplet som en farlig
(men ikke-eksisterende) høyrefløy. Vi var en del enkeltpersoner, med
forskjellige meninger og opptatt av forskjellige saker. Men det var
hesiktsmessig for partiledelsen å bunte oss sammen til *en* angivelig
høyrefløy.
Et forslag til landmøtet i 1980 var at det skulle slåes fast i partiprogrammet
at "kommunistpartiet ikke skulle ha noen forfatningsmessig særstilling under
sosialismen". Fra partiledelsen ble dette framstilt som om at forslagsstillerne
(blant dem undertegnede) mente at "partiet ikke skulle ha noen særstilling",
dvs. at forslagsstillerne var *mot* prinsippet om at det trengtes et parti med
en ledende rolle i samfunnet. Men akkurat dette hadde vi ikke noen uttalt
mening om, for ordet "forfatningsmessig" indikerte sjølsagt at uansett hva
slags rolle et parti (eller flere) spiller under sosialismen, så skal de(t)
bare ha innflytelse i kraft av folkelig støtte - ikke i kraft av at posisjonen
er innskrevet i landets forfatning. Å forsvare at partiets særrettigheter skal
stå i forfatninga var umulig for den daværende AKP-ledelsen, sjøl i 1980, så de
prøvde å gjøre det lettere for seg sjøl ved å late som om man her sto overfor
folk som ville programfeste at kommunistpartiet ikke skulle spille en politisk
ledende rolle under sosialismen. Dette var et tjuvtriks som var vanskelig å stå
imot, ikke på grunn av dets intellektuelle kvalitet, men p.g.a. det
organisasjonsmessige styrkeforholdet mellom fløyene, og ikke minst den rådende
venstre-religiøse atmosfære som rådet på landsmøtet.
Undertegnede var en av en håndfull delegater på 1980-landsmøtet som sto for
synet mot ettpartistaten, og vi hadde ikke tjangs. Det hører med til historia
at vårt syn var kraftig underrepresentert på *landsmøtet*, i forhold til
stemninga i partiet. Dette hadde ledelsen sikra ved å spre en panikkstemning på
de distriktsvise delegatvalgene om at AKP sto i fare for å bli "likvidert" av
en høyrefløy i partiet, og at man derfor *bare* måtte velge "lojale" delegater,
for å redde partiet. Dette førte til at man bare blåste av argumenter av typen
"bør ikke også synet om at vi må kvitte oss med ettparti-sosialismen, som jo
har oppslutning blant i det minste et stort mindretall av medlemmene, også få
rimelig representasjon på landsmøtet?".
For å gi en indikator på stemninga blant det store flertallet på
1980-landmøtet, følgende lille historie: I de daværende vedtektene sto det
(sitert etter hukommelsen, men helt riktig på det essensielle punkt som følger)
at fraksjonsvirksomhet var skadelig og utillatelig, og måtte "ryddes ut av
partiet med hard hand"(!). Jeg hadde sendt inn et forslag som opprettholdt den
strenge holdninga til fraksjonsvirksomhet (ikke fordi jeg likte paragrafen da
heller), men for i det minste å få vekk det verste, nemlig passusen "ryddes
ut av partiet med hard hand". Dette ble avvist av vedtektskomiteen. Lederen av
komiteen (hallo, Pål S.!) forvarte denne formuleringa på landsmøtet, og gikk
til motangrep på følgende feiende flotte måte:
"(I denne situasjonen med fare fra høyre i partiet) ... ...har komiteen til og
med avvist ikke bare innholdmessige endringsforslag til vedtektene, men også
avvist forslag til å endre deres *form*. Dette viser en fin kampinnstilling!"
(sterk applaus). Vi hadde ikke tjangs her, heller.
Den udemokratiske prosessen, manglende vilje til å diskutere på en fordomsfri
og intellektuelt redelig måte, og opprettholdelse av stalinistiske
programformuleringer, førte til mange utmeldelser etter landsmøtet i 1980.
Mange hadde håpet på en kursendring, men ble skuffa.
Jeg synes det er nesten like ille at man fire år etterpå, uten å blunke, vedtar
noe som man bekjempet frenetisk som "høyre" i 1980, og siden - fra 1984 og fram
til denne dag! - går man ut og bruker 1984-vedtaket for å markedsfører AKPs
angivelige evne til nytenkning. De førende "nytenkende" folka i AKP i dag, er
i stor grad de samme folka som slåss *for* ettpartistaten i 1980. Vi som sto
for det standpunktet allerede før 1980, hørte aldri noe sjølkritisk fra dem som
bekjempet oss da, men som snudde i 1984.
Trond Andresen
PS1
Et annet minne fra 1980 var et seminar i NKS (AKPs studentorganisasjon, hadde
den gang en god del medlemmer) i Trøndelag. Der var undertegnede invitert for å
innlede til debatt om mine kjetterske meninger om den stalinistiske
sosialisme-tradisjonen (bl.a. min motstand mot ettparti-staten). Fra NKS
sentralt deltok to stramme kommissær-skikkelser som skulle sørge for at denne
Andresen ikke forgiftet de unge studenters sinn med revisjonistisk tankegods.
De to var Paul Bjerke og Evelyn Dyb, nå hhv. redaktør og journalist i
Klassekampen. Paul er blitt adskillig mjukere siden den gang, og Evelyn er en
meget dyktig journalist. Det har rent en del vann i havet siden dengang.
PS 2
til Sundet og Nærum, som sikkert leser dette på Web sjøl om de har avsverget
KK-forum med brask og bram (akkurat som Jerry Seinfeld som ikke vil innrømme at
han ser på såpe-operaen "Melrose Place"): Jeg vil bruke kreftene og tida mi på
å diskutere historie, programspørsmål, løsninger. Jeg gidder *ikke* å involvere
meg enda en gang i noe som minner om samlivskrangel her på KK-forum. De som
ikke liker det jeg skriver, kan gjøre som Finn Sindre Eliassen - slette det
ulest. Lykke til.