En annen ting - som jeg har vært inne på mangfoldige ganger i lignende
diskusjoner på forumet - er at det blir galt å moralisere over
enkeltindivider. Det viktigste er å se på hva de gjorde, hvorfor de gjorde
det og hva som gikk feil.
>
>Fortsatt har AKP og RU mange rester av ettparti tenkning, typisk i så måte
>er AKPs bekymringen om at "partiet ikke må smelte sammen med
>statsapparatet". Legg merke til entallet - man ser ikke for seg at det er
>flere revolusjonære partier/grupper/miljøer hverken før eller etter
>revolusjonen. AKP og RU har svært vanskelig for innrømme at det finnes andre
>revolusjonære grupper miljøer i dagens Norge. Se på forholdet til det
>erklært revolusjonære, marxistiske partiet RV - som AKP betrakter som en
front.
>
AKP skal ikke bestemme hva RV skal gjøre. Dersom RV (eller for den saks
skyld NKP) ønsker å smelte sammen med statsapparatet - go on. Det AKP har
programfestet er hva AKP ikke skal gjøre. Noe annet ville være galt å gjøre.
Det er selvsagt et ønske at mest mulig av den revolusjonære kraften skal
samles i EN bevegelse, og erfaringer fra f.eks. Iran viser at det er lite
heldig med 500 forskjellige bevegelser som alle skuler stygt på de andre og
skjeller dem ut for å være kontrarevolusjonære borgerskapslakeiagenter. Og
selvsagt ønsker AKP å være den ledende kraften her - å vedta noe annet ville
være å vedta å fjerne AKPs enksistensberettigelse.
>
>Det er Luxemburg og Trotskij som er de virkelige pionerer i å se farene ved
>ettpartistaten. Mao er ikke bare et teoretisk og praktisk tilbakeskritt,
>hans teorier om "linjekampene i partiet" og "masselinja" (som er kjemisk fri
>for flerparti-tenkning") er nettopp teorien for det herskende byråkratiets
>forhold til massene, og for kampene mellom ulike retninger innen det
>herskende byråkratiet. Er du enig i det, Mathias?
>
beskrivelsen av Trotski her blir litt feil - ihvertfall dersom du ser på
Trotskis livsverk som en helhet. I tiden hvor han hadde makt i partiet, sto
han 100% på samme linje som Stalin og Lenin. Kritikken kom heller fra folk
som Alexandra Kollonti og hennes arbeideropposisjon.
Men til det direkte spørsmålet: Mao representerte et fremskritt i forhold
til for eksempel Stalin. Visst var det sterke byråkratiske tendenser under
Mao. Og disse forsterktes ytterligere under kulturrevolusjonen - under dekke
av det motsatte. Problemet med såvel Luxemburg som Trotski (ihvertfall etter
at han forsvant fra partiet) er at de aldri var praktikere, kun teoretikere.
Som praktiker var Kina på sin tid det beste forsøket hittil - men det sier
kanskje mer om tidligere forsøk. Mao var tilhenger av ettpartistat - det er
ikke AKP. Sånn sett kommer det naturlig at jeg delvis er enig i kritikken
din. Men ut fra de konkrete forholdene i Kina på det tidspunktet var det
trolig eneste mulighet. Derfor nekter jeg å moralisere over det - men ser
heller at i Norge i dag har vi langt bedre muligheter - vel å merke dersom
en revolusjon sprer seg og blir internasjonal.
--- Revolusjonær hilsen Mathias