Men først noen få ord til at jeg angivelig er for hardhendt med sarte
ungdommer. Denne debatten startet med at jeg ironiserte over at AKP fortsatt
forsøker å lure statsapparatet (og den øvrige offentlighet) m.h.p.
landsmøtetidspunktet. Det var sjølsagt ment som en kritikk av et trekk ved
*partiet*, ikke som et personangrep på budbringeren, David Sørmark. Dermed
er vi ferdig med den misforståelsen. I samme slengen kan jeg dementere at
min sørgmodige replikk om oppvekst-pregede ML-barn heller ikke gjaldt deg,
David. Det kunne den ikke, siden jeg ikke veit noe som helst om deg. Men
hvis du eller andre *vil* tolke det som et personangrep, så kan ikke jeg
hindre dere å gjøre det. Jeg vil svare i tråd med Karsten V. Johansen at jeg
er ute etter en tradisjon, et system - ikke enkeltmennesker.
Forøvrig er det noe nytt at AKP nå skal forsvares, slik som Sundet gjør -
ved å be om medlidenhet for stakkars enkeltmedlemmer (eller sympatisører)
som ikke tåler polemiske innlegg fra folk utafor partiet. Jeg synes det da
bør minnes om at AKP fortsatt bekjenner seg til Lenins teorier om å "lede
arbeiderklassen", AKP skal i følge egen teori være "generalstab" både for
den daglige kampen mot kapitalistene på alle fronter, og ikke minst for den
væpna revolusjonen, og lede denne uunngåelige voldelige konfrontasjonen til
seier. Denne seieren skal vinnes i kamp mot kapitalistenes nådeløse og
teknisk avanserte voldsapparat som også har støtte fra utenlandske
imperialistiske makter. Slik er fortsatt AKPs teori.
For å bruke Sundets egne ord
>... et parti som ta mål av seg
>til å ta makta fra de virkelig store gutta..
På denne bakgrunn blir det patetisk når forsøk på å reise en prinsipiell
debatt om skadevirkningene av "politi-og-røver"-kulturen i AKP -- en
harmløs, fredelig, skriftlig polemikk -- umiddelbart blir møtt med sutring
om at man må ikke være så slem med dem som taler AKP sin sak i diskusjonen.
Tåler virkelig ikke "generalstaben" så pass?
Jeg tror nok Geir Sundet mener det han sier ærlig og oppriktig. Men jeg
synes hans eksempler med trailersjåfører som blir knekt, har veldig lite å
gjøre med "belastningen" som følger med politisk diskusjon av vår type. Å
være railersjåfør er å være underlagt et betydelig press og ansvar. Du har
sjefer
som kan ta fra deg levebrødet, du har krav i jobben til innsats og sikkerhet
som du bare *må* oppfylle, ellers kan det få dramatiske konsekvenser for
hele livssituasjonen din. Derfor er det helt urimelig å sidestille dette
presset, med det som følger med deltaking i politisk diskusjon og
partivirksomhet. Dette siste er frivillig, og hva og hvordan man debatterer
får minimale konsekvenser for inntekt og dagligliv. Du smører for tjukt på,
Geir, når du bruker dine eksempler i denne sammenhengen.
Så til noe annet som Geir nevner.
>Faren for at Norge skulle bli et nytt Afganistan på 80 tallet
>viser en annen side av problemet.
Øyvind Eide lurer med god grunn på dette, for
Geir mener at man den gang måtte være forberedt på å føre geriljakrig fordi
Sovjet
kanskje ville okkupere Norge.
Datidas krigsromantikk i AKP (sånn rundt 1980) var en vesentlig faktor som
fikk min glød for politisk arbeid i AKP til å kjølne. Og med det vi veit i
dag (og som mange mente allerede den gang) om USA/NATO sin knusende militære
overlegenhet, og om tenkemåten til ledelsen i det fhv. Sovjet,
så trodde jeg ikke at noen lenger gikk god for dette scenariet. Jeg ser
dessuten for meg "de frigjorte områdene" -- etter Maos oppskrift -- på
f.eks. Rørosvidda, der man bygger seg opp for "å omringe byene fra
landsbygda", samtidig som man puster inn det radioaktive avfallet fra de
tusen kjernevåpensprengningene i nord-Europa som nødvendigvis måtte inngå i
dette "heroiske" frigjøringsscenariet.....
Slike og lignende forestillinger var uhyre nyttige som indre medisin i AKP
for å opprettholde den rette krigskommunistiske og religiøse atmosfæren,
etterhvert som "den kinesiske bensintanken" gikk tom på slutten av 70-tallet.
Så til "sikkerhetspolitikken". Dette ordet setter jeg i hermetegn, fordi jeg
ser på begrepsbruken i seg sjøl som et bidrag til den psykosen som har ridd
AKP i alle disse åra. Mitt hovedsyn kan uttrykkes slik: Når jeg vil ha en
annen praksis i et parti som ønsker å være radikalt
sosialistisk/kommunistisk, så gjør jeg et valg mellom to onder:
"Politi-og-røver"- kulturen gjør så mye skade (detaljert beskrevet i
tidligere innlegg av meg og andre) at man bare *må* finne en mindre
konspiratorisk løsning, sjøl om dette medfører at partiet blir noe lettere å
overvåke.
Dessuten vil man med dagens metoder kunne registreres og kartlegges nær sagt
uansett hvor "hemmelig" man prøver å være, og dermed er
"sikkerhetspolitikken" ikke bare skadelig, den er også temmelig fånyttes,
jfr. Allerns helt korrekte poeng.
Videre: jo mer konspirativt man opptrer,
med løgn og dikt om personer, tidspunkt, leie av lokaler etc., jo mer
legitimerer man hetsen om at dette partiet har et statskupp-aktig syn på
politikk, og folk vil naturlig oppfatte det sånn at et slikt parti er
suspekt. Dette gjør det desto lettere for makthaverne å internere
partimedlemmene uten at folk stiller opp for dem, hvis det en dag skulle bli
aktuelt.
Derfor blir min konklusjon at AKPs såkalte "sikkerhetspolitikk" skader *mye*
mer enn den gavner.
Men det betyr sjølsagt ikke at pressa må gis adgang til landsmøteforhandlinger,
eller at alle delegater skal ha plikt til å stå fram i VG. Det betyr heller
ikke at medlemslister skal være offentlig tilgjengelige. Det er de ikke for
andre partier heller. Hvis jeg ringte Høyre og ba om å få tilsendt
medlemslister, så ville jeg sjøsagt ikke få det. Å være medlem av et parti
er en privatsak, så lenge du sjøl ikke velger å stå fram som det.
AKPs problem i dag er etter min mening *ikke* at partiet vil bli så
dramatisk mye mer kartlagt hvis det slutter med hemmelige landsmøter.
Problemet er først og fremst *overgangen* fra dagens praksis til ei mer åpen
linje: Hvis partiet ikke hemmeligholdt tid og sted for sitt neste landsmøte,
ville det sannsynligvis lekke ut, og aviser og TV-kanaler ville sjølsagt
meske seg, med kameraene i gang. Men etter denne overgangsbegivenheten ville
ting roe seg ned. Og AKP ville slutte å være fryktelig spennende som
merkverdighet, og kanskje i stedet fått en sjanse til å bli hørt på sin
*politikk*. Uten at jeg tror at politikken er så spennende at det ville
skje. Men det er altså *AKP* sitt problem, ikke mitt.
Geir sier:
> Mener du at all beskyttelse av
>medlemmer og ledelse i et slikt parti er vanvittig, at alt skal være
>offentlig...
Nei. Dette har jeg nå svart på.
> ... at de multinasjonale konserna vil "stille sine verdier til
>disposisjon" etter demokratiske flertallsvedtak osv?
Nei. Men blir det unntakstilstand eller lignende, så får man gå under jorda
*da*, og ta med i regnestykket at en god del folk vil bli arrestert. Det
finnes uansett ingen måte å hindre at de fleste radikale mennesker blir
kartlagt i forveien - og driver man på slik som AKP for i beste fall å
holde noen stakkars prosent av medlemsmassen unna arkivene - så ødelegger
man samtidig
både medlemmene, partiet og politikken, diskrediterer mye av venstresida som
helhet, og isolerer seg fra folk.
Trond Andresen