Gratulere Trond.
Du har vunnet enda en debatt. Jeg trekker meg. Magen min tåler ikke dette,
som ifølge TA er
> -- en
>harmløs, fredelig, skriftlig polemikk --
Han mener det blir
>patetisk når forsøk på å reise en prinsipiell
>debatt-- umiddelbart blir møtt med sutring
>om at man må ikke være så slem med dem som taler AKP sin sak i diskusjonen.
>Tåler virkelig ikke "generalstaben" så pass?
>Forøvrig er det noe nytt at AKP nå skal forsvares, slik som Sundet gjør -
>ved å be om medlidenhet for stakkars enkeltmedlemmer (eller sympatisører)
Andresen sier også:
>Jeg har notert meg at i løpet av 90-tallet er dette blitt en
>veldig populær måte å turnere diskusjoner på for AKP.
>Men først noen få ord til at jeg angivelig er for hardhendt med sarte
>ungdommer.
>Og siden de er robuste (det skal de ha) så tåler de slik oppdragelse
alldeles utmerka!
>En slags sosionom-aktig overfølsomhet mot den minste tendens til skarpe
>formuleringer og temperament, med etterfølgende terapi-runder med synderen.
Trond Andresens (TA) driver altså med noe så positivt som:
En saklig, fredelig, skriftelig polemikk, et forsøk på å reise en prinsipiell
debatt med skarpe formuleringer og temperament
Vi andre karakteriseres med ord som patetisk, sutring, sosionom-aktig
overfølsomhet, stakkers, sarte, tåler ikke, ber om sympati, medlidenhet,
osv, osv...
Hele tida er det kampen mot "AKP" - symbolet, som legitimerer dette. At
endel av oss ikke representerer AKP betyr ingen ting.
Folk jeg har prøvd å dra med til KK-forum kaller denne debattform
"sluggerdebatt", og de nekter å delta.
Det TA videre gjør i debatten er å vri motstanderens synspunkt, (og det er
ingen tvil om at han oppfatter meg som motstander, ikke en person han kan
prøve å utvikle en felles politikk for arbeiderklassen sammen med), han
vrir altså synspunktene mine aldri så lite, for så å latterliggjøre de
forvridde standpunkta.
Når jeg krever respekt for folk blir dette i det ene øyeblikket til
sutring, tåler ikke, stakkars, sarte, sympati, medlidenhet osv.
Men i det neste øyeblikket skryter han av hvor ypperlig medlemmer av AKP
tåler denne form for debatt han holder på med, altså den saklige,
fredelige, prinsipielle, som han også beskriver slik: "Jeg har derimot gode
erfaringer med å eksponere overtramp fra AKP offentlig. Partiet *forstår*
med andre ord virkeligheten når du nådeløst gnir trynet deres i den".
Så til det vi faktisk diskuterte:
Når jeg prøver å skissere opp de to hovedproblemene jeg ser som tilsier at
kommunistiske partier (eller streikekomiteer i skjerpede konflikter for den
saks skyld) kan trenge beskyttelse, og ikke opptre som et hvilket som helst
annet borgerlig parti, så nevner jeg alle folka som blei sparka fra jobben
og som blei svartelista, og jeg nevner faren for krig.
Jeg skreiv:
"180 personer blei oppsagt fra jobbene sine i 1976 i Norge viser noe av
problemet. Faren for at Norge skulle bli et nytt Afganistan på 80 tallet
viser en annen side av problemet".
I en utdyping til Øyvind Eide gør jeg det klart at dette gjelder krig
generelt. Likvidering i 1940.
I stedet for å gripe disse poenga å gi et svar, må TA først harselerer med
den aktuelle krigsfaren som var på 80 tallet.
>Jeg ser
>dessuten for meg "de frigjorte områdene" -- etter Maos oppskrift -- på
>f.eks. Rørosvidda, der man bygger seg opp for "å omringe byene fra
>landsbygda", samtidig som man puster inn det radioaktive avfallet fra de
>tusen kjernevåpensprengningene i nord-Europa som nødvendigvis måtte inngå i
>dette "heroiske" frigjøringsscenariet.....
Når jeg leser TAs svar, så tenker jeg: Så inderlig dum denne Sundet må være...
Så må jeg velge, skal jeg ta opp alle enkelttrådene og si at, hei, her har
du misforstått, og det var ikke det jeg sa, eller det var ikke det jeg
meinte. Og dermed blir alle innlegg på minst 10 sider, og man må sitte i
dagevis å jobbe med dem...
Det blir så slitsomt ...
I praksis fører det til at den teoretiske debatten ikke blir utvikla, den
stopper. Å prøve å utvikle noe sammen med slike folk nytter ikke for meg.
Mens TAs forklaring på dette er en helt annen:
>"Det er noe som heter "sårhet som hersketeknikk" som jeg har opplevd ved
mange
>anledninger fra AKP-ere (og NB: INGEN ANDRE STEDER i politisk arbeid og
debatt).
>Det er en teknikk hvor den som blir kritisert -SOM ET TAKTISK VIRKEMIDDEL-
velger å
>ikke ta debatten om det det opprinnelig gjaldt, men i stedet reiser en
>"psyko-debatt" om den angivelig djupt sårende FORMEN på den andre
debattantens
>innlegg."
Han klager på at andre folk enn han sjøl ikke klarer å se seg sjøl utenfra.
-Kanskje TA kunne gå foran med et eksempel...
Der jeg synes vi havner til slutt, er dette:
POLITIKK ER EN SELSKAPSLEK - et spill hvor man får utlevert et sett med
standpunkter, og så kan man sjonglere med dem slik at man "vinner". De
flinkeste kan skifte standpunkt med motdebattanten og vinne med de
standpunkta også. Politikk er en borgerlig kunst som går ut på å få gjennom
det motsatte av det man sier uten at folk oppdager det. Arbeidsfolk skal
lures til å godta at et lite mindretall hersker.
De aller fleste stortingspolitikere oppfører seg slik. Erling Folkvord er
et hederlig unntak. Og politikerforakten øker. Bismo skreiv i et innlegg
nylig at de fleste arbeidere støtter andre partier enn RV/AKP. Dette tror
jeg faktisk er feil. De fleste arbeidsfolk støtter ikke partier lenger i
det hele tatt. (Men de stemmer på dem de har minst i mot). Mange vil av
samme grunn ikke være med i et LO som bevilger millioner til valgkampen til
det statsbærende partiet. Lokomotivet.
For meg er politikk noe annet. En forlenging av arbeidsituasjonen. Vi lever
i et klassesamfunn. Uten å kjempe blir det verre. Respekt for arbeidsfolk
er for meg en revolusjonær parole, ingen forbanna "sårhet som
hersketeknikk" for den krever en ny organisering av hele vårt samfunn. Det
finnes forskjellige nivåer folk oppfører seg på. Noen tør ikke løfte en
finger, logrer som bikkjer for makta. Noen tør å si nei til sjefen og til
politibetjenten. Noen tør å organiserer seg i fagforeninger. Noen
aktiviserer seg i partier. Noen tør å streike. Noen tør å være modige.
- Og blir møtt med forskjellige former for tiltak. Les historia. Lytt til
sangene. De mest aktive arbeiderledere blir drept.
"They hate you if your clever
and they dispice a fool..."
Og du har alle varianter via arrest, svartelisting, oppsigelse,
deportering, mobbing, trakasering osv. Lundkomisjonen handler om endel av
dette. Registrering, avlytting, osv. Se hvordan Black Panter blei knust.
Velkommen ut Geronimo Pratt. Uskyldig fengsla i 27 år. Nelson Mandela.
Mumia Abu Jamal sitter inne fremdeles.
Jeg har sjøl fått min del av dette. Og har utvikla en magefølese som jeg
stoler på.
Når jeg sitter igjen med en skitten følelse etter å diskutere her på
forumet, og i partier som RV, (hvor endel kloninger av TA opererer), så
velger jeg andre steder å jobbe for mine saker. Til AKPs fordel skal dette
sies, jeg har IKKE møtt slik behandling der. KK-forum har ingen direkte
innflytelse på jobben min som gjør at jeg MÅ delta her, det har derimot
NLF, Tollvesentet, Miljøpolitiet, Samferdselsdep, Skattedirektoratet osv.
(Litt ironisk at jeg faktisk føler meg behandla med større respekt på de
stedene...) Og KK-forum får mindre innflytelse i samfunnet hvis arbeidsfolk
ikke deltar her.
TA forstår ikke dette.
For han er politikk en frivillig lek, og den som er med på leken får tåle
litt av steken. Og alt er tillat når "AKP" skal taes.
>Dette siste er frivillig, og hva og hvordan man debatterer får minimale
konsekvenser for inntekt og
>dagligliv.
"Forsvar av arbeiderklassen" blir til en selskapslek, et sett med
argumenter man kan bruke på kantina og i sofakroken. En måte å hevde seg på
i et akademisk miljø, eller på ei debattliste på internett og i aviser.
Som sagt innledningsvis, Trond Andresen har vunnet nok en debatt - og tapt
nok en deltaker.
Hilsen Geir Sundet.