> Nytten i dette ligger sjølsagt i at Trond Andresen påny kan få en
> anledning til å blære seg litt på bekostning av partiet han elsker å
> hate...
> ...Andresen og andre som sliter med vonde opplevelser fra sin oppvekst
> i pariet AKP (innkludert deres utilsiktede(?) bidrag til tradisjonen)
> oppfordres til å søke psykolog for å få UT sine vonde opplevelser, i
> stedet for å måtte lufte dem i offentlighet hver gang det byr seg en
> anledning.
Ved å gjørte min kritikk til et spørsmål om Andresens psykologiske
traumer, så håper kanskje Geir å ufarliggjøre den. Nå er det bare det
at jeg -- fortsatt kommunist som jeg er -- har like stor avsmak for
Dagblad-liberal "avhopper- og bekjennelseslitteratur" om hvor fælt det
var å være med i ML-bevegelsen, som Geir har. Jeg angrer knapt noe av
mine 20 år i Ml-bevegelsen (inkl. 2.5 år i industrien). Vi utrettet
faktisk veldig mye bra!
Det som gjør meg frustrert er at på visse områder framstår AKP som så
til de grader *talentløse* m.h.p. sjølinnsikt, så uten evne til å se
seg sjøl med andres øyne, og ikke minst så uten evne til å *forandre
seg*. Og dette er ille, siden partiet - på tross av at det har krympa
til 150-200 (?) personer - fortsatt har en god del dyktige personer i
posisjon (f.eks. faglige tillitsvalgte), jobber hardt, er flinke
organisatorisk, og ikke minst - de kontrollerer altså avisa
Klassekampen. Dermed har de på godt og vondt betydning på den radikale
venstresida, og kan ikke ignoreres.
I tillegg finnes det noen unge folk --svært ofte barn av AKPere-- som
tragisk nok bare har adoptert sine foreldres stivnede tenkemåte og
stil. Desto større grunn til å reagere.
Siden jeg var med i AKP i 17 år (1973 - 1990), deltok på de fleste
landsmøter i denne perioden inkl. stiftelsen av partiet i 1973 (med
"offisiell" møtedato som var en annen enn den virkelige), kjenner jeg
alle sider ved disse greiene fra innsida. At det fortsatt, i 1997, er
mulig (som Karsten Johansen påpeker) og framtre så til grader
sjølhøytidelig, med gravalvorlig politi-og-røver-opplegg hvor man liksom skal
skape forvirring hos klassefienden om når landsmøtet faktisk har vært,
viser at man ikke har antenner i det hele tatt.
Når det gjelder Lund-kommisjonen: "Dette viser at det var/er riktig å ha en
sikkerhetspolitikk, eller hva....", som AKP triumferende svarer - så
har dette partiet ikke skjønt at det alt under ett gjør *mer* skade for
politikken og sosialismen å organisere seg konspirativt som om landet
var okkupert, OGSÅ når man tar med i betraktning at det *er* slik at
venstresida blir overvåka, noe ingen av oss noensinne har bestridt
(ihvertfall ikke jeg). Dette har vi debattert tidligere her på
KK-forum. Jeg siterer fra mitt innlegg
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra160396/0235.html
>...(Sigurd Allerns) kritikk av sikkerhetslinja til ML-rørsla på
>70-tallet var først og fremst
>PRAKTISK begrunnet: Det gjorde partiet tungdrevet, det gjorde det
>vanskelig å rekruttere, og dessuten fikk POT tak i det meste av
>opplysningene likevel.
>
>Min kritikk går sjølsagt noe på disse tingene, men VIKTIGST er at
>sikkerhetspolitikken svekket det de indre demokratiske livet i AKP ved
>å gi ledelsen for mange fullmakter, ved å gi muligheter for
>manipulering, svekke informasjonstilgangen til grunnplanet, kontaktene
>mellom medlemmene, og ikke mist ved å skape en "krigstilstands"-atmosfære
>som sosialiserte medlemmene inn i en nokså ukritisk aksept av det
>som kom ovenfra.
La meg legge til at medlemmene også ble sosialisert inn i en spennende
politi-og- røver-stil som sjølsagt ga dem en følelse av å være med på
noe spesielt, de ble styrka i troen på at *de* --i motsetning til alle
andre-- var en reell trussel mot det kapitalistiske systemet; det var
dermed et historiens sus over aktiviteten. Og jo mer man ble angrepet
og latterliggjort, jo mer kunne man være sikker på at
"sikkerhetspolitikken" var "korrekt".
M.a.o., å framstå som "rar" overfor omverdenen er en mekanisme hvor
man får bekreftet seg sjøl. Dette styrker det indre samhold, og
ledelsens autoritet: Man har skjønt noe som andre ikke har skjønt.
Organisasjonspsykologisk er slike mekanismer ikke prinsipielt
forskjellige fra slikt som bidrar til det sterke indre samhold i
f.eks. Jehovas Vitner.
Så til noe annet. Magnus Marsdal sier
>..Dette er jo heller idiotisk, tenkjer no eg. sarkasmar alle
>vegar, der dei to standpunkta er: Veldig For Akp eller Veldig Mot Akp.
>Ikkje dialektisk, men dualistisk.
>...Grunnen til at eg skriv dette, er at eg meiner den typen diskusjon som
>kjem ut av at ein "slår fast" at Akp er heilt passé og på grensa til
>reaksjonært (??), på INGEN måte blir konstruktive.
>...TA sin kritikk av Sørmark sin språkbruk KUNNE vore slik kritikk, men
>hos TA blir denne kritikken berre eit springbrett for å ta laus på den
>velkjende, antagonistiske avvisinga av alt Akp er i dag. TA tek eit
>utgangspunkt som gjer dialog mellom han og Sørmark nesten umogleg,
>med mindre ein av dei kapitulerer og kjem med total sjølvkritikk.
>...Eg meiner at ein bør spara slik antagonisering til høve kor ein er
>rimeleg sikker på at dette er rett taktikk, det er utaktisk og
>ukonstruktivt å berre skyta i veg utan å ha sett seg inn i kven det er
>ein svarer og kva dei står for.
>...For å dra det litt langt: Hadde ikkje ein god del folk på venstresida
>(også i Akp!) hatt ei langt betre forståing av taktikk og verdien av
>einskap enn det TA og Karsten oppviser, hadde korkje AKP, RV, eller
>Klassekampen eksistert i dag.
Dessverre er min omfattende erfaring med AKP at deres syn på alliansepolitikk
på venstresida er manipulatorisk (i beste komintern-tradisjon), dvs. de ser på
seg sjøl som en elite med overlegen innsikt og dermed særskilte rettigheter, og
de andre sees på som mer eller mindre nyttige idioter. AKPs forhold til
partiet RV (hvor de prøver *både* å ha makt innafor RV, samtidig som de
konkurrerer med RV på RVs bekostning) er et dagsaktuelt eksempel. Dermed blir
en ekte enhetspolitikk basert på tillit umulig.
Jeg har derimot gode erfaringer med å eksponere overtramp fra AKP
offentlig. Når sola skinner på trollet, så sprekker det. Faktisk er
det slik at offentlig eksponering av tåpeligheter ved flere høve har
hatt en oppdragende virkning på AKP. Partiet *forstår* med andre ord
virkeligheten når du nådeløst gnir trynet deres i den. Og siden de er
robuste (det skal de ha) så tåler de slik oppdragelse alldeles
utmerka!
> (Dette tyder ikkje at eg ikkje ser dei gode sidene ved t d TA sin
> "kompromisslause kritikk" av sekteriske sider ved Akp, langt i frå, eg
> er jo ikkje dualistisk i dette spørsmålet heller.)
Notert! :-)
Trond Andresen