Noen bemerkninger om Klassekampens svar
Da yngstegutten starta på ungdomsskolen fikk vi en nokså turbulent periode,
der han klagde over systemet, læreren, miljøet og disiplinen. Det tok litt
tid før vi hørte skikkelig etter. Samfunnets, og dermed også vår,
innstilling til barn og unge er preget av mistillit og manglende respekt.
Og de må jo lære å tilpasse seg systemet! Men etter ei tid fikk vi et bilde
av en skole som oppmuntret til angiveri(gutten fikk anmerkning for ikke å
sladre),som hang seg opp i bagateller, og som drev regelrytteriet så langt
at det opplevdes som trakassering. På min førstekonferansetime var jeg
allerede nokså opphisset. Skolens representanter tok øyensynlig kritikken
innover seg, og det ble bestemt et nytt møte der rektor, tillitsvalgt og
yngstegutten også skulle være tilstede. I min naivitet trodde jeg at det vi
da skulle diskutere var vår kritikk av skolen, men dengang ei. Det skolen
blant annet hadde brukt uka på, var å finne ut hvilke forbrytelser
guttungen hadde gjort: Han hadde klatret opp på taket, hatt caps på hodet
inne i timen..... , for ikke å snakke om at han hadde smelt knall bak
skolen. Møtet endte ikke godt.
Hvorfor jeg forteller anekdoter om mitt liv som mor? Fordi Klassekampens
svar til oss minner meg om den historien. Vi legger fram en kritikk, saklig
og begrunnet. Og hva skjer? Vi får et svar som oser av selvrettferdighet:
”Ottar har trykt opp artikler fra Klassekampen i hefter uten å spørre om
lov, Ottar har fått låne bilder av Klassekampen uten å betale, Ottar var
antagonistiske da de klaget på manglende annonse…”.
For å ta klagemålene mot oss først. Ja, vi har trykt opp artikler og
kronikker fra Klassekampen (mange av dem har vi skrevet selv). Vi har i
mange år laget
opptrykk av debatter som vi har bundet inn og solgt til selvkost. Dette som
et ledd i indre skolering og spredning av debatter. Vi har sakset innlegg,
motinnlegg og generell omtale fra mange aviser, og slik vi kjenner
åndsverkloven, så er det helt legitimt. Ja, vi fikk benytte 6 bilder fra
Klassekampen i forrige nummer av Ottarbladet, men, beklager, vi trodde det
var like for like: Mange medlemmer i Ottar har skrevet gratis i KK gjennom
hele Jon Michelets redaksjonstid. (Riktignok ikke jeg, jeg ga opp etter et
forsøk). For Klassekampen har noe vi er interessert i: En leserkrets
bestående av en stor del av de politisk aktive i dette landet. I tillegg
kommer ekte ønsker om at Klassekampen skal overleve og være ei god avis, og
et ønske om å bidra til det. At avisa har skuslet bort en slik
grunnholdning, som mange medlemmer i Ottar i alle fall har hatt, og noen
fremdeles har, må faktisk avisa ta på egen kappe.
Hvorfor skulle Klassekampen la være å trykke Vigdis Vollset's faglige
kommentar? spør Jon Michelet og Sissel Henriksen. Fordi Ottar skulle lære
ei lekse om hvem som har makta, tenker vi. Og det skulle vi lære på den
harde måten, ved å bli nektet noe vi gjerne ville ha. Og hva ville vi
ha? Vi ville ha mange folk på møtet om kriminalisering av horekundene som
vi arrangerte i Oslo. Vi hadde lagt mye penger og arbeid i møtet. Vi hadde
invitert Eva Lundgren fra Sverige og Marianne Fredriksson fra
EU-parlamentet. Vi var sikre på at folk ville komme, dersom de bare visste
om møtet.(Det stemte, for de av dere som ikke er orientert; møtet hadde
stor oppslutning! Kriminaliseringsdebatten har for tida høy temperatur.) Og
vi hadde lagt en plan for hvordan vi skulle få ut informasjonen. Vi trykket
og hengte opp plakater, vi sendte ut pressemelding, vi skrev brev til
organisasjoner og enkeltpersoner. Vigdis Vollset skrev om det i sin faglige
kommentar i Klassekampen (som ikke kom på trykk), Ane Stø hadde prøvd å få
forhåndsomtale i Klassekampen (som ikke kom), annonse var bestilt (men ble
ikke trykt).For å si det med Kindereggreklame:. Tre ting på en gang, det er
ikke mulig, det..
Jada, vi er sikkert paranoide og ser konspirasjoner overalt, men som ei
venninne av meg pleier å si: Enhver god paranoia starter med at en blir
forfulgt.
Vi synes ikke forklaringene til KK på klagemålene våre er gode. Vi tror
ikke på dem. Når vi blir utsatt for et tilsynelatende tilfeldig system som
i sum gjør det vanskelig å presentere vår politikk og aktivitet for
Klassekampens lesere, så oppfatter vi faktisk budskapet. Og da blir vi
dritt lei....Ikke (bare) fordi vi er såra og vonbrotne. Men fordi vi mener
at dette er viktig for kvinnekampen, og at venstresida i Norge gjennom si
avis faktisk har krav på å bli informert.
Vi har ikke vedtatt boikott av Klassekampen. Vi har vedtatt å behandle
Klassekampen som en hvilken som helst avis. Og vi har ikke helt gitt opp.
Hadde vi det, ville vi ikke lagt ut brevvekslingen på nettet. Men vi
oppfattet at det ikke var grunnlag for videre diskusjon i de lukkede rom,
men at redaksjonen trengte lys og utlufting for å komme ut av sine
selvrettferdige og detaljopphengte forklaringer. Det vi belyser og er
opptatt av, er ikke de enkelte hendelsene, men ei linje. Bare for å stille
Jon Michelet et par retoriske spørsmål: Kan du forklare, utfra
journalistiske hensyn, hvorfor Klassekampen dekket Ottars Setesdalsaksjon
med å trykke et intervju med Nina Kristiansen fra Kvinnefronten? Og kan du
forklare, igjen utfra journalistiske hensyn, hvorfor Klassekampen aldri har
gitt oss noen ”kompensasjon” når vi har klagd? Vår erfaring med andre
aviser (jada, det hender vi klager til andre også) er at det som regel er
det vi får, når vi legger inn en berettiget klage. Vi tror at dersom vi
hadde klagd til en annen avis den lørdagen i Setesdalen, så ville oppslaget
mandagen etter blitt større for å kompensere for dårlig behandling. Vi tror
at det lille (minimale) oppslaget i KK var en maktdemonstrasjon – en straff
vi fikk fordi vi klagde. Men også en demonstrasjon av vårt poeng.
Asta Beate Håland
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sat Jan 15 2000 - 20:11:18 MET